”Mennesket er ansvarlig ikke bare for sine handlinger, men også sine ord”, skrev generalsekretær Per-Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund i Adresseavisen i november 2001. Spørs om ikke Kokkvold selv bør tenke over akkurat det, åtte år etter.

Sist i rekka av utspill fra Kokkvold er den noe tvilsomme analysen av internasjonal terrorisme.

Det er på tide å konfrontere den arabiske fascismen på en måte vi ikke har turt til nå.

…sa han i følge VG til NRK den 28. oktober. Bakgrunnen for utspillet var avsløringen av planene om terrorangrep mot Jyllands-Posten som hevn for karikaturstriden. To menn, en kanadier og en amerikaner, begge med bakgrunn fra pakistansk militære, ble pågrepet før aksjonen ble gjennomført.

Like lite som religiøse terrorister kjemper for fascismen, er pakistanere arabere. En høytstående pressemann bør unnlate å slenge om seg med kraftuttrykk mot bedre vitende. Mener Kokkvold at religiøs terrorisme er et spesielt arabisk fenomen? Vet han hva som kjennetegner fascismen som ideologi, og hva som skiller den fra politisk og fundamentalistisk islam?

Dette er ikke første gang Kokkvold sprer om seg med skråsikkerheter om terrorbekjempelse og konfliktaksene rundt religion og politikk. I en spaltistserie i Adresseavisen høsten 2001, i kjølvannet av 11. september, manglet det ikke på harde utfall. Jeg leste tekstene hans i norsktimene på videregående med interesse og irritasjon. Interesse over det voldsomme engasjementet og omtalen av Bush som en ”alliansebygger”. Irritasjon over generaliseringene og merkelappene på motstanderne. Den 17. november skrev han følgende i et angrep på ”USA-haterne” og ”de intellektuelle”, altså krigsmotstanderne med støtte fra et flertall i folket:

De fortalte oss at USA kom til å svare på terroren med blindt raseri. Men USA gjorde ikke det (…) Vi fikk høre at Afghanistan var alle utenlandske hærføreres kirkegård, og at bombingen var nødt til å mislykkes.

I ettertid kan vi vel fastslå at Kokkvold konkluderte en smule for tidlig:

De fortalte oss – og det er ikke lenger siden enn sist helg – at krigen kom til å bli meget langvarig. (…) Kampene om Kabul kom til å bli harde, blodige og langvarige, sto det i flere mandagsaviser. Da Kabul alt var falt.

Mon det.

Disse ukentlige utfallene er i ettertid pinlig lesning. Mens truslene om krig mot Irak var i full gang, kunne Kokkvold berolige oss alle.

Jeg har likevel vanskelig for å tro at krigen flytter seg fra Afghanistan til Irak.

Et nytt og fullt angrep mot Irak er ikke sannsynlig, dersom man ikke klarer å knytte klare bånd mellom Saddam Hussein og terroranslagene mot USA (…)

Kokkvolds uttalelser har vist seg å ikke akkurat være profetiske, slik noen i fredsbevegelsen (eller ”USA-haterne”) kanskje kunne fortalt ham allerede da. Men det alvorlige i denne måten å argumentere på, er de stadige unøyaktighetene og selvmotsigelsene. Kokkvold skrev om behovet for ordentlige rettsprosesser da han argumenterte mot krig i Irak. Samtidig støttet han amerikanernes bombeangrep mot Afghanistan ut i fra moralske argumenter om rett til frigjøring – selv om det ikke var Taliban, men terrorister med bakgrunn fra Saudi-Arabia, som sto bak 11. september. Hvorfor støttet han da ikke Irak-krigen i samme slengen? Hadde ikke irakerne den samme ”rett til å søke lykke, oppdage sine egne undertrykkere” og ”uttrykke ekte lettelse over å være kvitt” regimet som afghanerne hadde?

Hvorfor dveler jeg ved åtte år gammel polemikk? Fordi åtte års mislykket ”krig mot terror” ikke ser ut til å ha justert Kokkvolds verdensanskuelse nevneverdig. I sine uttalelser nå nylig reduseres trusselen fra fanatiske terrorgrupper til noe etnisk, og det ideologiske og materielle grunnlaget for terroren utsettes for debattformatets største klisjè når fascist-klistremerket hentes fram. Det er sikkert en effektiv metode for å skape et fiendebilde, men det er omtrent like presist som å skulle si ”australsk diktafon” når en forsøker å beskrive ”Adolf Hitler”. Kokkvold virker fullstendig uinteressert i å identifisere årsakene og ikke minst de mest effektive måtene å bekjempe terroren, og han gjør det ved å knytte volden til arabisk etnisitet.

