Dæven ass. Før var det stil over ting. Tenk at Apple II hadde egen hitlåt!

En liten hilsen til Bård Flaarønning, Tore Sandvik og flere som mener at boikott og dialog er motsatte størrelser. Dette er fra Naomi Kleins glitrende oppfordring til boikott av Israel i The Guardian:

“Boycotts sever communication; we need more dialogue, not less.”

This one I’ll answer with a personal story. For eight years, my books have been published in Israel by a commercial house called Babel. But when I published The Shock Doctrine, I wanted to respect the boycott. On the advice of BDS activists, including the wonderful writer John Berger, I contacted a small publisher called Andalus. Andalus is an activist press, deeply involved in the anti-occupation movement and the only Israeli publisher devoted exclusively to translating Arabic writing into Hebrew. We drafted a contract that guarantees that all proceeds go to Andalus’s work, and none to me. I am boycotting the Israeli economy but not Israelis.

Our modest publishing plan required dozens of phone calls, emails and instant messages, stretching between Tel Aviv, Ramallah, Paris, Toronto and Gaza City. My point is this: as soon as you start a boycott strategy, dialogue grows dramatically. The argument that boycotts will cut us off from one another is particularly specious given the array of cheap information technologies at our fingertips. We are drowning in ways to rant at each other across national boundaries. No boycott can stop us.

Just about now, many a proud Zionist is gearing up for major point-scoring: don’t I know that many of these very hi-tech toys come from Israeli research parks, world leaders in infotech? True enough, but not all of them. Several days into Israel’s Gaza assault, Richard Ramsey, managing director of a British telecom specialising in voice-over-internet services, sent an email to the Israeli tech firm MobileMax: “As a result of the Israeli government action in the last few days we will no longer be in a position to consider doing business with yourself or any other Israeli company.”

Ramsey says his decision wasn’t political; he just didn’t want to lose customers. “We can’t afford to lose any of our clients,” he explains, “so it was purely commercially defensive.”

It was this kind of cold business calculation that led many companies to pull out of South Africa two decades ago. And it’s precisely the kind of calculation that is our most realistic hope of bringing justice, so long denied, to Palestine.

 

Klein har rett. Blodig urettferdighet avsluttes ikke ved å invitere palestinske og israelske barn til å spille fotball sammen – ikke så lenge israelerne drar hjem til sine tanks og sin nærmest komisk lange værneplikt, og palestinerne reiser hjem til arbeidsløshet i den innesperrede ghetto-tilværelsen uten framtidshåp og med en talibanisert regjering. Blodig urettferdighet avsluttes ved å tvinge undertrykkerne til å stoppe.

En kulturell og akademisk boikott av israel er ikke boikott av israelere – det er boikott av en stat.

Så det er sagt med en gang: Jeg synes Trond Giske er en helt utmerket kulturminister. Det hjelper imidlertid ikke når humørløse journalister får sprelle fritt.

Noen av de som nå gjør oppslag om at “SV vil frata Giske jobben” bør kanskje først høre i hvilken sammenheng dette ble sagt – men det er kanskje for mye å forvente at Akersgata har humoristisk sans. De har i hvert fall ikke redelighet nok til å inkludere all rosen jeg ga Giske i mitt påfølgende (og særdeles overraskende) intervju med Dagbladet. Av alle “nyheter” å bruke tid på…

Jeg får sørge for å være ekstra snurpete neste gang Geir Ramnefjell fra Dagbladet slår på tråden : )

I dag har jeg vært i radiodebatt med FONO-leder Larry Bringsjord ved to anledninger – både i Kulturnytt og Dagsnytt 18. Bakgrunnen var SVs vedtak om musikkdistribusjon. Etter litt surmuling i dagens Dagbla’ var Bringsjord i svært så godt humør i dagens debatter – og etter mye kritikk varmer det å høre at bransjeaktørene mener at SVs initiativ er godt og viktig.

En kan mene mye om begrepet “kulturell allmenning” som fremgår i uttalelsen (jeg mener den er for vag) – men i dag konkretiserte jeg ved å vise til gode, gamle planer fra Trondheim, der jeg i 2005 fikk gjennomslag for at biblioteket skal samle inn all lokal musikk.

