Jeg er gitt en helt formidabel makt av samfunnet. Klart, noen er mektigere. De rikeste i landet er mye mektigere enn meg. Statsråder er mye mektigere enn meg. Men i det står ikke særlig dårlig til med meg, heller.

For jeg er mann.

Noe av det vanskseligste et menneske kan gjøre, er å frivillig gi fra seg makt og goder. Det betyr ikke at en er et dårlig menneske, det er tvert i mot veldig menneskelig. Og det en har, det holder en på, uavhengig av om godene en sitter på er tilkjempa gjennom hardt arbeid, eller om det er noe en bare har arvet.

Vi SVere omtaler ofte nedarvet makt med lett forakt, skal jeg innrømme. Vi synes det er dypt meningsløst at enorme ressurser tilfaller noen få, bare fordi de arver. Men den største nedarvede urettferdigheten i Norge, og i verden, er det ikke noen reder- og tobakksarvinger som står for, selv om det snakkes så mye om de. Det er kjønnsmakta som arves.

For ikke bare er jeg stortingsrepresentant, med den formelle og uformelle og økonomiske makten det gir. Ikke bare er jeg stortingsrepresentant i et land som vasser i penger. Men jeg er mann.

Og jeg er mann i et samfunn som i så voldsomt omfang forteller seg selv at det er likestilt, at det å påpeke at så mye av min makt kommer av at jeg er mann, fortsatt i enkeltes øyne svært så radikalt.

For vi er så likestilte i Norge. Så likestilte er vi, at det må være tilfeldig at politikerne som benytter seg av sin formidable uformelle og seksuelle makt i egen organisasjon, utelukkende er menn.

Så likestilte er vi, at Amnesty ser seg nødt til å presisere i avisene at kampanjen deres mot vold mot kvinner ikke er et angrep på norske menn, bare de som slår.

Så likestilte er vi, at vi har funnet den perfekte balanse. Vi kan le av de politisk korrekte svenskene, med sin overfeministiske offentlighet og garderober i skolene for andre kjønnsidentiteter enn gutt og jente, samtidig som vi ser med dyp indignasjon og forakt på samfunnene der kvinner dekkes til av mørke, store plagg.

Som om ikke svenskene har et og annet å lære oss. Og som om ikke heldekkende plagg og den vanvittige undertrykkinga kvinner utsettes for i mange land i bunn og grunn er ekstreme utslag av en skeivfordeling av makt som også finnes i Norge. Som om volden mot kvinner i norske hjem har et helt annet, og mindre undertrykkende opphav, enn den mer synlige og mer omfattende volden i andre land.

Kvinnesaksforkjemperne og feministene har vunnet utrolig viktige seire. Men det at vi feirer den formelle likestillinga vi oppnådde da kvinner kjempet seg til stemmerett, må ikke fortrenge vår bevissthet om alt som fortsatt er skeivfordelt.

Fortellinga om kampen for kvinners stemmerett i Norge på så mange måter fortellinga om andre kamper, til andre tider, og fram til i dag. Fortsatt latterliggjøres og sjikaneres de kvinnene som måtte finne på å stikke seg for mye fram i offentligheten. Fortsatt er kvinners kroppsfasong gjenstand for politisk diskusjon. For ikke mange år siden ble Karita Bekkemellem hengt ut fordi hun kjøpte mange kjoler som statsråd – som om hun har skapt samfunnet der de største avisene kaster terning like ofte over hva hun har på seg som hva hun sier. Ernas vekt. Kristins pølsefingre. Nedrigheten i forskjellsbehandlinga av menn og kvinner i offentligheten trenger en ikke lete lenge etter.

Det vanskeligste en kan gjøre, er å gi fra seg makt. Og likestilling handler i bunn og grunn – og hvis vi skreller bort moralen, og solidariteten, og følelsen av hva som er rett -  kun om makt.

