Av alle jeg møtte valgnatta i 2005 var det han som gjorde mest
inntrykk. Han var så overveldet av glede over valgresultatet at min
oppgitthet over SVs stup de siste dagene i valgkampen ikke gjorde det
minste inntrykk på ham. En ekte partimann, rett og slett.
Arbeiderpartiet. Han hadde pakket løpesedler, delt ut roser, holdt
valgtaler for ungdom og begravd seg i usunn detalj i tall og prognoser
for hvordan valgutfallet kunne bli. Han holdt agiterende taler for
AUF-ungdommer som gjorde de alle i stand til å kaste seg ut i
skoledebattene med liv og lyst. Alle disse egenskapene gjorde ham til
et forbilde for mange AUF-ungdommer, og det visste han godt. Det var
et ansvar han tok.

Jeg gikk på videregående med Christopher Perreau, han gikk to år under
meg på Katta i Trondheim. Han, og et par andre jevnaldrende AUFere kom
inn som førsteårselever på en skole der SU-hegemoniet var totalt, og
der SV fortsatt ofte tar inn over halvparten av stemmene. Det gjorde
ham tilsynelatende enda mer fandenivoldsk, og enda mer arbeidsom. Da
vi demonstrerte mot Irakkrigen i 2003 var det han og med-AUFer Ida
Spjelkavik som holdt megafonene høyest. Da vi demonstrerte mot
Clemet-regimet i skolepolitikken var det stadige diskusjoner om hvem
som egentlig var mest mot planene hennes. I langfri gikk mange av
elevene på Trondheim Torg for å kjøpe mat. Da møtte vi Christopher,
han sto og verva AUF-medlemmer. Det brukte han pausene på. Jeg tror
han skulka en del skoletimer også, og ofra dem for partiet med stor P.

Og det fortsatte han med. Hjemme i helgene så seint som i sommer møtte
jeg Christopher på Trondheim Torg, med verveblokk. Jeg tror han er
blant dem som har verva flest medlemmer til noe som helst parti i
norgeshistorien. Noen ganger, når han kjeda seg, stakk han innom Norsk
Folkehjelp og henta en bøsse og samla inn penger for dem. Og når jeg
traff på ham endte vi alltid i den formen for diskusjon bare SV-ere og
venstreorienterte Arbeiderpartifolk kan havne i, der vi sto på hver
vår side av partiskillene, men med et felles prosjekt vi brant for og
med lett selvironisk overbevisning at det var den andres parti som
hadde ansvaret for det som var av problemer i det lokale rød-grønne
samarbeidet. En merkelig blanding av samhold, skjebnefellesskap og
vennlig rivalisering.

Christopher ble drept på Utøya i sommer, sammen med fryktelig mange
andre ungdommer. Han ble drept i en voldshandling av den typen som
gjorde at land som El Salvador, Palestina og Pakistan sendte
kondolanser til oss. Vi, med en trygghet vi tar for gitt. Langt i fra
alle som ble drept den dagen var så erfarne politisk, og så elsket av
mange som det Christopher var. Men det er ikke derfor jeg skriver om
ham. Jeg skriver om ham fordi jeg savner ham, og fordi han var og er
et så utrolig fint symbol på den politiske generasjonen som vokste opp
i ei samlet venstreside som evnet å legge tiår med barnslig mistro bak
seg, og som i hele sitt voksne liv opplevde ei venstreside som
samarbeidet, tok ansvar sammen, og styrte sammen. Han kunne fortsatt
le nedlatende av de her naive SV-erne som ikke hadde noe
styringserfaring å snakke om, og jeg kunne fortsatt angripe ham
nådeløst fra venstre i debatter som om han alene bar ansvaret for alle
Arbeiderpartiets feil oppgjennom, men under lå et samhold som veldig
mange ungdommer på venstresida føler, og som er enda sterkere nå.

Det er et tomrom i romjula, etter mange som ble drept 22. juli. Vi er
utrolig mange som tenker på dem. Og vi skal hedre dem. I 2013 er jeg
som nå SVer, men jeg skal for første gang drive valgkamp for en AUFer.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 28/12.

Per Edgar Kokkvold og Knut Olav Åmås tror jeg ser på dem som fiender. Hvorfor det?

