Det var tungvint å holde en blogg parallelt med valgkampen, gitt. Om ikke annet en kjærkommen reality-check. Nå er jeg atter en gang ung og uerfaren, og det føles godt. Finn Gustavsen beskrev i sin selvbiografi hvordan de første månedene på Stortinget var et rotterace der han til stadighet (og noe tilslørt) måtte oppsøke biblioteket og slå opp på alle de nye begrepene. Jeg slipper, jeg kan spørre de eldre og mer erfarne hvordan i huleste dette funker, og få mentorens svar til læregutten. En kan i hvert fall håpe?

Her er tre stikkord for hvordan jeg opplevde de siste ukene, og ett stikkord for hva jeg tror (og håper) vi vil se mer av framover.

Kjedelig. Politisk var valgkampen svært kjedelig. Når vi om en periode ser tilbake på dette valget, er det regjeringsalternativer som vil stå igjen som den store saken. Viktige veivalg som oljeboring, norsk delakelse i Afghanistan, og andre saker vi i SV er opptatt av, ble ikke tillagt den vekten vi håpet på. Når det gjelder sistnevnte skal Adresseavisen ha ros for at de løftet Afghanistan i en svært god og nyansert artikkelserie i valgkampens siste uke.

Mediene rotet seg inn i en vanskelig dynamikk når de så kraftig fokuserte på at blokkdelinga i norsk politikk ikke var så total som det opprinnelige “Jens vs Jensen”-premisset skulle ha det til. Når en først har lagt opp til at valgkampen skal handle om dette (alle ultimatumene, garantiene og Klasseampens “er Sponheim til å stole på?”), er det vanskelig å la politikken leve sitt eget liv de påfølgende ukene. Derfor ble også valgets vinnere og tapere definert ikke ut fra evnen til å løfte egen politikk som resonnerte godt i folkedypet, men snarere ut fra en slags meta-politisk kommentatorsynsvinkel. Frp gjorde tidenes beste valg, men Siv Jensen var “valgtaper”.  Som Morgenbladets Frank Rossavisk peker på denne uka, bestemte kommentatorene seg av uvisse årsaker for at Erna Solberg var valgkampens store vinner, noe som sannsynligvis var med og forårsaket Venstres kraftige velgerblødning.

Jeg tror partiene, men ikke minst velgerne, kan ha svært godt av at vi snart får en valgkamp der saker står i sentrum. Et godt eksempel på hvor ekstremt “meta-fokuset” har vært i år er at et parti som Rødt, hvis fremste fortrinn nettopp er sin idealisme, forsøkte å vinne velgere på å selge forestillinga om at det var mest taktisk å stemme Rødt for å sikre rød-grønt flertall. Ingen, inkludert Rødt selv, trodde vel på dette, men at selve idealistpartiet ble med på taktikkeri-kjøret sier alt om at de politiske kommentatorene kanskje har fått nok innflytelse på valgkampenes gang nå.

Hype. Denne er beslektet med forrige punkt. Jeg opplevde et stort fokus på hvem (og ikke hvilke partier) som gjorde en god valgkamp. Lars Sponheim var flink i TV-debattene, derfor var det ingen som kunne forestille seg (aller minst mediene og kommentatorene) at Venstre var i ferd med å kollapse fullstendig. Abid Raja hadde aldri sjans til å komme inn på Stortinget, likevel ble lanseringa av kinoreklamen hans viet medieoppmerksomhet som om det var et politisk utspill. I Adressa gikk omtalen av undertegnede fra en opprinnelig “Valen har ingenting å glede seg over”, til “Valen er et politisk geni” på få uker, uten at jeg egentlig sa eller gjorde noe særlig annet enn de svært dyktige SV-kandidatene som ikke kom inn på Stortinget. Likevel falt vi like mye her i Sør-Trøndelag som i landet totalt sett. Vi fikk et bedre resultat enn landssnittet, men trendene var de samme.