 

Jeg har ingen illusjoner om at USA-haterne på venstresiden skal innrømme at de tok feil

…skrev Kokkvold hoverende for åtte år siden, mens krigen knapt var i gang. Kanskje er han selv i stand til å leve opp til sine egne ord om at ”mennesket er ansvarlig ikke bare for sine handlinger, men også sine ord”? Jeg holder ikke pusten i påvente av en long overdue innrømmelse fra Kokkvold, men håper i det minste at han snart roer nok ned til å skjønne hvem sin agenda som egentlig drives av om ikke hat, så i hvert fall affekt og krigsromantiske vrangforestillinger om ”Fienden”. I sin slurvete og fornærmende bruk av koblinger mellom terror, arabere, islam og fascisme er han i hvert fall i dårlig selskap.

 

Kokkvold slår på krigstrommene, og tar til orde for metoder mot den ”arabiske fascismen som vi ennå ikke har turt å bruke”. Kokkvold maler med bred pensel, og utdyper ikke nærmere hvilke metoder han snakker om. Mer krig? Skal rettstaten svekkes likevel? Om svaret hans kommer i like omtrentlige former som hans tidligere bidrag til debatten om terrorbekjempelse, er det ikke sikkert vi blir særlig klokere. Men det offentlige ordskiftet om terrorisme og sikkerhet vil utvilsomt bli ytterligere forenklet og banalisert.

Med en aggressivitet og usaklighet som en bare kan finne i kunstdebatt har Stig Andersen tatt for seg Håkon Gullvåg i en kronikk i Aftenposten – “Talentet som brast”. Jeg tør ikke mene særlig mye om kunstdebatter, jeg tror verken jeg er interessert nok eller besitter kompetansen. Men det er som sagt noe med hele tonen i kronikken som interesserer. Det kraftige sinnet, eller bitterheten, som må ligge til grunn for en slik språkføring i en kronikk er noe jeg undres over (og dette er ikke første gang).

Teksten er full av emosjonelt ladet retorikk og selvmotsigelser. “Det pompøse er kunstens verste fiende”, skriver Andersen – men hva er hans egen kronikk da? Det ene stedet står det å lese:

Igjen og igjen viser Gullvåg at han unngår både anatomiske og komposisjonelle vanskeligheter

…og bare få linjer senere, som kommentar til andre kunsthistorikeres hyllest av Gullvågs “tekniske bravur”:

Når et maleris flottenheimerske og rent tekniske sider blir viktig, er det dessverre gjerne slik at det kunstneriske uttrykket er fraværende

Med andre ord: Jeg argumenterer teknisk når det passer meg selv.

Slike kronikker er trist lesning. Det er et angrep motivert av bitterhet, et angrep på karakter – og uten målsetning. Det hender folk spør meg: “Hvordan klarer du å være politiker? Hvorfor gidder du å slenge drit og få drit tilbake?”. Nå tenker jeg vel at det kunne vært verre. Jeg kunne vært kunstkiritiker med en agenda.

Alle bør sjekke http://www.datalagringsdirektivet.no !

I dag har jeg dette innlegget på trykk i Aftenposten og Trønder-Avisa sammen med Hallgeir Langeland. Jeg husker selv Frps motstridende signaler første gang Datalagringsdirektivet kom på banen. Nå har de landa rett, men de husker sikkert godt selv hvilken politikk de selv foreslo for kort tid siden:

Frp: Både for og mot datalagring?

Fremskrittspartiets Bård Hoksrud hevder at SV og Sp godtar EUs datalagringsdirektiv. Dette til tross for at begge partiene vil at Norge skal reservere seg mot direktivet, noe EØS-avtalen gir oss rett til.

I stedet for å spre forvirring bør Hoksrud heller klargjøre sitt eget partis skiftende standpunkter til datalagring, overvåking og personvern.

I juni 2005 fremmet Fremskrittspartiet følgende forslag i Stortinget: «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at nettleverandører og nettilbydere pålegges å lagre trafikkdata i 12 måneder for bruk til etterforskning».

Vi kan være glad for at Frp ikke fikk flertall for sitt forslag i 2005, for da hadde vi nå ikke hatt debatten om datalagringsdirektivet. Da hadde det allerede vært innført!