Å være uenig er ikke å være “fiende”. Både Kokkvold og Åmås må tåle å diskutere innholdet i det de sier og gjør. Det er ingen grunn til å være fornærmet. De står ikke på noen tiltalebenk. De deltar aktivt i offentlig debatt.

“Dersom vi andre, som fortsatt representerer flertallet i dette landet, ikke lenger klarer å fortelle Muslimsk Råd Norge (sic.) hva vi kan akseptere og hva vi ikke kan akseptere, vil vi en dag våkne til en livsform som vi ikke ønsker” skrev Per Edgar Kokkvold 25. november 2004.

Hvis vi ikke er strenge nok med Islamsk Råd, vil vi “våkne opp til en livsform som vi ikke ønsker”? I Kokkvolds hode var Islamsk råd altså en ond kraft i Norge, som vil bringe oss galt av sted om vi ikke holder dem i tømmene.

Og denne mannen forteller andre hva som er ansvarlig og anstendig å skrive?

Kokkvold mener det er “uanstendig” å ta et oppgjør med vår egen rasisme, her hjemme. Samtidig er han svært ivrig når det kommer til å “ta et oppgjør” med norske muslimer. Han vil bruke “metoder vi ikke har turt til nå” i kamp mot “den arabiske fascismen”, han har uten dekning hevdet at det er muslimske elever som er årsaken til hetsen av jøder i norsk skole (noe som er tilbakevist, uten at Kokkvold har beklaget), og han antyder i samme tekst (Adresseavisen, 21. juni i år) at islam i seg selv er et problem.

Dette er altså den sammen mannen som mener at jeg går for langt når jeg angriper andre for å oppfordre til korstog!

Åmås og Kokkvold virker begge overbevist om at deres meningsmotstandere elsker ytringsfriheten mindre enn de selv. De kan ikke se noen annen tenkelig grunn til at noen skulle være uenige med dem. Når Åmås kritiseres svarer han med at “vi ikke har noe alternativ til fri debatt”.

Som om noen er uenige i det?

En av de beste sidene ved fri og åpen debatt er at vi kan innrømme feil. Da en Krfer for noen år siden sammenliknet abort med nazisme, ble jeg veldig sint og kalte ham “et svin”. Det angrer jeg veldig på. Jeg har ikke møtt ham siden, og har for lenge siden bestemt meg for å beklage neste gang jeg møter ham.

VGs debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen har i en svært god tekst sist lørdag gått i seg selv, og begynt erkjennelsesprosessene etter 22. juli:

“Har jeg et ansvar for at klimaet i integreringsdebatten ble så lite forsonende? Har jeg bidratt?”

Det gjorde også Marie Simonsen i Dagbladet sammme dag, der hun i en lengre kommentar langt på vei sier at redaktører har vært for ivrige med å heve frem muslimfiendtlige utspill og ytringer.

Selv tilhører jeg et parti med mange feil bak seg. Lenge, lenge før jeg ble født dro SVere på studietur i DDR og Romania. Selv var jeg på NRK tidligere i år og tok et oppgjør med denne fortiden (som mange har gjort før meg), en fortid som jeg riktignok aldri selv har vært en del av – men fordi det er viktig at vi alle viser avstand til feil som er begått, og lærer av dem. Jeg ropte ikke “knebling” fordi mine meningsmotstandere på høyresiden ville diskutere dette temaet. Unge Høyre måtte i sin tid ekskludere tilhengere av Pinochets fascistiske terrorvelde i Chile. De roper ikke “uanstendig” eller “klappjakt” når noen minner de på hva slags elementer de hadde i sine rekker.

Så jeg har en utfordring til Kokkvold og Åmås: Hvorfor er det så annerledes å skulle ta et demokratisk oppgjør med de som fremmer ekstreme ytringerer i vår egen tid? Er en ekstrem ytring mindre ekstrem fordi den kommer fra en Stortingsrepresentant?

