Ketil Solvik-Olsen har vært ute og ønsket å stenge ute organisasjonene fra klimatoppmøtet i København. I dag fikk han til en viss grad viljen sin.

Alle representanter fra Friends of the Earth, som er paraplyorganisasjonen der vårt hjemlige Naturvernforbundet er en av medlemsorganisasjonene, er utestengt fra Bella Center her i København. De har fått vite at de er en “sikkerhetsrisiko”, alternativt at “senteret er fullt”. Dette budskapet ble framført mens andre med såkalte NGO-pass strømmet inn fra begge sider.

Yeah right. Å stenge ute respekterte og verdensomspennende  miljøorganisasjoner fra klimatoppmøtet, og spesielt nå som møtet går inn i en kritisk fase, er et stort demokratisk problem. Tilstedeværelsen til disse menneskene er utrolig viktig for å legge det presset på politikerne som må til for å få bevegelse i forhandlingene. Jeg har vært hos dem og holdt en støtteappell, og parlamentarikere fra andre land har gjort det samme. Nå slipper jeg ikke til i området lenger, og Friends of the Earth-representantene sitter fortsatt fast.

Formann i Oslo Fpu (ja, de kaller det “formann”…) Aina Stenersen hoverer på Twitter over at Norges Naturvernforbund er utestengt mens Fpu selv er inne på Bella Center. Reint bortsett fra å si en del om kidsa i Frp sitt manglende demokratiske sinnelag, bør vi alle huske dette neste gang jeg får høre det evinnelige maset fra Frp om hvor viktig “frivilligheten” er for dem. Frivillighet er bra så lenge de kan score billige poeng i valgkamper, men å gi vanlige folk innflytelse, nei det blir for drøyt. Vi peker heller nese til de inne fra senteret!

Oslo Fpu er her med en hel haug reaksjonære klimanekter-ungdommer, turen er sponset (kjøpt og betalt) av klimanekter-organisasjonen CFACT. “De sponser bare hotellet”, kontrer Stenersen. Ja da, så.

Hele denne forestillinga demonstrerer hvor ute og kjøre Frp er i klimapolitikken. Mens Ketil Solvik-Olsen lurer på hva han egentlig gjør her, og helst ønsker å sende miljøorganisasjonene hjem, blir han selv driti ut av sin egen ungdomsbevegelse som er her for å sabotere forsøkene på en internasjonal klimaavtale. Folk som sannsynligvis vil godte seg enda mer enn de så langt har gjort overfor Naturvernforbundet, om bare forsøkene på en avtale bryter sammen.

Det må være trist, men også litt spennende, å være så langt ute på jordet.

Etter noen morgentimer i København er det så langt vanskelig å få et inntrykk av hvor forhandlingene ligger an akkurat nå. Grunnen er at ingen i Stortingsdelegasjonen så langt kommer seg inn! Bella Center er fullstendig sprengt, og i morges sto opptil 10 000 mennesker i kø for å få akkreditering. Det var derfor godt vi ble orientert av Erik Solheim til frokost sammen med Sametingets representanter.

Selv er jeg på Bellona og Statkrafts seminar om 101 løsninger på klimakrisa. Det artigste innslaget så langt er det faktisk sjuendeklassinger ved Voksen skole som har stått for, de representerer de tusenvis av elevene som jobber med prosjektet “Smart(ere) Energi”, et samarbeid mellom ungt entrepenørskap og Statkraft.

Dagens tristeste innslag er NHOs såkalte “klimamelding”. I en merkelig seanse i morges ble stortingets klimakamerater belært av NHO i hva som er “økonomisk forsvarlig å gjennomføre av klimatiltak”. NHO legger opp til kutt på 12 millioner tonn co2 – det bringer oss tilbake til 1990-nivå, og er mange millioner tonn under det Stortinget har blitt enige om i Klimaforliket.

Enklere kan ikke generasjonskonflikten illustreres. Tolvåringer fra barneskolen hvier seg rundt og presenterer spennende (og realistiske!) ideer for energisparing og nye energikilder, mens det norske næringslivet bruker momentumet i København til å snakke ambisjonsnivået ned. Det er til å grine av. Om alle land skulle tenkt som NHO, ligger vi strakt an til minst fire graders temperaturøkning. Det er katastrofalt for kommende generasjoner og ikke minst utsatte land i sør.  Bernander og hans rike venner i femtiåra har ikke like god grunn til å være bekymret for klimaendringene som det barna på Voksen skole har. Men å gni det i ansiktet på oss så åpenlyst at han ikke tar dette mer på alvor, må være Københavnmøtets hittil pinligste manøver. NHO kunne i det minste ventet til Klimakur legges fram i februar for å hente ideer til hvordan co2-kutt kan reduseres.

