For snart ti år siden var Racak-massakren i Kosovo en av hovedepisodene som utløste NATOs krig mot Serbia. 45 mennesker ble brutalt drept av serbisk politi, og etter at Rambouillet-forhandlingene brøt sammen innledet NATO sin tre måneder lange bombekrig.

 

Den gang ble det sagt at så mange som 100 000 kosovoalbanere kunne være drept. Tallet viste seg å være helt hinsides i ettertid, men det er ikke poenget: Verden reagerte i affekt på serbernes forfølgelse av kosovoalbanere, og handlet deretter.

Fult så kraftig burde man kanskje ikke handlet. Konflikten eskalerte, og de sivile tapene ble svært store. Mer enn 500 sivile ble drept av NATOs bombing av TV-stasjoner, jernbanebroer og passasjertog, sykehus, boligfelt, fabrikker. Sivil infrastruktur ble definert som “potensielt militære” mål. Jeg kommer aldri til å glemme fjeset til NATOs pressetalsmann Jamie Shea som blåste av kritikken om at de sivile lidelsene som følge av bombinga ble for stor.

Det ble til slutt ikke NATO, men serberne selv, som bragte endring til Serbia. Milosevic ble kastet etter valget året etter. I årene som fulgte har meningene vært svært delte om hvorvidt det var riktig å gå til krig. Selv mener jeg krigen var i strid med folkeretten og NATOs eget charter – og ikke minst var den klossete og brutalt gjennomført. Jens Stoltenberg var farlig frekk da han sørget for å innkassere verdens goodwill da Norge “presset gjennom” at NATO skulle offentliggjøre hvor bindgjengere fra klasebomber fortsatt kan befinne seg i Serbia. For det burde han kanskje tenkt på før han ble med på å slippe klasebomber på en sivilbefolkning. Nå vel.

Men hvorfor skriver jeg om dette nå? Jo, fordi den “humanitære intervensjonen” mot Serbia i 1999, og den mindre kontroversielle bombingen av serbiske stillinger i 1995, viser at det er fullt mulig å handle når vi er vitne til ufattelige sivile lidelser. Det er ingen tvil om at noe måtte gjøre i begge disse tilfellene: Det det hersket uenighet om, var hva.

Hvorfor er det så ikke slik når Israelske styrker på én lørdag, i juletida, dreper 300 palestinere i den isolerte og utsultede Gazastripen. Jeg tror ikke mine egne øyne og ører når det samme Arbeiderpartiet, som var direkte krigshissende i 1999 (mot Serbia) og 2001 (mot Afghanistan), nå ikke engang klarer å ta til orde for å hjemkalle vår ambassadør til Israel. Noen form for boikott kommer ikke på tale (selv om Fredrik Mellem skal ha for initiativet).

Her i Trondheim har Tore O. Sandvik skrevet en rørende bloggpost om palestinernes lidelser. Men han sviktet for partipisken da han selv hadde sjansen til å fronte en boikott mot Israel som vakte internasjonal oppmerksomhet for tre år siden.

Vi kunne gjort noe for å stoppe galskapen om vi virkelig ville. Vi kunne kuttet handelen, vi kunne innledet en kulturell og akademisk boikott (selv om den tidligere Stalin-tilhengeren Sigurd Allern protesterer), vi kunne kastet Israels ambassadør ut av landet og med handling vist vår avsky for Israels statlige terror mot Gazas sivile. Israels angrep mangler all proporsjonalitet.

I en tid der vi alle ser Max Manus på kino og hyllesten sitter løst, bør noen (les: Raymond Johansen) tenke litt over hva han egentlig sier når han oppfordrer til at “begge parter må besinne seg”. 

Er det på dette nivået vi gjør prinsippvurderinger når et folk bombes, utsultes og drepes av en invaderende overmakt? Jeg tror dere ikke. Arbeiderpartiet var lenge nære allierte av Israel (og er det fortsatt, skal vi forstå Jonas Gahr Støres lille “uhell” i sine formuleringer om Israels forsvarbare grenser for få år siden), og det er tydeligvis ikke lenger siden enn at man kun har det i kjeften. Johansen kan gjerne si at det er trist og leit med Israels bombing. Det kan andre Arbeiderparti-topper også – men dobbeltmoralen er slående.

For vi kunne utmerket gjerne gjort noe. Vi har gjort det før (i tilfelle Sør-Afrika), og vi er flinke på de nasjonale historiefortellingene om Norge som Fredsnasjonen og Norge som Velger Den Rette Side. Sjansen til å bevise det ligger rett foran oss, men det smuldrer opp i Raymond Johansens (og snart Jonas egen?) nytale.

Begge parter skal “besinne seg” – kanskje til den ene part er utslettet. Imens fortsetter ryddingen av klasebombeblindgjengere i Serbia – der det tydeligvis ikke var så viktig å besinne seg i det hele tatt. 

Til Arbeiderpartiet: Mellom avmakt (som nå) og sanseløs voldsbruk (som i 1999) finnes mange muligheter. Bli med og se på dem.