De norske innkjøpsordningene bør utvides til å gjelde digital musikk, og tilgjengeliggjøres på nett for å gi norske artister en ny inntekskilde. Slik vil vi få et kulturpolitisk grep som sikrer uovertruffen tilgang til norsk musikk – og på et vis som gir musikerne inntekter. Øystein Greni fra Big Bang deltok også i Dagsnytt 18, og sluttet seg til (den betingede) rosen – og det viser at vi er på vei et sted: Et politisk initativ til å sikre norske musikeres levekår også i framtida. Dette skiller oss fra Venstre og Rødt, som er svært gode på den prinsipielle argumentasjonen, men mindre tydelige på hvordan kunsterne egentlig skal få betalt. Ronny Kjelsberg fra Rødt viste til en kronikk av RU-leder Mari Eifring tidligere denne uka, og den illustrerer egentlig hva jeg snakker om. Jeg og Eifring kan være enige om at musikkbransjen har vært særdeles lite taktiske (og desto mer defensive på teknologifronten – satsinga på nettdistribusjon burde kommet ved årtusenskiftet), men vi skiller vei når Eifring mener at fri distribusjon av musikk uten løsninger for telleverk av artisters popularitet eller kompensasjonsordninger er på plass.

MFO er et LO-forbund, og jeg er glad for samarbeidet med MFOs nestleder Hans Ole Rian på landsmøtet. Vi er på vei framover, og ut av skyttergravene!

Edit: I Dagsnytt 18 ble jeg spurt om jeg trodde SV i denne saken ville få gjennomslag i regjering, hvorpå jeg svarte at “ja, vi har riktignok ikke kulturministerposten, men den skal vi nok skaffe oss til neste periode” – med påfølgende latter i studio. Morsomt sagt i en morsom kontekst, liksom. Nå i kveld ringte en Dabla’-journalist meg og lurte på om SV krevde kulturministerposten. Haha! Jeg har fått gjennomslag på partiledernivå! Tror ved nærmere ettertanke jeg ville ha byttet ut mange ministre før Giske – han er det jo ordentlig tak i (og han fiksa Kulturløftet!).

Et av de store problemene med Høyres leder Erna Solberg er at hun blir revet helt med når hun tror hun har en god sak. Som da hun forsøkte å drive valgkamp på at Jens Stoltenberg en gang i tia hadde brukt svart dagmamma.

I dag drar Erna “Stalin-kortet” fram i debatten om skole, og dermed er den i praksis over. Jeg blir matt av å svare på påstander om stalinisme og fortidas kommunistiske åk. Det er omtrent like saklig som om jeg skulle nevnt Unge Høyres manglende dømmekraft i sin omtale av Hitler på 30-tallet i debatt om asylpolitikk. Solberg har imidlertid ikke helt skjønt hva stalinisme er:

Jeg skjønner hvorfor ledelsen stemte imot. Men det sier noe om ledelsens manglende gjennomslagskraft, sier hun.

Eh, Solberg: Slet Stalin med “manglende gjennomslagskraft”? Jeg trodde problemet var det motsatte? En kan ikke i en artikkel anklage et moderne parti for “stalinisme”, for så å kritisere samme parti for å ha for lite sterk ledelse. Sheesh. Solbergs forsøk på å Hitlerifisere debatten kortslutter egentlig hele utvekslinga.

En ting jeg imidlertid vil kommentere, er følgende kraftsalve:

De vil også straffe religioner som ikke følger likestillingsloven økonomisk. At staten bare skal gi penger til dem de liker, er et grunnleggende brudd med forpliktelsene vi har i forhold til religionsfriheten, sier hun.

Dette er så klart det reneste røv. Religionsfrihetene verner retten til å tenke, tro og praktisere hva man vil av religion. Religionsfriheten handler ikke om tilgang til cash fra staten. Dette vet så klart Solberg godt fra før. Men hva gjør man ikke for stemmer, når SV nærmer seg Høye i oppslutning på sist DB-måling.

Et a propos: Bannbuller om menneskerettigheter gjør seg dårlig fra dama som ville sulte ureturnerbare asylsøkere ut av landet.