Med en aggressivitet og usaklighet som en bare kan finne i kunstdebatt har Stig Andersen tatt for seg Håkon Gullvåg i en kronikk i Aftenposten – “Talentet som brast”. Jeg tør ikke mene særlig mye om kunstdebatter, jeg tror verken jeg er interessert nok eller besitter kompetansen. Men det er som sagt noe med hele tonen i kronikken som interesserer. Det kraftige sinnet, eller bitterheten, som må ligge til grunn for en slik språkføring i en kronikk er noe jeg undres over (og dette er ikke første gang).

Teksten er full av emosjonelt ladet retorikk og selvmotsigelser. “Det pompøse er kunstens verste fiende”, skriver Andersen – men hva er hans egen kronikk da? Det ene stedet står det å lese:

Igjen og igjen viser Gullvåg at han unngår både anatomiske og komposisjonelle vanskeligheter

…og bare få linjer senere, som kommentar til andre kunsthistorikeres hyllest av Gullvågs “tekniske bravur”:

Når et maleris flottenheimerske og rent tekniske sider blir viktig, er det dessverre gjerne slik at det kunstneriske uttrykket er fraværende

Med andre ord: Jeg argumenterer teknisk når det passer meg selv.

Slike kronikker er trist lesning. Det er et angrep motivert av bitterhet, et angrep på karakter – og uten målsetning. Det hender folk spør meg: “Hvordan klarer du å være politiker? Hvorfor gidder du å slenge drit og få drit tilbake?”. Nå tenker jeg vel at det kunne vært verre. Jeg kunne vært kunstkiritiker med en agenda.