Det er lett å le av amerikansk politisk “debatt” – helt til man minnes på de hjemlige tilstandene som ikke er stort bedre. Siden nyttår har den politiske debatten knapt hatt politisk innhold, alt har vært metadebatt knyttet til prosess, hvem sa hva, hvordan sa han unnskyld, etc. Opinionen kjedes i mellomtiden i hjel.

Siste “bone of contention” i junaiten er president Obamas bukk for kong Abdullah av Saudi-Arabia. Obama skal visstnok ha gjort en “bukkeliknende” bevegelse da han hilste på kongen. Slikt vekker harme i USA, og min første reaksjon var humringen over det faktum at den republikanske opposisjonen ikke går av veien for å kalle dette et bevis for at Obama er skapmuslim, samtidig som de selv er ivrige tilhengere av en midtøstenpolitikk der servil logring for det mest arkaiske kongehuset i verden (Saudi-Arabia) står sentralt. Taliban er et mål i krigen mot terror, mens læremesteren Saudi-Arabia er en alliert.

Anekdote: Nå glemte jeg for øvrig at “krigen mot terror” ikke lenger er et gangbart begrep (som om det noen gang var det), og jeg må innrømme at jeg også lo godt over Jonas Gahr Støres selvsikre “velkommen etter, USA” da Hillary Clinton slapp denne nyheten. Noen burde kryssklipt Støres “det er godt å se USA gå over til mer konstruktiv språkbruk” med partifelle Marit Nybakks hyllest til “brorskapet av terrorjegere”. Men den politiske debatten har som kjent kort hukommelse, så det blir vel med anekdoten.

Tilbake til saken. I noen saker, som sekulær stat og republikk som statsform, har vi mye å lære av USA. I Norge holder vi fast på en nesten komisk statskirkeordning, og et kongehus hvis popularitet kan måles etter hvor lite kongelig monarkene velger å oppføre/gifte/utdanne seg. En ekte sosialdemokratisk mutant-ordning. Washington Times, som jeg deler lite ideologisk med, skriver følgende om Obamas bukk:

Ingen amerikaner på noe nivå trenger å bukke for kongelige. Det er en av pillarene i amerikansk eksepsjonalisme at landet vårt forkastet tradisjonelle kasteinndelinger. 

Hvor jeg lengter etter en dag der det kan råde konsensus om noe så innlysende også i Norge! Ingen, noe sted, burde bukke for “kongelige”. Det absurd patriarkalske i å ha en statsform med blått blod som bærende element har oppslutning langt inn i Arbeiderpartiets venstreside. Pragmatiske argumenter av typen “kongen er jo så god og hyggelig” og “Håkon blir en ypperlig og progressiv konge” er fullstendig irrelevante i det som burde vært en soleklar, enkel, prinsipiell debatt. Norge er så heldig å ha et velfungerende demokrati, og det er et hån mot de millioner som lever i undertrykkende og seremonielt betingede despotier at vi topper demokratiet vårt med en hellig krone.

Reaksjonære Washington Post har med to linjer oppsummert hvorfor jeg til tross for at jeg kanskje blir stortingsmann, aldri blir å finne i ball på slottet.