Du skriver: Unntaket er muligens å finansiere stykker som ansees som en viktig del av norsk kulturarv. Da dreier det seg ikke lenger om kun underholdning, men om å ta vare på noe som vi som samfunn anser som viktig.

Jeg er enig i deg at vi bør bruke penger å bringe kulturarven videre. Men, skal Norge basere seg på å kun sette opp stykker som Ibsen, Hamsun etc. har skrevet? Skjønner du ikke at det som skapes av teater i dag kan ansees som kulturarv i fremtiden?

“Kulturen utvikler seg videre i et rasende tempo helt av seg selv, fordi folk selv er interesert i det, men hovedsakelig i andre arenaer enn teater og den slags. Grunnen til at teater var viktig før var at filmen enda ikke var funnet opp/godt utviklet enda. Nå har film tatt over fordi det er bedre. har en del kvaliteter som film ikke har, så hvis folk vil gå på teater må de gjerne det, men jeg ser ikke det store poenget med å gi så stor støtte til teater o.l. fordi det er for gammeldags og dyrt til å greie seg på egenhånd i samme grad som det gjør med støtte.”

Det hele her bunner ut i at du som privatperson ikke liker teater, og det kan jeg leve med. Men at du har et helt hårreisende ignorant forhold til aktørene i det kulturelle landskap sjokkerer meg. Hvordan er du i stand til å måle verdien av et teaterstykke? Du er 19år, så jeg unnskylder deg din slappe holdning. Du tror vel ikke seriøst at kultur skapes av kun det som er populært?

“At kultur i noen særlig grad er med på å drive samfunn framover vil jeg stille meg skeptisk til, selvom jeg ikke vet noe særlig om emnet, men det spiller forsovet ikke så stor rolle i forhold til om man skal sponse teater eller ikke. Det er jo ikke slik at folk i Norge kommer til å slutte å høre og lage musikk, lese bøker eller slutte å se filmer fordi staten trapper ned støtten til teater og den slags.”

Her tar du grundig feil. Jeg er selv musiker, og jeg må jobbe som lastebilsjåfør for å kunne livnære meg. Jeg kjenner vanvittig mange andre kulturelle aktører som må jobbe utenom sitt kulturelle virke. Dette sporer forsåvidt over til en annen debatt, men du skjønner vel at for at man skal kunne drive med dette så trengs det penger. Som du sier selv, du vet ikke særlig mye om emnet, men du kan prøve å ta til deg litt av det folk prøver å få frem til deg. Folk kommer ikke til å slutte å lese, lage musikk, gå på teater så lenge de aktørene som tilbyr tjenestene kan leve av det. Når dette ikke går så hjelper diverse støtteordninger til slik at de som VIL gå på teater kan slippe å betale FRP-pris for det.

Så for å oppsummere: Du skjønner at enkelte vil dra på teater. Du vil da altså at de skal betale nesten 2000 kroner for dette mens du sitter i kinosalen og ser på en (mest sansynligvis) substituert norsk film til kr 90. Med din politikk overført til film så ville det kostet en god del mer å gå på kino også. Jeg ser ikke helt poenget ditt. Dette går jo på akkurat det samme.

Foresten: Nei til privatisering av kultur! (Det sier seg selv, gjør det ikke?)

Så jeg mener mange norske kunstnere som ikke klarer seg på verket må finne noe annet å drive med samtidig med kunsten.

Det gjør svært mange allerede i dag. Veldig mye av musikken som gis ut, spesielt innen rock, gis ut av musikere som ofte har full jobb ved siden av. Jeg har gitt ut noen plater, men alltid hatt en jobb og leve av. Selv Madrugada var lærere før de slo gjennom.

Det er imidlertid noen som må kunne leve profesjonelt av f. eks. musikken sin om vi skal ha et ordentlig nivå på prp og rock i Norge. Selv kjente, store norske artister mottar offentlig turnéstøtte og støtte til plateinnspillinger – hvis ikke går det ikke rundt.

Staten jobber mye med å få eksportert norsk musikk. Det er ikke noe motsetning mellom å gjøre det, og åpne for kultur utenfra. Det er hyklersk av Knudsen å redusere denne debatten til fjolleri om tyrkisk dans og “tom-tom”-trommer, når dette like mye gjelder kultur fra Europa og USA. Det er aldri dumt med kulturutveksling, det har historien definitivt lært oss.

Du skriver at:

er unge norske musikere(f.eks.) blir vurdert etter sine foreldres formue og ikke sitt talent, der de med kontakter gjennom allerede smårike foreldre får mer penger fra fond, stipendiater og lignende.

Dette vil jeg veldig gjerne se deg dokumentere. Tror du f. eks. Frifond prioriterer barn av rike foreldre? Eller FFUK, og Bandorg? Og de kommunale støtteordningene? Tror du det er de rike barna som nyter best av øvingsrommene som mange kommuner bygger i stor skala? Jeg jobbet et år på ISAK i Trondheim, kulturhus for ungdom og hjem for mange unge band, og jeg kan love deg at det ikke akkurat var redersønner som gjorde seg gjeldende.

Det er derimot definitivt de mest ressurssterke ungdommene som får albuet seg fram om man fjerner disse ordningene. Da kan vi snakke om mammas og pappas lommebok.