Jeg ser mye film. Blant favorittene mine er Big Lebowski av Cohen-brødrene, og Se7en av Fincher, en rekke av Kubrick sine, Mulholland Drive, Subway, Magnolia, Daytrippers, Ungdommens Råskap, Beautiful Girls med en helt vidunderlig bitteliten Natalie Portman, Empire Strikes Back (så klart!) av Irvin Kershner, og…

Late Night Shopping. Den handler ikke om mye annet enn en gjeng som jobber om natta, og blir rare i hodet av det. Alle som har prøvd å være mye oppe om natta (og det har vel de fleste av oss) vet at man blir rar om natta. Man blir mer naken og mer mottakelig og kanskje ærligere. Protagonistene i Late Night Shopping har ikke stort annet til felles enn at de er unge, britiske, og jobber helvetes seint på døgnet, når de fleste andre er fornuftige nok til å sove. Samt det at de henger på samme kafé nattestid. Og om en treffer nye folk på den tiden av døgnet (mens man er mer naken, og mer mottakelig, og ærligere) så er det vel naturlig at forholdene mellom dem utvikler seg deretter.

En orker ikke tørrprate så mye om natta – ikke på samme måte. En kan sikkert prate skit og skravle om rare og trivielle ting, men det er en forskjell på det og på tørrprat. Kanskje du skjønner hva jeg mener. Tørrprat lirer en av seg for å komme til noe. Det er obligatorisk i en del sammenhenger. Det er kjedelig. Skitprat er etter min mening mye mer spennende. For ingen tvinger disse hovedpersonene til å henge sammen på en kaffesjappe. Og det er sånne samtaler som gjør at folk blir kjent. Kanskje ikke sånn kjent at de vet alt om hverandre familier eller åssen bil de har eller hvilken skole de gikk på eller hva kjæresten deres heter (som vi skal komme tilbake til om litt)…men kjent som i at de prater bra med hverandre.

Late Night Shopping inneholder også et anna poeng – nemlig den klassiske love-greia der en blir øyeblikkelig tiltrukket av noen. Med en gang en ser dem. Plutselig. Selv om man ikke vet et tøddel om vedkommende. Dette er det flere som opplever i løpet av filmen, men den mest åpenbare episoden er når hunken Vincent møter ei nydelig jente med et utrolig sexy etternavn, og med sine innøvde tricks raskt får henne til sengs.

Okei da…den vrien der er en ganske uromantisk utgave av love-at-first-sight-klisjeen, men den funker. Dessuten blir den ganske morsom etterhvert, for det viser seg jo at Madeleine Zozzocolovic (som hun heter…*rrrr*) er kjæresten til Vincents’ nattekompis Sean. Ikke bra, ikke bra.

Poenget mitt her er at momentan tiltrekning/kjærlighet er et grep som vi (gitt at dramaturgien funker) synes er troverdig. Selvfølgelig finnes det en haug av filmer der vi alle (i hvert fall de av oss med litt smak) vrir oss i ubehag over skrekkelige love-floskler (som for eksempel ‘forelskelsen’ i Star Wars episode II), men likevel: Den momentane tiltrekningen, eller fascinasjonen, eller hva det nå bør kalles (det kommer vi også tilbake til litt etterpå), utgjør en helt sentral del av veldig mange filmer. Og vi aksepterer det som en del av handlingen.

Det er mye som ikke funker sånn som på film. For eksempel nekter jeg å tro at min fars Saab eksploderer i et inferno av digre MacGyver-flammer om han kjører den i grøfta (selv om det er en Cabriolet han kjøpte brukt av en amerikaner fra Midtvesten). Og at damer alltid våkner med perfekt sminke, og alt det der. Riktignok går det an å tatovere på eyeliner (*grøss!*), det så jeg en reklame for på butikken en tid tilbake, men dog: Det er ikke alltid fint vær i bryllup, folk svinger ikke fram og tilbake på rattet i bilen som om det var et jagerfly i nærkamp de manøvrerte, det første kysset er ikke alltid bra, og så videre. Og kjærlighet ved første blikk?

Njaa…jeg vet ikke, jeg. Kjærlighet er et svært ord. For meg blir det helt fremmed at kjærlighet kan påkalles ved synet av noen…for det strider med hva jeg synes at kjærlighet er. Men tiltrekning…tiltrekning blir noe annet. Fascinasjon.

På engelsk har du ordet infatuation og det er et fantastisk ord som ikke lar seg oversette. Som med mange fine ord fra mange språk.

(I Norge har vi også våre egne ord som ikke lar seg oversette uten at meninga forsvinner eller forkrøples, sånn som ‘vinmonopol’ og ‘karsk’, men ærlig talt da. Infatuation. Kjenn på det.)

Gi Zozzocolovic en sjanse, og se Late Night Shopping.