Arkiv for "Mai, 2009"

3Ny Mew-singel er kjip i tre minutter før den høres ut som Yes fra 1974. Nei, jeg tuller ikke.

Nesten fire år etter forrige album er det tid for ny Mew-plate. Albumet er kungjort, det kommer i August, og i går dukket første låt opp på Myspace-siden deres.

Disse folka mener visst alvor. Eller så har de røyka for mye rart. Dette er nemlig albumtittelen:

No more stories 
Are told today 
I’m sorry 
They washed away 

No more stories 
The world is grey 
I’m tired 
Let’s wash away

Nei, jeg tuller ikke.

mew452Jeg er ulidelig fan av “And The Glass Handed Kites”. Sånn virkelig fan. For ei skive! For noen låter! For en lyd!

Her løper jeg en risiko. En stor en, for det er godt mulig at denne låta blir hit of the summer. Men i så fall må jeg høre mindre på radio. Mye mindre. For “Introducing Palace Players”, som denne nye… eh….tingen heter, er  helt ufattelig anmassende. 

Den er sikkert ment å være sjarmerende. Eller episk. Eller noe. Men uansett hvor mye “arti” som foregår, og hvor mye prog denne gjengen må ha hørt på de siste fire åra, er det eneste jeg hører et band som burde øvd litt mindre på fiffige taktskifter, rar hihat-rytme (en sånn du hører midt i trommesoloene på konsert med unge, dyktige jazzmusikere går hele jævla tida) – og brukt mer tid på å skrive ei bra låt.

Jeg prøver. Jeg prøver virkelig. Slitne synthakkorder. Jonas Bjerre maser og maser og maser. Der stemmen hans var inderlig og ikke så rent lite vakker før er den nesten humørdrepende nå. Alt var bedre før.

Gitaristen spiller som Steve Howe hele tida, det kunne minne om Howe på forrige skive, men her begynner vi nesten å nærme oss imitasjonen – og hva i alle!?!? Fra 3:50 og utover høres dette faktisk ut som noe fra Relayer, nærmere bestemt “To Be Over”. Det høres faktisk veldig veldig Yes ut. Hadde det ikke vært for at jeg er stortingskandidat og at IFPI sannsynligvis kommer til å gjelle meg om jeg legger opp en back-to-back-sammenlikning her hadde jeg nok gjort akkurat det. Kanskje jeg skal gjøre det læll. Vi får se om det er noen etterpørsel.

Bottom line. Jeg vil virkelig, virkelig like denne sangen. Men jeg får det overhodet ikke til. Den er faktisk bare kjedelig. Bortsett fra det siste minuttet – men det funker fordi det høres ut som – av alle ting – Yes. Og akkurat det kan jo både love veldig, veldig bra (hvis du er Yes-fan som meg) eller veldig, veldig dårlig (for de som befinner seg på jordkloden). Gud, la plata være bedre enn dette.

4Rybak, diktatoren og kunstens autonomi

For noen dager siden skrev jeg en bloggpost om den mye omtalte” Vildanden”-oppsetninga på festspillene i Bergen. Den skal jeg ikke dvele mer med, annet enn å konstatere (med glede!) at innlegget skapte mye debatt og reaksjoner.

En av de som tok mest tak i innlegget mitt, var Sigve Indregard, en svært dyktig blogger og et godt politisk hode (som jeg feilaktig har omtalt som “Sindre” – beklager!). Han hadde mange innvendinger til mitt resonnement om at også kunstnere opererer innen en politisk sfære, enten de vil eller ikke. Indregards viktigste innvending var at det farlig, ja kanskje til og med totalitært, å kreve at kunstnere skulle vurdere de realpolitiske konsekvensene av sin opptreden.

Som han skrev i kommentarfeltet her på bloggen:

Det er for meg helt revnende åpenbart at det er illiberalt og skremmende å avkreve at kunstnere skal vurdere de realpolitiske effektene av sine kunstverk, i alle fall så lenge vi holder oss innenfor noen ytre rammer (jeg mener for eksempel at tyske jødekarikaturtegnere på 30-tallet til en viss grad bør holdes ansvarlige).

Sigve mener altså, rent prinsipielt, at kunstnere ikke skal vurdere de realpolitiske effektene av sine kunstverk, med mindre de “starter tredje verdenskrig eller fører til sameutrydding”. Dette høres både godt og prinsipielt ut.

Videre skrev han:

[Dette ljomer] i mine ører som et ekko av måten totalitære regimer på samme måte krever “politisk” innsikt fra statens innleide kunstnere. Vinge/Müller har aldri hevdet at de har noe politisk program.

Her blir det interessant. For på forsiden av dagens Dagbladet (et organ som vi trygt kan si har større injurierende kraft enn underegnede) blir vår alles kjære (min inkludert) Aleksander Rybak refset av selveste Amnesty, fordi han skal opptre i et TV-program i Hviterussland som i følge Amnesty er “skreddersydd for å framstille president Aleksandr Lukasjenko som en koselig folkevenn, noe han er milevis fra å være”.

Generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty Norge:

 Showet virker som et sirkus som skal avlede folket fra å kjempe for frihet i Hviterussland. Det heter jo at det en diktator ikke gir folket gjennom frihet, gir han dem gjennom sirkus. For meg virker det som om Alexander Rybak kaster glans over en diktators avledningssirkus

Berit Lindemann i Helsingforskomiteen følger opp:

Når Alexander Rybak har muligheten nå, kunne det vært lurt av han å spørre hvordan presidenten har tenkt til å bedre menneskerettighetene i dette landet. Alle diktatorer er opptatt av å skape et omdømme og bruker slike anledninger til å skape seg et omdømme. Det er alltid en fare med å være med i en slik sammenheng også for Rybak, og det er sikkert mange i Hviterussland som kunne tenke seg at han ikke stilte opp. (Min utheving)

Dette reiser et interessant spørsmål. Her er det to tunge politiske aktører som mer enn antyder at Aleksander Rybak ikke bør opptre i Hviterussisk propaganda-TV. Gjør dette Sigve Indregard like betenkt? Lyder også dette som “ekko av totalitære regimer”? Vil Sigve også uttale at dette er uttalelser Amnesty Norge og Lindemann fra Helsingforskomiteen “vil angre”?

Hvis ikke, vedgår Sigve Indregard at det han presenterer som et prinsipielt standpunkt ikke er nettopp det. Det er tvert i mot gradbøying. Enkelte artister fikk huden full (med rette) da de ville opptre i Sør-Afrika under apartheid-regimet. Var dette en kritikk som truet kunstens uavhengighet? Var det utidig politisering av rocken at Mannfred Mann og Trevor Rabin forlot landet i avsky i hvert sitt tiår – og brukte sine stjernestatuser for å formidle dette?

Så klart ikke. Det tror jeg Sigve er engig med meg i. Da gjenstår jo hundrekronersspørsmålet: Hvorfor er det mer uakseptabelt å kontekstualisere kunstneres handlinger i et snevert, lokalt perspektiv, enn å sette deres opptredener i en større, internasjonal realpolitisk sammenheng der internasjonale relasjoner og menneskerettighetsspørsmål inngår? Det undres jeg virkelig over.

Indregard mener jeg nok har latt meg blende av kommende valgkamp, og at jeg lider av såkalt partiifisering der alt som ikke hører hjemme i politikken tas til inntekt for politikk  - av politikere. Det tror jeg ikke.

Men derimot avviser jeg ideen om at kunst eksisterer kun i kraft av seg selv, uavhengig av virkeligheten rundt, og uavhengig av konsekvensene den får. Det lukter utdatert postmodernisme. Men kanskje vekker slik debatt større ryggmarksrefleks når avantgarden utfordres enn megastjernen Rybak?


PS: Ikke alle er enige i at Rybaks Hviterussland-regime-flørt er av det negative. Førsterektor i russisk kulturkunnskap ved UiO, Bjørn Nistad, mener “det burde vært mye mer kontakt med Norge og Hviterussland enn det er”, og kvitterer:

Situasjonen i de Baltiske statene er for eksempel langt verre enn Hviterussland.

???

???

Kan noen seriøst opplyse meg om hva det er ved Litauen, Latvia og Estland som med sin økonomiske utvikling, demokratiske styreform, friheter og pressefrihet i verdenstoppen  er “langt verre” enn Hviterussland? Jeg mener ikke dette polemisk, jeg lurer oppriktig på hva i all verden eksperten Nistad snakker om.

1Fremtiden i dag

Fantastiske Jørgen Strickert har laget en remix av Christian Ingebrigtsens Frp-hyllest – og den må høres!

Her.

3He’s a strong leader

Nettavisene melder at NRK kunngjør stedet for neste års Melodi Grand Prix-finale kl. 15 i dag!

Dette er jo helt forbilledlig. Der Norge vanligvis henfaller til endeløse lokaliseringsdebatter, har vi i tilfellet Eurovision-finalen for 2010 en kringkastingssjef som rett og slett skjærer gjennom og bestemmer.

Jeg er, i og med mitt SV-engasjement, svært opptatt av demokratisering. Men i noen tilfeller er det like greit med en rask og brutal avgjørelse. Nå slipper vi en “sommerdebatt” med nedverdigende gjørmebryting mellom ordførere landet rundt.

På den annen side. Hva skal sommerdebatten handle om da? Blir det ny runde Bernt Hagtvedt vs. AKP?

