Etter å ha driti seg ut med Hijab-bråk, NRK-plakat og litt av hvert, følger Arbeiderpartiet nå behov for å overkompensere. Det ser virkelig ille ut (for oss alle) om dette er nivået Ap vil ligge på i valgkampen.

Marin Kolberg er rene korsfareren i sin kamp mot radikal islam (i Norge!?), mens Arild Stokkan-Grande vil ta u-hjelpa fra land som ikke tar imot egne statsborgere i retur.

Jeg vet ikke hvilket av disse to forslagene som er mest tullete. En skulle tro at Kolberg hadde nok å finne på for tida, han kunne syslet med økonomisk krise, kaos i NAV, en høyreside som foreslår å slakte Statens Lånekasse og et pensjonsoppgjør til våren – i stedet for å ærklære krig mot en fiende som ikke fins i Norge. Grande tar likevel duste-kaka – akkurat som den gangen han ba de afghanske asylsøkerne i Norge fortsette marsjen hjem til Afghanistan.

I høst skal vi vinne et valg. Da må de rødgrønne partiene drive valgkamp på sine verdier, sine løsninger og sine viktigste saker. Arbeid til alle og gode pensjonsordninger burde (historien og dagens virkelighet tatt i betraktning) vært viktigere for Arbeiderpartiet enn å forsøke å emulere Fremskrittspartiet. Det eneste Ap har oppnådd med disse utspillene er å frata seg selv all troverdighet neste gang de vil sette FrP på plass – et FrP som stadig tøyer grensene for hva slags tullete påstander en kan fremme i norsk debatt uten reaksjoner.

Jeg trodde Arbeiderpartiet lærte i 2001, da lefling med de borgelige og en borderline rasistisk asylpolitikk (med tilhørende retorikk) førte partiet til en historisk lav oppslutning. Er det så kjedelig å snakke om miljø, en ny og miljøbasert næringspolitikk for framtidige arbeidsplasser, gode pensjonsordninger og likelønn?

Det synes i hvert fall ikke vi i SV. Jeg ønsker Arbeiderpartiet lykke til på ferden mot fler ørkesløse og hatefulle utspill uten rot i verken realpolitikk eller praktisk virkelighet, og ser fram til å høre hva mine egne kandidatkollegaer her i fylket har å si. For jeg tror ikke Gunn Karin, Eva og Trond deler Martin Kolberg og nordtrønder-Arilds iver etter å spre fremmedfrykt og misoppfatninger. Jeg kan i hvert fall håpe det – slik at vi kan denge høyresida sammen i høst.