Renere samfunn og ren verdiskapning er noe vi skal leve av i framtida, ikke trasige avlatshandlinger. Det skjønner tolvåringene her i København, men ikke John G. Bernander.

Jeg har vært pyton på å oppdatere den siste måneden. Jeg legger meg flat. Kunne jo ha skyldt på at “jeg er så travel” etc. – men helt ærlig tror jeg heller det bunner i at det hele er litt overveldende. Jeg har aldri i mitt liv lært så mye på så kort tid. Så kanskje jeg etter en sabbatsmåned har blitt en bedre blogger.

På mandag starter forhandlingene i København. Selv deltar jeg fra 13. til 20. desember, som en av de sju utsendte fra Stortinget.

 

Debatten om klima tar lett svært tekniske vendinger. Forkortelser som CDM (kvoter), CCS (co2-rensing) og IPCC (FNs klimapanel) er påkrevde ord i en klimapolitikers vokabular, og jeg mistenker at my av pratet går over hodet på mange. Jeg tror få av oss egentlig knytter noe konkret til det vi omtaler som “togradersmålet”.

Hva betyr egentlig to graders oppvarming? Vel, det er nok til å gjøre den europeiske gjennomsnittsommeren like varm som hetebølgen i 2003. Det kan være nok til å smelte hele Grønnlandsisen, som vil heve havnivået med flere meter (!). Det er også nok til å smelte isbreene i Andesfjellene og snøen i Sierra Nevada – med andre ord forårsake alvorlige problemer med millioner av menneskers tilgang til vann

To graders oppvarming er altså ikke noe å kimse av – det byr på store utfordringer for samfunnet – men det er overkommelig. Skal vi nå dette målet har vi om lag ti år på oss på å komme i rute.

For noen ganger høres det ut som om vi har all verdens tid på oss. De virkelig ambisiøse målsetningene knyttes jo til år 2050, tenker vi. Men det er svært viktig å starte nå. For våre co2-utslipp er jo ikke et årlig nullsumspill – det er utslipp som oppakkumulerer seg i mengde. Derfor er forskjellen på å starte omleggingene nå, og å vente i 20-30 år helt avgjørende.

Det kan faktisk utgjøre forskjellen mellom to og fire graders oppvarming. Forskjellen mellom to og fire graders oppvarming er forskjellen mellom relativt levelige klimaendringer på den ene siden – og ørkenspredning i sør-Europa, massesult og sykdommer for millioner av mennesker, store ubeboelige områder på kloden, ekstremvær og sterk stigning i havnivået på den andre siden. Dette er ikke dommedagsprofetier. Det er tvert i mot de mest sannsynlige utfallene om vi lar være å handle.

Heldigvis har menneskeheten tidligere vist at vi finner veier ut av de største krisene

Jeg håper verdens stormakter viser fleksibilitet nå når det virkelig gjelder. Det skylder verdens ledere sin befolkning. For selv om det er helt riktig at løsningene på klimaproblemene ligger i teknologisk utvikling, er det helt ubestridelig at vi står foran svært omfattende endringer i samfunnet. Regjeringas mål om at hvert menneske på jorda skal tildeles samme rett (og de samme begrensinger) i adgangen til å slippe ut klimagasser er ikke en idealistisk ambisjon – det er en tvingende nødvendighet. Det er den eneste måten vi kan skape et bærekraftig samfunn som både løser våre umiddelbare klimautfordringer og sikrer at menneskeheten ikke havner i samme krise igjen.

For på dette viset blir klimapolitikk også omfordelingspolitikk. Her settes tilhengerne av ubegrenset frihandel og de rike vestlige landene som vårt eget på den avgjørende prøven:

Er vi villige til å ta de moralske konsekvensene av klimakrisa?

Hvis svaret er ja, må vi akseptere at vår rett til utslipp reduseres, mens de fattige får øke sin levestandard.

Er vi villige til å ta de prinsipielle konsekvensene av klimakrisa?

Hvis svaret er ja, må vi gå med på omfattende tiltak her hjemme.

Er vi villige til å ta de praktiske konsekvensene av klimakrisa?

Hvis svaret er ja, står vi foran store oppgaver.

Noen (les: Fremskrittspartiet) framstiller en omfattende klimasatsning her hjemme som ”selvpisking”. Jeg kunne ikke vært mer uenig. I vår ambisjon om et klimanøytralt Norge ligger utrolige muligheter for teknologiutvikling, nye arbeidsplasser og bedre liv. Men da må Sør-Trøndelags politiske ledelse omfavne visjonen om høyhastighetstog, og ikke avfeie den, slik fylkesordføreren gjør. Da må næringslivet og beslutningstakerne backe opp om sine egne her i regionen som satser på miljøteknologi og nye, spennende energiløsninger – og ikke fantasere om stadig mer oljeutvinning som aldri tar slutt. Og da må vi alle erkjenne at klimapolitikk er verdens beste omfordelingspolitikk. Vi kan ikke lenger tviholde på retten til å slippe ut langt mer klimagass, og forbruke langt mer energi enn det verdens fattige gjør.

Festen er over, men om vi slutter i tide kan vi slippe tidenes verste ”dagen derpå”. Dagen kan faktisk bli riktig fin. Og med smartere løsninger og en mer rettferdig fordeling enn noen gang tidligere.

”Mennesket er ansvarlig ikke bare for sine handlinger, men også sine ord”, skrev generalsekretær Per-Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund i Adresseavisen i november 2001. Spørs om ikke Kokkvold selv bør tenke over akkurat det, åtte år etter.

Sist i rekka av utspill fra Kokkvold er den noe tvilsomme analysen av internasjonal terrorisme.

Det er på tide å konfrontere den arabiske fascismen på en måte vi ikke har turt til nå.

…sa han i følge VG til NRK den 28. oktober. Bakgrunnen for utspillet var avsløringen av planene om terrorangrep mot Jyllands-Posten som hevn for karikaturstriden. To menn, en kanadier og en amerikaner, begge med bakgrunn fra pakistansk militære, ble pågrepet før aksjonen ble gjennomført.

Like lite som religiøse terrorister kjemper for fascismen, er pakistanere arabere. En høytstående pressemann bør unnlate å slenge om seg med kraftuttrykk mot bedre vitende. Mener Kokkvold at religiøs terrorisme er et spesielt arabisk fenomen? Vet han hva som kjennetegner fascismen som ideologi, og hva som skiller den fra politisk og fundamentalistisk islam?

Dette er ikke første gang Kokkvold sprer om seg med skråsikkerheter om terrorbekjempelse og konfliktaksene rundt religion og politikk. I en spaltistserie i Adresseavisen høsten 2001, i kjølvannet av 11. september, manglet det ikke på harde utfall. Jeg leste tekstene hans i norsktimene på videregående med interesse og irritasjon. Interesse over det voldsomme engasjementet og omtalen av Bush som en ”alliansebygger”. Irritasjon over generaliseringene og merkelappene på motstanderne. Den 17. november skrev han følgende i et angrep på ”USA-haterne” og ”de intellektuelle”, altså krigsmotstanderne med støtte fra et flertall i folket:

De fortalte oss at USA kom til å svare på terroren med blindt raseri. Men USA gjorde ikke det (…) Vi fikk høre at Afghanistan var alle utenlandske hærføreres kirkegård, og at bombingen var nødt til å mislykkes.

I ettertid kan vi vel fastslå at Kokkvold konkluderte en smule for tidlig:

De fortalte oss – og det er ikke lenger siden enn sist helg – at krigen kom til å bli meget langvarig. (…) Kampene om Kabul kom til å bli harde, blodige og langvarige, sto det i flere mandagsaviser. Da Kabul alt var falt.

Mon det.

Disse ukentlige utfallene er i ettertid pinlig lesning. Mens truslene om krig mot Irak var i full gang, kunne Kokkvold berolige oss alle.

Jeg har likevel vanskelig for å tro at krigen flytter seg fra Afghanistan til Irak.