Uansett kunne kanskje Norge hatt godt av en Hans Tore Bjerkaas i flere lokaliseringsdebatter. Jeg vet i hvert fall hvem jeg vil støtte som general neste gang Norge vil søke OL.

22Løvblåseren

Dagbladet kan i dag melde om Vedard Vinge og Ida Müllers oppsetning av “Vildanden” på festspillene i Bergen. Forestillinga ble avbrudd av festspilldirektør Per Boye Hansen etter åtte timer og tjue minutter – og da var de utmattede tilskuerte fortsatt i første akt.

Åtte timer og tjue minutter med første akt av Vildanden – jeg hadde sannsynligvis ikke hatt behov for Frps aktive dødshjelp etter så lang tid, jeg hadde antakeligvis vært helt død av meg selv. Regissørene selv har i tiden fram mot premieren gitt en rekke intervjuer hvor de beskriver behovet for å kunne ta seg God. Tid. I. Handlingen.

I Dagbladets nettutgave sier sjef for Rksteateret Ellen Horn at hun etterhvert følte et kvalmende ubehag ved at det hele aldri tok slutt. Men sitatene i papirutgaven i dag er mer interessante. Jeg har lyst til å sitere litt fra Horns gjengivelse av oppsetninga:

– Veldig sterke bilder. Sterkt, stygt, gortesk, fylt av nakenhet og seksualitet. [...] Gamle Ekdal, stakkar, ble pint og plaget. Til slutt ble han regelrett onanert.

– På scenen?

– Han var heldigvis en dukke. [...] Det virket som om sæden hans ble brukt i en slags fødselsmasking. plutselig myldret det av fostre som ble pumpet ut. Gamle Werle voldtok den unge Gina på scenen. Han ble på et tidspunkt overøst av gulasj og wienerpølser. Som ble spist opp av en enorm, irsk ulvehund. [...] Det var helt vanvittig. Men befriende.

– På hvilken måte?

– Vi har for få skandaler i teateret. Altfor mange småkoselige, dannede, romatiske oppsetninger.

Skandalen, ja! Skandalen. Vi er visst mange i norsk kunstliv som higer etter skandalen. Den gjør ting ekte, den gir relevans til de skyldige (eller involverte), den røsker opp i småkoselige, dannede, romantiske oppsetninger. Denne lengselen etter skandalen får Ari til å brøle ukontrollert på Teaterkafeen, det får Ellen Horn til å forsvare åtte timer med trash på grunn av skandaleverdien, og det gir Dabla’ muligheten til å benytte overskriften:

En makeløs, åtte timer lang utgave av “Vildanden” ryster festspillbyen Bergen. Villere blir ikke teater:

ONANI, PØLSER OG POTETGULL - IBSEN-SJOKKET

Vinge og Müller må gjerne fortsette å plage stakkars publikummere på festspillene i Bergen. Jeg er smart nok til aldri å kjøpe billett. Problemet oppstår når/hvis establishmentet i kultur-Norge kaster seg over forestillinga og hyller den – ikke på grunn av innhold, men form alene. “Skandalen” (hva det nå enn er i teaterverdenen) er visst et mål i seg selv.

Det må være den ultimate fremmedgjøringa av publikum. Jeg er tilhenger av kunst og kultur som provokasjon – det skal skape reaksjoner i publikum og skape debatt i samfunnet. Å få to tredeler av publikum til å gå, etter at de ikke holder ut mer, kvalifiserer ikke. Jeg hadde riktignok blitt rettelig forbanna om jeg var så uheldig å måtte sitte i åtte timer og se wienerpølser, runking, potetgull og irske ulvehunder, men det hadde vært fordi kunstnerte så til de grader sløste med tida mi.

Å holde på i over åtte timer, uten pause, og uten å ha kunngjort stykkets varighet på forhånd, må være toppen av sjøldigging. Og her oppstår problemet: Det kan godt hende at kultur-topp Ellen Horn liker skandalen denne oppsetninga medfører – men for alle rundt står teaterstykket (og Dagbladets dekning av den) som en bekreftelse på Frps verdensbilde i kulturpolitikken. Ellen Horn løvblåser velgere over til Frp når hun hyller regissørenes sjøldiggende dekadens som “befriende”, på grunn av “skandalen”.

Skandaler i kunsten er skandaler i ordets rette forstand når de bryter med rådende oppfatninger i samfunnet, skaper politisk debatt og konflikt, eller angriper normer og regler vi tar for gitt. Vinge og Müller har i følge Klassekampen et sterkt antikapitalistisk budskap i sin “tolkning” av “Vildanden” – og det er et tankekors. Om kamp mot kapitalismen er viktig, bør en kanskje ikke søke å demobilisere sine tilskuere gjennom kunsten sin. Vinge og Müller har godt grep om løvblåseren og blåser publikum bort fra seg – og velgere over til Frp.