Da jeg turnerte med Peevish Penfriend i Palestina forrige uke, avsluttet vi turneen med en konsert i teltet til Um Kamel, en modig gammel dame i Øst-Jerusalem. 

Israelske settlere kastet henne ut av huset sitt i 1948, og nå er hun kastet ut av huset hun har bodd i siden hun flyktet. Mannen hennes, som satt i rullestol, fikk et illebefinnende da israelske okkupanter og militære tok seg inn i huset hennes – og de fant det for godt å sperre ambulansen som ble tilkalt. Mannen døde. Israelske nybyggeres religiøst motiverte galskap er årsaken til utallige tragedier i Palestina, og støttes åpent av en av verdens største militærmakter.

Nå er Um Kamel drit lei, og nekter å flytte seg. Vi satte opp bandhøyttalerne rett mot settlerne og fortalte de hva vi mente med rettløs og folkerettstridig okkupasjon og pøbelvirksomhet (se bildene). Dette var det imidlertid ikke alle settlerne som skjønte. Under konserten sto et par av de et stykke unna og betraktet oss med interesse. En utenriksarbeider tok turen bort til de, og fikk høre settlernes teori om hva alt bråket gikk ut på: De trodde vi var nordmenn som hadde tatt turen til Øst-Jerusalem for å feire Ahmadinejdads “valgseier” i Iran (!).

Dette sier jo noe om virkelighetsforståelsen hos enkelte fundamentalister – i disse guttenes øyne var et norsk band by default gærninger som støttet antisemitten Ahmadinejdad i så stor grad at vi gjerne tar turen til Jerusalem for å gni det i trynet på folk. Budskapet vårt nådde altså fram i begrenset grad.

Nåvel. Her har vi jo faktisk en sak som jeg og israelske hustyver og okkupanter kan enes om. Valget i Iran er en skandale, og volden mot demonstrantene i etterkant er en tragedie – tiden vil vise om motstanden skaper endringer i regimet. Jeg håper virkelig det. Presteregimet i Iran er en ufyselighet, og det fremste eksemplet på hvorfor jeg av hele mitt hjerte er sekularist.