Vi får håpe for sakens del at Frp virkelig har forandret oppfatning og er til å stole på i kampen for personvernet?

Uansett bør Fremskrittspartiet se positivt på å få være med å avgjøre saken i Stortinget. SV og Sps holdning er krystallklar. Det betyr at de borgerlige partiene kan avgjøre sakens utfall.

En av de mer spennende høyrebloggerne er så klart Kristin Clemet, som jeg liker veldig godt. Min store frykt er en TV-debatt med Kristin Clemet, for hun framstår som kunnskapsrik, langt over gjennomsnittet skarp og intelligent, og med ordentlig politisk driv.

Elevorganisasjonen skapte imidlertid problemer for mine illusjoner om Clemets uslåelighet da de argumenterte henne sønder og sammen på NRK, midt under en av de tallrike slagene mellom Bondevik II-regjeringa og landets elever og lærere.

Clemets blogg er god. Men, som Clemet har en tendens til også i sine øvrige skriverier,  vipper den over i bitterhet når skolepolitikk står på agendaen. Spesielt mot SV, som overtok Kunnskapsdepartmentet etter henne, og som har skapt ro om norsk skolepolitikk på et vis som Clemet aldri fikk til. I ettertid forklarer hun dette med at lærerorganisasjonene er i lomma på SV, og antyder at det er et motsetningsforhold mellom elevers beste og lærernes meninger.

Clemet skriver:

Skolen er til for elevenes skyld. Politiet er der for publikum. Og sykehusene skal hjelpe pasientene. Derfor er det merkelig at pressen så ofte henvender seg til fagforeningene for å spørre hva som er best, som om de kan representere en slags fasit etter at politikerne har sagt sitt.

Ja, gid! Bare tanken på at de ansatte som er utdannede arbeidere ved et felt skulle ha legitime meninger om arbeidsplassen og samfunnsfeltet sitt – indeed “merkelig”.

“Skolen er til for elevene, politiet er til for publikum”, skriver Clemet. Men Clemets store politiske prosjekt er jo å gjennom Civita formidle ideen om at arbeidslivet ikke er til for arbeiderne og de som kjøper varer og tjenester. Arbeidslivet er til for å skape merverdi for eierne. Jo mer av folks arbeidsplasser som er eid av rike kapitalister, jo bedre fungerer samfunnet. Fagforeninger er spesielt plagsomme, fordi de gjør arbeidstakerne i stand til å framstå med samme kollektive stemme som den rike eieren. At slike fagforeninger finner støtte hos partier på venstresida – ja sannelig merkelig, gitt.

I innlegget “Har Kristin Halvorsen bestått prøven?” syter Clemet over at Kristin Halvorsen var en populær og vellykket finansminister. Ved å avdramatisere opprydningsarbeidet under finanskrisen og å spille på sine vanlige (og tilbakeviste) antydninger om at journalister flest elsker SV, framstår hun som en bitter eks-minister. Sånn halvveis ut i innlegget slo det meg at teksten ville fungert bedre som en kritikk av statsrådinnsatsen til en annen Kristin – nemlig Clemet selv. Jeg har selv gitt mitt bidrag til å kanonisere Clemet som politiker ved å tillegge henne farligere egenskaper enn hun egentlig besitter. Clemet var en konfliktskapende og tilbakeskuende utdanningsminister som lot sitt ideologiske kjør gå så langt at hun var villig til å la skattebetalerne finansiere to paralelle skolesystemer i konkurranse med hverandre – såkalt “valgfrihet”. Retorikken var preget av lettvintheter og en omsorg for svake elever som ikke sto i sammenheng med de brutale uthengingsportalene og karakteropptaksmetodene hun prøvde å presse over hele Norge.

Under er dermed min lette omskriving av Clemets opprinnelige innlegg:

- – -

Har Kristin Clemet bestått prøven?

Mange journalister har en nesegrus beundring for Kristin Clemet. Hun fremstår som vellykket og urban, tøff i stilen, smakfull og med glimt i øyet, samtidig som hun er Høyrekvinne og sier det mange tenker om velferdsordningene for de svake. Hun fremstår akkurat slik en gjennomsnittlig norsk politisk journalist gjerne vil være.

Derfor var de også så lettet og lykkelige over at hun ble utdanningsminister, noe som er en veldig, veldig viktig post.

