Trondheim Arbeiderparti har denne helga vedtatt på sitt årsmøte at de ønsker boikott av Israel. Dette er gledelig nytt, men reiser noen interessante problemstillinger. Jeg har ikke lest uttalelsen, så jeg er jo svært spent på om det ligger haugevis med forbehold i teksten som fritar Trondheim Ap ansvaret for å gjøre et framstøt sjøl her lokalt.

For tre år siden brukte Arbeiderpartiet mye krefter på å ydmyke Kristin Halvorsen i boikott-debatten. Siden den gang har statsråder (Jonas Gahr Støre inkludert) hatt meninger om ulike politikkområder i hytt og gevær, og traktaterklæringer om Israels «forsvarbare grenser» og «kjære Condi» er noe alle husker. Samtidig kjørte Jonas et rått løp for å skvise det lokale Ap-demokratiet i Sør-Trøndelag og få slutt på Sør-Trøndelag fylkeskommunes boikott av Israel.

Det kan jo ikke ha vært veldig vanskelig, når fylkets overhode selv protesterte vilt mot vedtaket, men denne historien er viktig å huske. For også den gang hadde boikottendebatten sitt opphav i et flertallsvedtak i et arbeiderpartiorgan. Representantskapet i Sør-Trøndelag hadde vært tydelige på sitt ønske om boikott av Israel. Det hindret ikke Arbeiderpartiets nomenklatura i å piske sin folkevalgte sørtrøndere på plass og få fylket til å snu i boikottsaken. «Fylkeskommunen driver ikke utenrikspolitikk», hett det fra Tore O. Sandvik, mens han gjerne sender delegasjoner til Kina og Slovakia, og mens Jonas slår fast at Finnmark er en utenrikspolitisk aktør. Kanskje utenrikspolitikk i fylket er greit når Kina frister med milliarder?

Uansett var spikeren på plass i boikottkista da Utenriksdepartementet rotet fram et omstridt notat som skråsikkert slo fast at en slik boikott var «brudd på Norges folkerettslige forpliktelser», fordi det kunne tolkes dithen at boikotten stred med frihandelsavtaler Norge hadde inngått med Israel. Som om slikt hindret UD i å legge til rette for Norges folkerettsstridige bombing av Jugoslavia i 1999 eller Norges deltakelse i amerikanernes «Enduring Freedom» i Afghanistan. Naive fylkespolitikere, som trodde «folkeretten» er et nedskrevet oppslagsverk med klare ja-/nei-svar lot seg kue, og snudde lydig.

Jeg forteller denne historien fordi Trondheim Arbeiderpartis vedtak om å gå inn for Israel-boikott er verdiløst med mindre det følges opp med handling. Ikke at Rita skriver et brev til regjeringa (som om trønderne blir lytta til hos Arbeiderpartiets direktørskikt), men at Rita tar initiativ til en trondheimsboikott av israelske varer og tjenester. Jeg venter i spenning. Og hvis dere får the guts, Arbeiderpartiet, er vi der og sikrer dere flertallet. Jeg skal til og med finne en liste over ti eksempler på langt mer alvorlige tilfeller av brudd på Norges «folkerettslige forpliktelser» som UD sjøl gir faen i, om dere har motet til å utfordre Jonas-veldet.

Imens er folk/gærninger som Avigdor Liebermann på vei inn i Israels regjering.