I møte med en systemfiendtlig hatideologi av den typen Utøya-terroristen bekjente seg til, er det logisk å diskutere hvordan slike holdninger kan motkjempes. Ikke bare på grunn av terror, men fordi tusenvis av barn med minoritetsbakgrunn her i landet nesten hver uke kan lese i norske medier at de er en trussel, eller et problem. I denne debatten trengs redaktørene, som spiller en avgjørende rolle i å forme og moderere samfunnsdebatten. Skarsbø Moens og Simonsens innlegg er velkomne bidrag, men den direkte avvisende og bryske tonen fra Kokkvold og Åmås er både forstemmende og overraskende.

Hvorfor er dere så defensive? Hva er dere redd for? Både Simonsen og Skarsbø Moen har villig gått inn i denne diskusjonen uten å føle noe behov for å antyde at jeg eller andre er motstandere av en fri debatt, eller går over streken.

Jeg ber dere ganske enkelt å forklare hva dere mener med utsagn som “metoder vi ikke har turt å bruke til nå”.

Eller at “vi som fortsatt er i flertall vil våkne opp til en livsform vi ikke ønsker”.

Eller å synes en mann som Bruce Bawer, som pakker sitt fremmedhat inn i pent intellektuelt språk, er en “kunnskapsrik forfatter” som skriver “spennende og engasjerende debattbøker”.

Dette er en kronikk jeg har skrevet i VG i dag.

Per Sandbergs uttalelser i Stortinget den 23. november illustrerer bedre enn noe annet det mange har prøvd å påpeke i det siste: Vi har ansvar for våre ytringer.

Derfor er Siv Jensen langt over streken når hun anklager sine motstandere for å ville «kneble ytringsfriheten». Tvert imot bruker vi vår ytringsfrihet for å stå opp mot stigmatisering, og påpeke hvordan ens ord kan leve sitt eget liv.

I vår uttalte Christian Tybring-Gjedde fra Stortingets talerstol at «Vi er i ferd med å grave vår egen kulturelle, etniske og religiøse grav i Europa, og da bør faktisk noen våkne opp før det er for sent». Per Willy Amundsen fulgte opp med å si at «det handler om å stå for våre verdier, stå opp for vår kultur, vår sivilisasjon. Det handler om å gjøre noe med den omfattende og massive folkevandringen som Europa står overfor».

Omtrent på samme tid skrev Amundsen på Facebook: «Jeg håper at min sønn kan leve opp med den samme friheten som jeg tar som en selvfølge […] Dessverre er jeg ikke sikker. Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig».

Jeg tenkte at Amundsens korstog-sprell var nok til å skape store bølger. Men innen da var vi alle blitt immune. Vi hadde vendt oss til det.

Den vanvittige volden 22. juli var Anders Behring Breiviks eget verk, og egen idé. Men de politiske vrangforestillingene som lå bak er det mange flere som er med å skape og videreformidle.

Mange har reagert de siste månedene på det de opplever som forsøk på å dele ut skyld for terroren 22. juli. Det gjør det nødvendig for meg å nevne følgende selvfølgelighet: Bare terroristen har ansvar for terroren. Men alle vi andre har ansvaret for samfunnet vi skaper. Terroristens handlinger sprang ut av et verdenssyn der vår eksistens står i fare om vi lar muslimene ta over landet. Det er ikke ideer han fant på selv. Det er ideer som har fått etablere seg i Norge, og med gjenklang hos menig mann.

«Mennesket er ansvarlig ikke bare for sine handlinger, men også sine ord», skrev Per Edgar Kokkvold for ti år siden.

Det glemte han kanskje da han i 2009 uttalte at «Det er på tide å konfrontere den arabiske fascismen på en måte vi ikke har turt til nå». Bakgrunnen var en sak der to amerikansk-pakistanske (ikke arabiske) islamister (ikke fascister) ble pågrepet for terrorplanlegging. Også her ligger antydningen om en nærmest eksistensiell konflikt. For hva legger han i «måter vi ikke har turt til nå»? Hva legger du i det?

På et tidspunkt sporet debatten vår av.

Den respekterte Knut Olav Åmås i Aftenposten kritiserte «dyrkingen av multikulturalisme i politikken». Så anbefalte han den paranoide rasistlitteraturen til Bruce Bawer, mannen med boktitler som «Surrender: Appeasing islam, Sacrificing Freedom» og «While Europe Slept: How Radical islam is Destroying the West from Within».

Ekstremisme må bekjempes, enten den er islamistisk eller antiislamsk. Hva annet enn ekstremisme kan man kalle ideer som at vår egen regjering er «kultursvikere» (Tybring-Gjedde) og «quislinger» (FrPs Kent Andersen), eller at Europa bør massedeportere muslimer (Bawer)?

Vi må klare å ha en debatt om disse ytringene og disse skriveriene uten at en anklages for å være mot ytringsfrihet. Det blir for dumt. Jeg tror tvert imot de siste års debatt om ytringsfrihet brakte oss til et punkt der vi glemte ytringenes verdi: At de er meningsbærende. Mange har forsvart og omfavnet hatefulle ytringer fordi de er ytringer, og bare derfor. Mange glemmer at ytringsfriheten er til nettopp fordi ytringer påvirker, og former, og skaper. Folk som syter over såkalt knebling har ikke forstått dette.

De tror ytringsfriheten er privilegiet å kunne si hva de vil, uten hard og saklig motstand.

Nå, etter 22. juli, sier Åmås at «ord er ikke handlinger; ikke engang hatefulle ord er det». Jaha. Hvis du faktisk mener at ytringer ikke kan påvirke virkeligheten, hvorfor ytrer du deg da? Vi har ansvar for våre ord – og våre ord fanges opp av andre. Erkjenner vi ikke det, blir debatten både meningsløs og vektløs.

Gjør vi samme form for bortforklaringer når terrorister i andre land dreper for en politisk idé? Gjør vi da det samme skillet mellom de som skaper hatet, de som formulerer hatet, og de som utøver vold? Nei, og vi kan ikke tillate oss å gjøre det.

Et godt første skritt er å kreve av våre ledende samfunnsdebattanter at de ikke ukritisk videreformidler og låner en talerstol til ekstremistisk tankegods. Å tro at trollet sprekker i solen sånn helt av seg selv er himmelropende naivt. Det er på ingen måte en tilstrekkelig unnskyldning for å videreformidle tanker som er uforenlig med demokratiet vårt.

Jeg tror ikke Anders Behring Breivik ble født terrorist. Jeg tror han identifiserte seg med et verdensbilde som mange flere enn ham hadde skapt. I kommentarfeltet på Dagbladet.no er Espen Barth Eide en landssviker. Erkjennelsen av at forskjellige kulturer faktisk kan sameksistere i et demokratisk samfunn blir foraktelig omtalt som multikulturalisme.

Muslimer er samfunnsfiende nr. 1 i VG Debatt på internett. Jeg kjenner det i magen når jeg får vite at NRK, Dagsavisen og SV-kontoret var terrormål. Jeg kjenner det i hjertet når jeg husker de hundrevis av mennesker som reagerte i triumf på Facebook og debattsider da bomben smalt i Regjeringskvartalet: Nå lærte de vel, landssvikerne. De kan takke seg selv!

Aldri har jeg funnet det mer meningsfylt å drive med politikk.

Det er et hat ute blant oss vi må finne ut av og forstå. Og klare å stoppe. Da må vi ikke la debatten om 22. juli bli debatten om materiell terrorberedskap alene. Eller la viktig debatt om utfordringene ved integrering spore av i konspirasjonsteorier og vås.

Vårt beste skjold mot terror er et samfunn der rasisme og hat gjøres irrelevant. Da må vi tørre å bekjempe ideologiene som skaper hatet. 22. juli var ingen tilfeldig naturkatastrofe.

Da jeg gikk opp Løvebakken torsdag denne uka var det uvanlig mange folk ved inngangen, uvanlig mange pressefolk og uvanlig mye sikkerhet. Ikke overraskende, med tanke på at justisministerens og forsvarsministerens redegjørelser om 22. juli var denne dagen i Stortinget.

Stemninga i Stortingsbygget den morgenen var merkelig. Det sitret. Det var en forventling i lufta, en spenning, om at nå skulle spillet spilles. En kunne begynne å peke. Nå kunne justisministeren slepes fram og tilbake over kritiske detaljer i omstendighetene rundt, og myndighetenes håndtering av, terrorhandlingene den 22. juli. Skjedde dette eller dette, hvem varslet hvem. Pårørende og andre berørte søker etter svar. I bakgrunnen satt et kommentariat som mente Høyre var for puslete fordi de ikke tøffet seg opp like mye som Venstre og Frp. Å vente til den uavhengige granskningen var ferdig og 22. juli-kommisjonen fikk snudd alle steiner, slik Høyre har varslet, var endog ”en trussel mot demokratiet”, i følge enkelte.

Det som skjedde i Stortingssalen torsdag denne uka var viktig. Det er ikke feil at opposisjonen med kritisk innstilling griller regjeringa på beredskap og hvilke prioriteringer som er gjort. Det som er feil, er at dette er den eneste debatten vi ser ut til å ha. Debatten om hatet mot muslimer, om venstresida som landssvikere, om ytre høyres antifeminisme og kvinnehat, og debatten om koblingen mellom ide og handling er borte.

22. juli-terroristen gjør det vanskelig for oss. Det absurde manifestet hans er en vulgarisert gjenklang av et langt mer sobert, men like fullt ubehagelig debattklima – på blogger, i nettidskrifter, i politiske parti. På kommentarfeltet i nettavisene våre. Og helt inn i mainstreamen. Dagbladet skrev for ikke så lenge siden en featuresak om hvordan et Norge med muslimsk flertall ville se ut, der de som ”hevdet dette ikke ville skje” ble behandlet som likeverdige parter med folk som tror på Eurabia-konspirasjoner. Saken var skrevet av en bejublet og fremadstormende norsk journalist. Aftenpostens Knut Olav Åmås anbefalte varmt rasistlitteraturen til konspirasjonsteoretikeren Bruce Bawer, angivelig for hans ”kamp for ytringsfrihet”. I vår skrev en Stortingsrepresentant på Facebook om hvordan han fryktet at ”et nytt korstog ville bli nødvendig”, mens en annen representant fra samme parti advarte mot ”kulturell, etnisk og religiøs” utslettelse i Norge.

Mener noen i ramme alvor at terroristens voldsfantasier oppstod i et vakuum fritt for politikk og ideer skapt av andre? At mannen var predestinert, født til å bli terrorist, og bare lette etter et tankesett hvis navn han kunne drepe i? Det tror ikke jeg.  Jeg tror vi skaper vår egen verden – i fellesskap.

Begår vi samme form for bortforklaringer når islamister, når radikale serbere, når ETA-terrorister, når opprørsgeriljaer dreper for en politisk ide? Nei, det gjør vi ikke. Og vi kan ikke tillate oss å gjøre det denne gangen heller. Det er vanskeligere nå, han er en av oss. Men nettopp derfor må vi gå i oss selv og erkjenne. Og endre. Og forebygge.

For debatten om 22. juli må aldri bare være debatten om teknisk og materiell beredskap mot terror. Den er viktig, bevares. Veldig viktig. Men like viktig er kampen vår for et samfunn der rasismen, hatet, ideen om menneskegruppers underlegenhet ikke får grobunn. ”Aldri naivitet”, var statsministerens hale til mer demokrati og mer åpenhet. For meg er den verste naiviteten troen på at trollet sprekker i sola av seg selv. Historien viser oss at det gjør det ikke. Syttisju mennesker mistet livet for politisk vold 22. juli. Vi er mange som lovte å hedre dem. Skal dette ikke skje igjen, er det kampen om tankene som må vinnes.

Mari Lønseth i Trondheim Høyre har utfordra meg til duell om skole. All ære til henne for det! Jeg blir gjerne med på skoledebatt.

Høyre forsøker å framstille sitt “frie” skolevalg som noe saliggjørende. Tvert i mot er karakterbasert opptak et godt eksempel på Høyres frihet i en liten eske. Jeg er mye mer opptatt av lik rett til utdanning, noe Høyre har vært mot ved mange korsveier.

Høyre mener jeg “vet bedre” enn ungdommene siden jeg er mot Høyres skolesystem. Da vil jeg spørre tilbake: Hvorfor vil ikke Høyre la elevene videregående skole stemme i valg? Hva er det høyrepolitikerne vet om ungdom som ikke ungdommene vet selv? Kanskje er Høyre redde for at ungdom fortsatt vil avvise Høyres elitefokus, privatiseringsforsøk og egenbetaling for bøker og materiell? Det tror jeg.