Men har hun egentlig greid det så utrolig godt? ”Betryggende” nok ble hun på rekordtid “kjøpt opp” av New Public Management-tankegang. Hun har vært svært raus med å operere på egen hånd eller si noe som ikke er nøye vurdert og formulert i utdannings-Norge på forhånd. Det har fungert best i TV-debatter, hvor det ikke er tid til å si så mye, men selv der har budskapet av og til vært nokså monotont, fordi hun hele tiden har holdt seg til sine forenklende karakteristikker av ”enhetsskolen”, hvordan ghettofisering i form av fritt skolevalg og offentlig gapestokk på skoleporten.no egentlig kalles ”sosial mobilitet”, og hvordan lærerne ikke er til å stole på. I andre sammenhenger har hun vært helt avhengig av embetsverkets form, som når hun pakket inn sin St. Mld. 30 i språket til en vitenskapelig avhandling, selv om den var et partsinnlegg som i svært stor grad refererte til rent kvantitative karlegginger av ”kunnskapsnivå” og framstilte ideologisk funderte påstander som god empiri.

Skolefeltet ble av Høyre håndtert tålelig bra. Men ikke helt. Clemet gikk svært langt i å blåse opp konfliktnivået raskt, og de negative konsekvensene kunne blitt store siden. Uansett er det svært lite sannsynlig at hun med de stadige protestene fra lærere og elever ville tålt en hel ny periode i 2005-2009.

Det er heller ingen grunn til å fremheve den norske høyresida eller Kristin Clemet som spesielt mye flinkere enn regjeringer i mange andre land i håndteringen av skolen. Ja, vi har høyere utdanningsnivå i befolkninga, bedre fagopplæring, bedre skolebygg, og ja, vi har større trivsel og mer demokrati- og medvirkningsforståelse her enn internasjonalt. Men det skyldes først og fremst at vi har en inkluderende “fellesskole”, hvilket har svært lite med Kristin Clemet og Høyre å gjøre. Hvis noen skal ha æren for at norske politikere har greid å holde seg i skinnet og avskaffet det ensidige disiplin- og puggekjøret, er det alle de andre partiene og tidligere utdanningsministre – med Arbeiderpartiet og SV i spissen. Den norske egalitære samfunnstrukturen, preget av utjevning og rettferdighetssans, har også virket skjermende i forhold til andre land.

For øvrig har Kristin Clemet greid det svært få utdanningsministre før henne uten videre ville greid, nemlig å skape uro og konflikt rundt skolen i svært gode tider. Hun har hatt mye mer å rutte med enn alle utdanningsministre før henne, og hun har hatt vanvittig mye mer å rutte med enn alle andre utdanningsministre i verden. Det skal riktignok god rygg  til å forklare at kommuneøkonomien og lærertettheten måtte raseres mens landet var i høykonjuktur, men når alt kommer til alt er det lettere å si at 2+2=5 når du er drevet av ideologiske dogmer. ”Skolen blir ikke nødvendigvis bedre selv om du bruker mer ressurser. Ergo – vi kutter.”

Vi har det godt i Norge. En av grunnene til at vi har det godt, er at vi har gode offentlige tjenester og en god offentlig skole. Men burde den ikke egentlig vært mye, mye bedre etter fire år av Clemets hardkjør som visstnok skulle gi instant success? Hvorfor var ikke skolen de rødgrønne overtok i 2005 veldig mye bedre enn skolen i f.eks. Danmark og Sverige? Hvor så vi egentlig sporene av Clemets målstyringsfokus og uthengig av skoler på skoleporten.no – annet enn tabloidenes lister over de dårligste skolene? At det ikke ble merkbar framgang i de internasjonale, nyliberale rankingsystemene for kunnskap, er det synd, for alternativt kunne pengene og tiden som gikk med på å fjerne kompetansekravene til skolelederne og antagonisere både elevorganisasjonen og lærernes fagforeninger heller vært brukt til å øke lærertettheten og styrke medvirkninga i skolen for fremtidige generasjoner.

Clemet var aldri nødt til å legge frem en instrumentell og tilbakeskuende skolepolitikk, der lærertettheten og dialogen med skolen som lærende institusjon virkelig måtte prioriteres vekk. Det er kun hennes egen skyld. Hun har vært uheldig, velgerne vendte ryggen til politikken hennes etter fire år, og det skal vi andre være glade for.

Denne er litt som når Frp forteller at arbeidslivspolitikken deres er “arbeidervennlig”: