Lovverket må regulere forretningsmodellene, ikke omvendt. Per idag er lovverket et hinder både for både effektiv distribusjon og for rettighetshavernes inntekter. Rettighetshaverorganisasjonene har stor innflytelse på departementet og utformingen av lovverket, men i stedet for å bruke ressursene sine på å forsøke å fornye forretningsmodellene og påvirke lovgiverne på en slik måte at Åndsverksloven i større grad gjenspeiler virkeligheten for bransjen i dag, forsvarer de iherdig en arkaisk modell fra tiden da rettighetshaverorganisasjonene ble stiftet tidlig i forrige århundre.

Det er meningsløst å opprettholde et lovverk som gjør en stor del av befolkningen til lovbrytere. Det er også meningsløst å opprettholde modellen med at rettighetshaverorganisasjoner skal kunne forvalte musikeres, filmprodusenters og andres rettigheter uavhengig om den enkelte er medlem av organisasjonen, når organisasjonene ikke er i nærheten av å være i stand til å ivareta rettighetshavernes interesser.

Jeg ser for meg om programvarebransjen skulle reguleres på samme måte som musikkbransjen, og det ble stiftet en organisasjon for å forvalte programvareutvikleres rettigheter på samme måte som TONO og NCB forvalter musikeres rettigheter. Denne organisasjonen skulle kunne kreve vederlag for enhver bruk av programvare, uavhengig av om programvareutvikleren er medlem i organisasjonen. Dette med loven i hånd, på samme måte som TONO kan kreve vederlag for enhver bruk av musikk. Scenariet er heldigvis fullstendig absurd, ikke bare på grunn av den store mengden programvare som er fritt tilgjengelig, men også fordi det ikke ville tjent den kommersielle programvarebransjen. I kontekst av dagens metoder for utveksling av åndsverk er dette prinsippet fullstendig overførbart til musikk-, film- og bokbransjen.

Rettighetshaverorganisasjonene må erstattes med en statlig etat som sørger for å loggføre bruk av åndsverk og utbetale vederlag til rettighetshaverne etter en vektet modell. Det er tross alt bedre at Nav utbetaler arbeidsledighetstrygden til de trangsynte TONO- og Kopinor-byråkratene enn at rettighetshaverorganisasjonene fortsetter å korrumpere bedriftene og enkeltpersonene som produserer åndsverk.

Er det bare et valgkampsleivspark, eller er det noe konkret du har i tankene? Man kan være enig og uenig i denne saken, men jeg kan ikke se at f.eks. hovedbudskapet til RU-lederen her er “teit populisme” http://sosialisme.no/nyheter/2009/03/nytid_artikkel_musikkbransjens_metoder/

Salg av enkelteksemplarer gir liten mening når teknologien har gjort selve begrepet “enkelteksemplar” meningsløst – det er du vel enig i? Da må vi finne andre finansieringsmetoder.

Det jeg prøver å si er at vi som laster ned musikk fremstilles svært ensidig i denne saken. Jeg tror ikke vi kan stoppe den ulovlige nedlastingen, men jeg tror det er håp for å få lytterne til å forstå at musikerne trenger dem. Kanskje er det håpløs, og kanskje er jeg bare en naiv fjortis, men det funket ganske lett på meg. Lovlig nedlasting kan ikke sammenlignes med å kjøpe en fysisk cd med booklet og det hele.