Makt som jeg har og mine kvinnelige kolleger på stortinget ikke har fordi jeg er mann. Dritt som de må ta og som jeg slipper å ta fordi jeg er mann. Retten til heltid som menn i praksis har men som kvinner ikke har. Vold som menn utøver og kvinner utsettes for, ikke fordi menn er onde, men fordi vi fortelles fra vi er så små, i kjønnsroller og i filmer og i bøker og i TV-serier og i reklamer og musikkvideoer, at menn eier og kvinner eies. Ikke uttalt, ikke direkte, men alltid antydes det. Kvinner lider og menn redder. Kvinner føler og menn handler. Når kvinner handler i en Hollywood-film behandler vi det som noe uvanlig.

Patriarkatet er ikke et sært fremmedord som ytterliggående feminister lærer seg på studiesirkel. Patriarkatet lever. Det sender penga, og makten, og definisjonene i min retning, og vekk fra Berit von der Lippe. Patriarkatet ødelegger oss, for det får oss til å tenke, innerst inne, at forholdet mellom kjønnene er et nullsumspill. At kampen for reell likestilling er noe menn får det verre av. At «likestillinga har gått for langt». At «snart er vi alle kvinnfolk, det er ikke lenger lov å være mann». Som om ikke menn også har alt å vinne på et samfunn der makt er likt fordelt. I stedet forsvarer patriarkatet seg ved å fornekte makta menn har: «Pornopung» beskriver kvinners seksuelle makt på menns bekostning. Ha-ha. Harald Eia mener sendeflatene på TV er kuppet av kvinner. Og når gutters dårligere prestasjoner i skolen skal forklares, er den mest nærliggende teorien som oftest at utdanningssystemet har blitt for «feminint» (hva var kjønnsfordelinga blant professorer i Norge, nå igjen?). At menn også har et og annet å tjene på frigjøring fra kjønnsrollene er ikke en like pop forklaringsmodell.

Patriarkatet er en elegant konstruksjon, sånn sett.  Solid. For hvert eneste skritt som tas for å bygge ned de formelle urettferdighetene mellom menn og kvinner, har en måttet ta mye av den samme kampen om igjen. Bevisbyrden har alltid ligget på kvinnene, og på de som mener at kvinner ikke er noen særlig eksepsjonelle, sårbare, irrasjonelle eller mindreverdige skapninger. Veien er ikke så lang fra argumentene mot kvinners stemmerett da, til debatten om selvbestemt abort for litt over tredve år siden – og til debatten om kjønnsnøytral verneplikt i år. Argumentet om at kvinner tar med seg «nye egenskaper» inn i forsvaret tror jeg ikke noe på. Men at verneplikten til nå har fungert som statens anerkjennelse av at maktbruk er noe menn skal drive med – at voldsmonopolet tilhører menn – det synes jeg er argument nok for å innføre den kjønnsnøytrale verneplikten.

Den beste måten vi kan hedre kvinnenes kamp for stemmeretten er å aldri bruke deres kamp som vår sovepute. Det at de vant, betyr ikke at vi ikke har mer vi må gjøre. For det er så mye som gjenstår. Å erkjenne det vil være den sterkeste markeringa av stemmerettsåret. Så kan vi spise kake, holde festtaler og ikke minst hylle de kvinnene som gjorde jobben for hundre år siden. Men jeg tror ikke Gina Krog heller ville vært særlig fornøyd om hun så hvordan vi alle er enige om det selvfølgelige i at kvinner skal ha stemmerett, men ikke er villige til å diskutere mekanismene som gjorde at kvinner ikke hadde stemmerett i første omgang. For de mekanismene lever i beste velgående. Gratulerer med dagen! Bruk den.

I morgen spiller Norge åpningskampen mot Israel i U21-EM i fotball. Jeg heier som alltid på Norge og ønsker spillerne masse lykke til! Vi har et knallgodt U21-lag som lover godt for framtida.

Årets U21-EM går av stabelen i Israel, som trass i sin geografiske plassering er med i UEFA. Da jeg var der for to uker siden var det EM-plakater så å si over alt.

På bildet ser dere Mala’b Palestine, eller “Palestina stadion” på norsk. Den ble bombet 19. november i fjor. Mala’b Palestine var også hovedkvarteret til den paralympiske komiteen i Gaza. Vi kjørte forbi Mala’b Palestine da jeg var i Gaza for to uker siden, og jeg ba om å få stoppe og ta bilder. Dette er ikke førstegang fotballstadion bombes i Palestina, og det er heller ikke den eneste fotballbanen som er rasert.

Det palestinske landslaget hindres i å reise og spille kamper. Palestinske fotballspillere sitter i fengsel. Fotballpresident Yngve Hallen har tidligere sagt at han frykter at dette mesterskapet skal brukes i propagandaøyemed. Den frykten er velbegrunnet.

Jeg ber ikke spillerne på U21-landslaget om å boikotte turneringa. Jeg ønsker de all lykke til. Det er en fantastisk prestasjon å kvalifisere seg, og det skal bli gøy å følge kampene. Men jeg skulle ønske NFF tok seg tid til å arrangere en kort tur til Vestbredden, eller i det minste det okkuperte Øst-Jerusalem. Avstandene er så små i Israel og Palestina. Kontrastene enorme. Og spillerne bør få se skyggesiden: Det okkuperte Palestina og urettferdigheten palestinere utsettes for – fotballspillere inkludert. Det tar to timer. Tar dere utfordringa, NFF?

Alt blir etter hvert normalt. Det vanskelige er å være bevisst på nettopp det. Nå lever jeg som Stortingsrepresentant, og det er et merkelig, fartsfylt og utrolig privilegert liv. Glemmer jeg det, er jeg bortskjemt. Vi snakker mye om alt vi tar for gitt i Norge. Noe av det synes jeg bærer preg av moralisme, for mye av det som er så flott med landet vårt er jo ikke flaks, men et samfunn vi har bygd sammen. Men det er en kjerne av sannhet i det: Vi glemmer lett at vi er privilegerte.

Men det går også andre veien. Det jævlige blir også normalt. Det daglige livet som palestiner inneklemt mellom bosetninger befolket av mennesker som opptrer som om du ikke fins, blir normalt etter noen år. Ikke riktig, ikke hyggelig, ikke verdig, men hverdagslig. Å måtte søke normalitet i det unormale, det brutale og det urettferdige er noe av det mest menneskelige, men også mest nedverdigende en kan bli tvunget til å gjøre.

15. mai markerte palestinerne Nakba. Det var demonstrasjoner og opptog i hele Palestina, og ved Damaskusporten i Jerusalem ble det mye bråk mellom palestinere og israelske bosettere. Ikke lenge etter de største demonstrasjonene reiste jeg fra Øst-Jerusalem til Ramallah på Vestbredden. For å komme dit må du passere den store grenseposten Kalandia, et grotesk byggverk som markerer et slags midtpunkt i muren som holder palestinerne innesperret.

Kalandia er en nedverdigelsesmaskin. Som regel går det greit å komme seg gjennom, men helt vilkårlig kan alt stenges, og hundrevis av mennesker blir stående i timesvis og vente mens de blir brølt til. Dette er ikke akkurat unikt, det er over 500 ulike sperringer og hindringer i det okkuperte Palestina, men Kalandia skiller det okkuperte Øst-Jerusalem fra Vestbredden, og er en viktig åre som ikke bare har stor symbolsk, men også helt praktisk og hverdagslig verdi. Tusenvis av mennesker forsinkes i hundretusenvis av arbeidstimer på vei til arbeid (om de er så heldige å ha et pass som lar de reise til Jerusalem). Jeg har måttet gå gjennom hele maskineriet en gang, midt på natta. Det var helt grunnleggende ydmykende å bli brølt til, siktet på, og hundset gjennom gitter og porter, bare fordi noen har bestemt at sånn skal det være. Jeg slipper å måtte gjøre det hver dag, hver uke.

Denne gangen glei drosjen jeg satt i helt uten problemer. På den andre siden hadde demonstrasjonene gitt seg, og det første vi så var en gjeng israelske soldater. De siktet på noe, og skjøt (formodentlig) gummikuler. Vi ble klamme i halsen av tåregass fra et stykke unna. Bilen tok en sving, og i saktegående trafikk var vi plutselig i skuddlinja mellom soldatene som skjøt og en gjeng palestinske smågutter som kasta stein og gjemte seg bak en haug. Jeg syntes situasjonen var mildt sagt spesiell. En kollega av meg tok bilder.

Men mest påfallende av alt med hele situasjonen var ikke skuddene og steinkastinga, men normaliteten. For drosjesjåføren som kjørte oss, en palestiner i femtiåra, lo godslig som om vi hadde vært vitne til en epleslang. Konfrontasjonen mellom en av verdens mektigste hærer og noen små gutter som ikke kjenner annet utløp for ydmykelsen enn å kaste noen småstein var ikke, der vi befant oss, et grotesk eksempel på en urettferdig og fullstendig asymmetrisk konflikt og okkupasjon. Det var hverdagen. Den var normal, og palestineren som kjørte oss så til og med sjarmen i det. Kanskje han så seg selv i de små guttene. De som aldri har kjent noe annet. De som opplever sperringene, soldatene, ydmykelsen og skytinga som normalitet.

Dette innlegget sto på trykk i VG 23. mai 2013

Selv havets frihetsfølelse kan være en illusjon.

Når jeg skriver dette sitter jeg ved stranda i Gaza og ser på havet. Alle som har vokst opp langs kysten i Norge vet hva havet betyr. En kan sitte og stirre inn i evigheten. Havet gir en følelse av frihet, og av rom, som ingenting annet. Havet gir muligheten til å reise hvor en vil. Havet gir mat og arbeid.

Jeg har ikke vært i Gaza før. Som så mange andre har jeg lest masse om Gaza, sett reportasjer om Gaza, prøvd å sette meg inn i følelsen av å være fullstendig isolert og innestengt. Men det er ikke som å være her. Stedet er så lite, og så trangt. Grensepasseringa, komplett med flere checkpoints, bur, lange gittertunneller og et ”terminalbygg” er så bevoktet at det ser ut som en parodi, komplett med en overvåkingsballong som filmer deg fra lufta. Du blir ikke mer innelåst enn dette. Og på innsiden bor et folk som er blitt fortalt at de er hjelpesløse og verdiløse.

Enkelte hevder at Gaza ikke er okkupert siden det ikke er israelske soldater her. Rent bortsett fra at det er folkerettslig feil, er det en meningsløs påstand. Israel kontrollerer grensa med jernhånd. Kontrollerer lufta. Kontrollerer all trafikk, alle varer inn og ut. Isolasjonen er den perfekte tumleplass for Hamas-regimet og ytterliggående islamistiske grupper som henter næring i folks håpløshet. Gazas ungdom er ikke bare fratatt friheten sin av Israels bombekriger og okkupasjon, men av et Hamas-regime som innfører de latterligste regler om ”sømmelighet”. De klipper håret til gutter som har pannelugg som meg, nekter kvinner å gå til stranda og deler ut islamistisk sømmelige jeans for å bekjempe det offentlige ondet sagging. Hamas vil ikke ha nye valg. Og de vil ikke ha politiske motstandere. Hamas-representanten jeg møtte holdt en opphisset og usammenhengende harang om hvor ille kjønnskvotering er, da jeg grillet ham om kvinners rettigheter.

Ungdommene og aktivistene, de modige og purunge feministene jeg møter her, med et fritt, sekulært palestina som mål og sosiale medier som våpen, er de modigste menneskene jeg har møtt. De lar ikke religiøse dogmer, frykten for Israels militærapparat og Hamas’ stadige trakassering stå i veien for sitt engasjement. De betaler en pris, men nekter å bryte kontakten med sine unge venner i Egypt og Tunisia som presset gjennom sine revolusjoner. De er ungdom på sitt aller, aller flotteste. De trenger vår oppmerksomhet og støtte.

Mange sier det er uutholdelig å leve i Gaza, men at de i det minste kan se havet. Havet er blankt, og gir muligheten til å tenke og håpe. Når jeg ser på havet håper jeg  at palestinerne snart er samlet, og at alle gode krefter som vil tvinge Israel til å gi opp okkupasjonen vinner. Men selv havets endeløshet er en illusjon, her i Gaza. Tusenvis av fiskere har mistet levebrødet sitt fordi Israel nekter all trafikk lenger ut enn tre nautiske mil. Selv fisken er utenfor rekkevidde for Gaza. Selv havet er lukket. Ingen skal trenge å leve slik.

Vi kan gjøre noe med det. Vi kan innføre sanksjoner mot alle som tjener på okkupasjonen, vi kan merke alle varer som kommer fra de ulovlige bosettingene på Vestbredden, og vi kan stoppe norske selskapers handel med de som stjeler palestinernes ressurser. Og vi kan be norske oljeselskaper tenke seg veldig nøye om før de blir med inn på israelsk sokkel, noen tusen meter nord for Gazas hav der alt er stengt og ressursene er frastjålet de som trenger det aller mest. Vi som vet hva havet betyr plikter å hjelpe de som trenger havet aller mest.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte 22. mai 2013

NB: Grensen på tre nautiske mil ble endret til seks nautiske mil den 21. mai, dagen denne teksten ble skrevet. Takk til Leif for rettelse.

Det har naturlig nok vært en del debatt i dag om frigjøringsdagen. Harald Stanghelle skrev en svært god kommentar i Aftenposten.

Men Marielle Leraand, nestleder i Rødt, skriver på NRK Ytring, i sin kronikk:

“Det er derfor en provokasjon at regjeringen og Forsvaret bruker frigjøringsdagen 8. mai til å hylle norske offiserer og soldater som har latt seg verve til deltakelse i okkupasjonen av Afghanistan.”

Jeg er så lei av at politikere skyver soldater foran seg. Jeg er lei av politikere som sier “støtt våre soldater” og egentlig mener “støtt krigen i xxx”, og jeg er lei av krigsmotstandere som framstiller norske soldater som folk som “lot seg verve” for å delta i okkupasjon.

Det er mange problematiske sider ved at frigjøringsdagen blir veterandagen, absolutt. Det gir uklarhet om hva vi feirer. Det trenger ikke bety at man mener at norske veteraner ikke skal hedres ordentlig. De hedres ikke nok. 8000 norske menn og kvinner har vært villige til å risikere sitt eget liv i Afghanistan, i tjeneste for Norge. Jeg var mot at de reiste dit. Men det er en politisk uenighet, ikke et karakterspørsmål.

Jeg er for at Norge har et effektivt, kompetent, profesjonelt forsvar, med gode soldater – som er underlagt demokratiet. Det betyr at vi som politikere har en plikt til å diskutere hva det er akseptabelt at våre soldater deltar i. Det er demokratiets jobb, ikke den enkelte soldat. En dag får vi kanskje til en fredsavtale mellom Israel og et fritt Palestina. Kanskje sender vi norske soldater dit for å bevare freden. Da vil jeg at Forsvaret skal stille opp på det, om demokratiet bestemmer det, selv om et mindretall er mot, og selv om enkelte soldater er mot. En del av demokratiet er å akseptere at jeg er i mindretall i min motstand mot krigen i Afghanistan. Og jeg nekter å ta ut det på de som tjenestegjør der. Det er uverdig, og det sporer av debatten. Norske veteraner fortjener mer, ikke mindre heder. Og skal de få det, må begge sider klare å skille den enkelte soldat fra de politiske spørsmålene.

Her er for øvrig mitt innlegg i veterandebatten i Stortinget i desember 2012: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2012-2013/121214/4/#a8