Et nytt og fullt angrep mot Irak er ikke sannsynlig, dersom man ikke klarer å knytte klare bånd mellom Saddam Hussein og terroranslagene mot USA (…)

Kokkvolds uttalelser har vist seg å ikke akkurat være profetiske, slik noen i fredsbevegelsen (eller ”USA-haterne”) kanskje kunne fortalt ham allerede da. Men det alvorlige i denne måten å argumentere på, er de stadige unøyaktighetene og selvmotsigelsene. Kokkvold skrev om behovet for ordentlige rettsprosesser da han argumenterte mot krig i Irak. Samtidig støttet han amerikanernes bombeangrep mot Afghanistan ut i fra moralske argumenter om rett til frigjøring – selv om det ikke var Taliban, men terrorister med bakgrunn fra Saudi-Arabia, som sto bak 11. september. Hvorfor støttet han da ikke Irak-krigen i samme slengen? Hadde ikke irakerne den samme ”rett til å søke lykke, oppdage sine egne undertrykkere” og ”uttrykke ekte lettelse over å være kvitt” regimet som afghanerne hadde?

Hvorfor dveler jeg ved åtte år gammel polemikk? Fordi åtte års mislykket ”krig mot terror” ikke ser ut til å ha justert Kokkvolds verdensanskuelse nevneverdig. I sine uttalelser nå nylig reduseres trusselen fra fanatiske terrorgrupper til noe etnisk, og det ideologiske og materielle grunnlaget for terroren utsettes for debattformatets største klisjè når fascist-klistremerket hentes fram. Det er sikkert en effektiv metode for å skape et fiendebilde, men det er omtrent like presist som å skulle si ”australsk diktafon” når en forsøker å beskrive ”Adolf Hitler”. Kokkvold virker fullstendig uinteressert i å identifisere årsakene og ikke minst de mest effektive måtene å bekjempe terroren, og han gjør det ved å knytte volden til arabisk etnisitet.

 

Jeg har ingen illusjoner om at USA-haterne på venstresiden skal innrømme at de tok feil

…skrev Kokkvold hoverende for åtte år siden, mens krigen knapt var i gang. Kanskje er han selv i stand til å leve opp til sine egne ord om at ”mennesket er ansvarlig ikke bare for sine handlinger, men også sine ord”? Jeg holder ikke pusten i påvente av en long overdue innrømmelse fra Kokkvold, men håper i det minste at han snart roer nok ned til å skjønne hvem sin agenda som egentlig drives av om ikke hat, så i hvert fall affekt og krigsromantiske vrangforestillinger om ”Fienden”. I sin slurvete og fornærmende bruk av koblinger mellom terror, arabere, islam og fascisme er han i hvert fall i dårlig selskap.

 

Kokkvold slår på krigstrommene, og tar til orde for metoder mot den ”arabiske fascismen som vi ennå ikke har turt å bruke”. Kokkvold maler med bred pensel, og utdyper ikke nærmere hvilke metoder han snakker om. Mer krig? Skal rettstaten svekkes likevel? Om svaret hans kommer i like omtrentlige former som hans tidligere bidrag til debatten om terrorbekjempelse, er det ikke sikkert vi blir særlig klokere. Men det offentlige ordskiftet om terrorisme og sikkerhet vil utvilsomt bli ytterligere forenklet og banalisert.

Med en aggressivitet og usaklighet som en bare kan finne i kunstdebatt har Stig Andersen tatt for seg Håkon Gullvåg i en kronikk i Aftenposten – “Talentet som brast”. Jeg tør ikke mene særlig mye om kunstdebatter, jeg tror verken jeg er interessert nok eller besitter kompetansen. Men det er som sagt noe med hele tonen i kronikken som interesserer. Det kraftige sinnet, eller bitterheten, som må ligge til grunn for en slik språkføring i en kronikk er noe jeg undres over (og dette er ikke første gang).

Teksten er full av emosjonelt ladet retorikk og selvmotsigelser. “Det pompøse er kunstens verste fiende”, skriver Andersen – men hva er hans egen kronikk da? Det ene stedet står det å lese:

Igjen og igjen viser Gullvåg at han unngår både anatomiske og komposisjonelle vanskeligheter

…og bare få linjer senere, som kommentar til andre kunsthistorikeres hyllest av Gullvågs “tekniske bravur”:

Når et maleris flottenheimerske og rent tekniske sider blir viktig, er det dessverre gjerne slik at det kunstneriske uttrykket er fraværende

Med andre ord: Jeg argumenterer teknisk når det passer meg selv.

Slike kronikker er trist lesning. Det er et angrep motivert av bitterhet, et angrep på karakter – og uten målsetning. Det hender folk spør meg: “Hvordan klarer du å være politiker? Hvorfor gidder du å slenge drit og få drit tilbake?”. Nå tenker jeg vel at det kunne vært verre. Jeg kunne vært kunstkiritiker med en agenda.