Vest for Ramallah, omtrent 6 kilometer fra grensa til Israel, ligger landsbyen Beli’in. Byen ligger 400 meter over havet, og har 1700 innbyggere.

Beli’in er under okkupasjon av Israel. Den er delt i to av Israels mur, som nå omkranser hele Vestbredden, og snart er fullstendig lukket. Et helt land er muret inne, langt innenfor egne grenser, for å gi rom til kolonister og okkupasjonsstyrker. Områdene innenfor muren er fulle av checkpoints og sperrer som skiller regionene i Vestbredden fullstendig fra hverandre.

Halvparten av Beli’in er annektert av Israel, og olivenlundene og dyrkamarka er overtatt av israelske settlere, som bygger nye flotte boliger ved den nyasfalterte veien som kun israelere får bruke. Vel, de olivenlundene som får overleve da. På vei sørover fra Beli’in og Ramallah til Betlehem kjørte vi forbi hundrevis av mål med nedhugde oliventrær. Trærne dør, og bakken mister fuktigheten. Det blir erosjon, og palestinerne står igjen uten dyrkamark.

Den israelske muren kommer i to utgaver. Den ene er 8 meter høye betongblokker, lagt opp på rekke og rad og med geværtårn med (svært) jevne mellomrom. Åpningene i muren er checkpoints med okkupasjonssoldater. Ofte, som i Beli’ins tilfelle, går muren over i sitt andre design: Jernporter, 4 meter høye gjerder og vollgraver med piggtråd.

Hver fredag samles innbyggerne i Beli’in, samt israelske og andre fredsaktivister for å demonstrere på fredelig vis mot muren. Opptil 3000 mennesker har deltatt i disse markeringene. De fargerike og ofte svært oppfinnsomme aksjonene er fyldig dokumentert på Beli’ins hjemmesider. Noen ganger binder demonstrantene sammen hendene sine for å vise sin ikkevoldelige hensikt. Det hindrer ikke okkupasjonssoldatene i å åpne ild mot demonstrantene. Her holder en liten gutt fram en av de mange tåregassgranatene som lå igjen etter sist demonstrasjon. Gummikuler lå også strødd. Alle jeg møtte den kvelden hadde arr.

Her er en sjokkgranat. De brukes ikke bare mot demonstranter – israelske soldater rykker ofte inn i Beli’in om natta, og angriper hus med sjokkgranater og tåregass. En av innbyggerne jeg møtte har 200 timer opptak av livet i Beli’in. Han filmet overgrepene, men ble oppdaget og arrestert for å ha “kastet stein”. Han ble fengslet i 40 dager, og fikk ikke vendte tilbake til landsbyen før en måned etter han slapp løs. Dessuten bor han på feil side av muren. Hver kveld før ni må han melde inn til okkupasjonssoldatene i checkpointen for å få komme hjem. Hvis ikke arresteres og fengsles han igjen.

Svært kort tid etter at vi ankom Beli’in dukket en israelsk militæreep opp for å følge med på oss. Vi lurte på hvordan de oppdaget oss så fort. Svaret er enkelt: Byen er overvåket av kameratårn. Kameraene fulgte oss mens vi gikk langs muren.

Å se et samfunn låst inne i Ghettotilværelse på denne måten ga temmelig sterke assosiasjoner.

Her går vi inne i muren, på vei opp mot israelernes checkpoint. Det er kanskje den mest ubehagelige følelsen jeg har hatt i mitt liv. Følelsen av å være så til de grader innestengt må oppleves, den kan ikke forklares. Å leve under slike forhold er for meg ganske ufattelig.

Soldatene var som ventet ikke overveldende hyggelige, og lot oss ikke ta bilder. Derfor måtte jeg fotografere dem på avstand.

Hver dag ser byens innbyggere gjennom dette (elektriske) gjerdet, over på jordene de pleide å drive jordbruk på. Nå bygges israelske settlements der.

For ja, gjerdene er elektriske. Vi fikk en fin innføring i det mest moderne av israelsk produksjonselektronikk. Hver eneste elektrode er nummerert, for å sørge for at om noen kommer bort i gjerdet (og lammes), kan okkupasjonssoldatene rykke ut og jule opp vedkommende mest mulig effektivt.

Området ved muren (på palestinsk side) er øde og trist. Det er ikke rart, for også innenfor muren har israelerne “opprettet” en sikkerhetssone på 500 meter. Der forbys all palestinsk aktivitet.

Det som traff meg mest var gjestfriheten, humøret og kampviljen til innbyggerne i Beli’in, som trass i vold, skyting og stadig trakassering og nedverdigelse, med varme og omtanke tar i mot mennesker fra landa som har forlatt dem og glemt Palestina. Det viser en tillit, og en vilje til å kjempe som jeg aldri ville hatt etter 40 år med okkupasjon. Beli’in er en fattig landsby, og de mangler mye. Men ikke stolthet, rettferdighetssans og verdighet. En verdighet Israel daglig forsøker å fordrive fra Gaza og Vestbredden, med isolasjon, raketter, tåregass og kuler.

Nå kan alle de som trosser all anstendighet, menneskelighet og logikk, få forklare hvordan dette kan kalles “selvforsvar”. Jeg kaller det apartheid.