En av de mer spennende høyrebloggerne er så klart Kristin Clemet, som jeg liker veldig godt. Min store frykt er en TV-debatt med Kristin Clemet, for hun framstår som kunnskapsrik, langt over gjennomsnittet skarp og intelligent, og med ordentlig politisk driv.

Elevorganisasjonen skapte imidlertid problemer for mine illusjoner om Clemets uslåelighet da de argumenterte henne sønder og sammen på NRK, midt under en av de tallrike slagene mellom Bondevik II-regjeringa og landets elever og lærere.

Clemets blogg er god. Men, som Clemet har en tendens til også i sine øvrige skriverier,  vipper den over i bitterhet når skolepolitikk står på agendaen. Spesielt mot SV, som overtok Kunnskapsdepartmentet etter henne, og som har skapt ro om norsk skolepolitikk på et vis som Clemet aldri fikk til. I ettertid forklarer hun dette med at lærerorganisasjonene er i lomma på SV, og antyder at det er et motsetningsforhold mellom elevers beste og lærernes meninger.

Clemet skriver:

Skolen er til for elevenes skyld. Politiet er der for publikum. Og sykehusene skal hjelpe pasientene. Derfor er det merkelig at pressen så ofte henvender seg til fagforeningene for å spørre hva som er best, som om de kan representere en slags fasit etter at politikerne har sagt sitt.

Ja, gid! Bare tanken på at de ansatte som er utdannede arbeidere ved et felt skulle ha legitime meninger om arbeidsplassen og samfunnsfeltet sitt – indeed “merkelig”.

“Skolen er til for elevene, politiet er til for publikum”, skriver Clemet. Men Clemets store politiske prosjekt er jo å gjennom Civita formidle ideen om at arbeidslivet ikke er til for arbeiderne og de som kjøper varer og tjenester. Arbeidslivet er til for å skape merverdi for eierne. Jo mer av folks arbeidsplasser som er eid av rike kapitalister, jo bedre fungerer samfunnet. Fagforeninger er spesielt plagsomme, fordi de gjør arbeidstakerne i stand til å framstå med samme kollektive stemme som den rike eieren. At slike fagforeninger finner støtte hos partier på venstresida – ja sannelig merkelig, gitt.

I innlegget “Har Kristin Halvorsen bestått prøven?” syter Clemet over at Kristin Halvorsen var en populær og vellykket finansminister. Ved å avdramatisere opprydningsarbeidet under finanskrisen og å spille på sine vanlige (og tilbakeviste) antydninger om at journalister flest elsker SV, framstår hun som en bitter eks-minister. Sånn halvveis ut i innlegget slo det meg at teksten ville fungert bedre som en kritikk av statsrådinnsatsen til en annen Kristin – nemlig Clemet selv. Jeg har selv gitt mitt bidrag til å kanonisere Clemet som politiker ved å tillegge henne farligere egenskaper enn hun egentlig besitter. Clemet var en konfliktskapende og tilbakeskuende utdanningsminister som lot sitt ideologiske kjør gå så langt at hun var villig til å la skattebetalerne finansiere to paralelle skolesystemer i konkurranse med hverandre – såkalt “valgfrihet”. Retorikken var preget av lettvintheter og en omsorg for svake elever som ikke sto i sammenheng med de brutale uthengingsportalene og karakteropptaksmetodene hun prøvde å presse over hele Norge.

Under er dermed min lette omskriving av Clemets opprinnelige innlegg:

- – -

Har Kristin Clemet bestått prøven?

Mange journalister har en nesegrus beundring for Kristin Clemet. Hun fremstår som vellykket og urban, tøff i stilen, smakfull og med glimt i øyet, samtidig som hun er Høyrekvinne og sier det mange tenker om velferdsordningene for de svake. Hun fremstår akkurat slik en gjennomsnittlig norsk politisk journalist gjerne vil være.

Derfor var de også så lettet og lykkelige over at hun ble utdanningsminister, noe som er en veldig, veldig viktig post.