Ung. Personfokuset gir seg også utslag i å definere politikere ikke ut i fra hva de representerer, men hvilke personlige egenskaper de har. Unge stortingsrepresentanter får alltid en presentasjonsrunde i mediene, med det resultat at jeg denne arbeidsuka tilbragte mer tid med Nikolai Astrup (som er en hyggelig fyr, mer om han etterpå) enn med samboeren min. Slike presentasjonsrunder er både flotte (fordi de løfter fram en underrepresentert gruppe i toppolitikken) og potensielt ødeleggende (fordi de løfter fram en gruppe i kraft av alder, ikke politiske holdninger). Det gjør også at debatten om Stortingets demografi ofte får et unge vs. eldre og mer erfarne-preg, noe som er direkte misvisende, da det er de eldste som er mest underrepresentert i Stortinget, mens middelaldrende menn dominerer kraftig.

(Akkurat nå føler jeg meg for øvrig ikke særlig ung. Jeg er ærlig talt ganske utkjørt, og sitter hjemme i sola i bakgården med dårlig samvittighet mens stortingspolitikerne står i kø på Twitter for å fortelle om de sporty fjellturene sine i helga).

Og så til hva jeg håper vi vil se mer av – i neste valgkamp og i denne stortingsperioden.

Ideologi. Noen vil kanskje hevde at valgkampen har vært ideologisk i den forstand at den var en kamp mellom en rød-grønn blokk og en borgerlig utfordrer. Mon det. Det meste av ideologiske oppsving i valgkampen har vært i form av floskler av typen “mer fellesskap!” og “frihet, ikke sosialistenes tvang!”. Jeg omtalte norsk skolepolitisk debatt som like uintelligent i “Politisk kvarter” denne uka. Dette er retorikk som jeg tror demobiliserer velgere, og ikke får de til å rushe av sted til urnene. Valgforsker Anders Todal Jensen er nok inne på noe når han beskriver hvordan valgkampen kun rettes inn mot de som ikke har bestemt seg. Dermed messer politikerne om og om igjen om kjernebudskap, til folk flest ikke klarer mer. Valgdeltakelsen gikk ned denne gangen også. Er det kanskje fordi intelligensen deres både undervurderes av politikere med overdose av medietrening, og av kommentatorer som etter debattene forklarer hva politikerne egentlig mener?

Det er gode anslag til en mer løfta ideologisk debatt i kommende periode. De nyvalgte Høyre-herrene Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen har tidligere skrevet bok om/mot velferdsstaten, og kommer til å drive opposisjon mot de rødgrønne på et politisk fundament. Den siste perioden har opposisjonens angrep på de rød-grønne stort sett bestått i vekslende påstander om at SV har for mye og for lite innflytelse på politikken, ispedd stadige påminnelser om hva de rødgrønne enda ikke har fått til (altså drives det for lite rød-grønn politikk i Norge). Dette har vært en ynkelig forestilling, og jeg ser fram til å møte en opposisjon som kanskje angriper oss mer fordi de er uenige i politikken vi fører.

Kristin Clemet har begynt å blogge. Dæven hun er flink. Min store skrekk er en politisk duell med Kristin Clemet, hun hadde vasket veggen med meg og hjulpet meg høflig og dannet ut av debattlokalene etterpå. Om Høyre kun hadde bestått av folk som Kristin Clemet, hadde det nok vært schwung på partiet Høyre. Nå feirer de det historisk sett elendige 17%-resultatet og driver valgkamp med slagordet “andre boller”. Om fire år skal vi slå de borgerlige igjen. Mitt store håp er at vi slår en høyreside som er politisk frisk og rask, i en reell politisk tevling, og ikke en gjeng som er mest opptatt av å ha såpeopera som dramaturgisk modell for valgkampen, og ikke avlyser hverandres politikk i etterhvert så kompliserte matriser av gjens(tr)idige ultimatum. De rødgrønne fikk det kanskje litt for lett denne gangen.

Et sterkere SV, med klart ideologisk budskap, vil gjøre det rødgrønne prosjektet mer levedyktig i det lange perspektivet. Vi har fire år på å overbevise velgerne om det samme.