Da jeg var 18 spilte jeg og kompisene i det overdrevent harry “ståkukrock-bandet” Surb Urban, der idealene var større, sterkere, raskere. Musikken var et klart sleivspark til flinkissegmentet blant våre samtidige, der det var om å gjøre å spille fortest mulig. Et slags trøndersk Spïnal Tap med andre ord, toppet med småpatetiske og lett kvinnefiendtlige tekster av ujevn kvalitet. Jeg trente meg opp til å nå/skrike høye B på den siste bridgen i hitlåta vår “Nitro” (se mp3-filen under).

Etter vi varmet opp for DDE på Lerkendal i 2003 gjorde vi et intervju med UKM-avisa der vi sammenliknet oss med det amerikanske hockeylandslaget, og la ut om våre planer om å være verdens første rockeband som spilte på Mars, så klart med en David Bowie-cover der vi spilte dobbelt så fort og sang dobbelt så lyst som følge av den lave tyngdekrafta. Seinere la vi planer om å turnere i vår egen romstasjon.

Vel, det ser ut til at Jesus Bono og U2 har kommet oss i forkjøpet med akkurat de planene. Rock har et problem/en fascinerende side: På et eller annet tidspunkt blir det hele så stort, så grandiost, og så blottet for sjølironi at skillene mellom parodi og virkelighet viskes ut. Som Bono sjøl sa: “I don’t know why, but we always had this belief that there was something sacred about our music, that it was almost holy”.

Hva annet kan vel bedre ledsage bildet av U2s megalomane nye penisforlenger scene (komplett med en kjempefallos på toppen), enn denne passasjen fra Maddox‘ Vertigo-anmeldelse fra 2004:

8. How To Dismantle An Atomic Bomb – U2 – Crumbs From Your Table

This song is about how America and its wealthiest people don’t do enough to help solve world hunger. The title suggests that crumbs from our table could help starving people in Africa. Bono indicts America for being hypocritical with these lines:

“Would you deny for others

What you demand for yourself?”

Bono could not be reached for comment as he was stepping off his private jet and into his limousine.

Virkeligheten overgår Spïnal Tap. Igjen.