Men har hun egentlig greid det så utrolig godt? ”Betryggende” nok ble hun på rekordtid “kjøpt opp” av New Public Management-tankegang. Hun har vært svært raus med å operere på egen hånd eller si noe som ikke er nøye vurdert og formulert i utdannings-Norge på forhånd. Det har fungert best i TV-debatter, hvor det ikke er tid til å si så mye, men selv der har budskapet av og til vært nokså monotont, fordi hun hele tiden har holdt seg til sine forenklende karakteristikker av ”enhetsskolen”, hvordan ghettofisering i form av fritt skolevalg og offentlig gapestokk på skoleporten.no egentlig kalles ”sosial mobilitet”, og hvordan lærerne ikke er til å stole på. I andre sammenhenger har hun vært helt avhengig av embetsverkets form, som når hun pakket inn sin St. Mld. 30 i språket til en vitenskapelig avhandling, selv om den var et partsinnlegg som i svært stor grad refererte til rent kvantitative karlegginger av ”kunnskapsnivå” og framstilte ideologisk funderte påstander som god empiri.

Skolefeltet ble av Høyre håndtert tålelig bra. Men ikke helt. Clemet gikk svært langt i å blåse opp konfliktnivået raskt, og de negative konsekvensene kunne blitt store siden. Uansett er det svært lite sannsynlig at hun med de stadige protestene fra lærere og elever ville tålt en hel ny periode i 2005-2009.

Det er heller ingen grunn til å fremheve den norske høyresida eller Kristin Clemet som spesielt mye flinkere enn regjeringer i mange andre land i håndteringen av skolen. Ja, vi har høyere utdanningsnivå i befolkninga, bedre fagopplæring, bedre skolebygg, og ja, vi har større trivsel og mer demokrati- og medvirkningsforståelse her enn internasjonalt. Men det skyldes først og fremst at vi har en inkluderende “fellesskole”, hvilket har svært lite med Kristin Clemet og Høyre å gjøre. Hvis noen skal ha æren for at norske politikere har greid å holde seg i skinnet og avskaffet det ensidige disiplin- og puggekjøret, er det alle de andre partiene og tidligere utdanningsministre – med Arbeiderpartiet og SV i spissen. Den norske egalitære samfunnstrukturen, preget av utjevning og rettferdighetssans, har også virket skjermende i forhold til andre land.

For øvrig har Kristin Clemet greid det svært få utdanningsministre før henne uten videre ville greid, nemlig å skape uro og konflikt rundt skolen i svært gode tider. Hun har hatt mye mer å rutte med enn alle utdanningsministre før henne, og hun har hatt vanvittig mye mer å rutte med enn alle andre utdanningsministre i verden. Det skal riktignok god rygg  til å forklare at kommuneøkonomien og lærertettheten måtte raseres mens landet var i høykonjuktur, men når alt kommer til alt er det lettere å si at 2+2=5 når du er drevet av ideologiske dogmer. ”Skolen blir ikke nødvendigvis bedre selv om du bruker mer ressurser. Ergo – vi kutter.”

Vi har det godt i Norge. En av grunnene til at vi har det godt, er at vi har gode offentlige tjenester og en god offentlig skole. Men burde den ikke egentlig vært mye, mye bedre etter fire år av Clemets hardkjør som visstnok skulle gi instant success? Hvorfor var ikke skolen de rødgrønne overtok i 2005 veldig mye bedre enn skolen i f.eks. Danmark og Sverige? Hvor så vi egentlig sporene av Clemets målstyringsfokus og uthengig av skoler på skoleporten.no – annet enn tabloidenes lister over de dårligste skolene? At det ikke ble merkbar framgang i de internasjonale, nyliberale rankingsystemene for kunnskap, er det synd, for alternativt kunne pengene og tiden som gikk med på å fjerne kompetansekravene til skolelederne og antagonisere både elevorganisasjonen og lærernes fagforeninger heller vært brukt til å øke lærertettheten og styrke medvirkninga i skolen for fremtidige generasjoner.

Clemet var aldri nødt til å legge frem en instrumentell og tilbakeskuende skolepolitikk, der lærertettheten og dialogen med skolen som lærende institusjon virkelig måtte prioriteres vekk. Det er kun hennes egen skyld. Hun har vært uheldig, velgerne vendte ryggen til politikken hennes etter fire år, og det skal vi andre være glade for.