Ketil Solvik-Olsen har vært ute og ønsket å stenge ute organisasjonene fra klimatoppmøtet i København. I dag fikk han til en viss grad viljen sin.

Alle representanter fra Friends of the Earth, som er paraplyorganisasjonen der vårt hjemlige Naturvernforbundet er en av medlemsorganisasjonene, er utestengt fra Bella Center her i København. De har fått vite at de er en “sikkerhetsrisiko”, alternativt at “senteret er fullt”. Dette budskapet ble framført mens andre med såkalte NGO-pass strømmet inn fra begge sider.

Yeah right. Å stenge ute respekterte og verdensomspennende  miljøorganisasjoner fra klimatoppmøtet, og spesielt nå som møtet går inn i en kritisk fase, er et stort demokratisk problem. Tilstedeværelsen til disse menneskene er utrolig viktig for å legge det presset på politikerne som må til for å få bevegelse i forhandlingene. Jeg har vært hos dem og holdt en støtteappell, og parlamentarikere fra andre land har gjort det samme. Nå slipper jeg ikke til i området lenger, og Friends of the Earth-representantene sitter fortsatt fast.

Formann i Oslo Fpu (ja, de kaller det “formann”…) Aina Stenersen hoverer på Twitter over at Norges Naturvernforbund er utestengt mens Fpu selv er inne på Bella Center. Reint bortsett fra å si en del om kidsa i Frp sitt manglende demokratiske sinnelag, bør vi alle huske dette neste gang jeg får høre det evinnelige maset fra Frp om hvor viktig “frivilligheten” er for dem. Frivillighet er bra så lenge de kan score billige poeng i valgkamper, men å gi vanlige folk innflytelse, nei det blir for drøyt. Vi peker heller nese til de inne fra senteret!

Oslo Fpu er her med en hel haug reaksjonære klimanekter-ungdommer, turen er sponset (kjøpt og betalt) av klimanekter-organisasjonen CFACT. “De sponser bare hotellet”, kontrer Stenersen. Ja da, så.

Hele denne forestillinga demonstrerer hvor ute og kjøre Frp er i klimapolitikken. Mens Ketil Solvik-Olsen lurer på hva han egentlig gjør her, og helst ønsker å sende miljøorganisasjonene hjem, blir han selv driti ut av sin egen ungdomsbevegelse som er her for å sabotere forsøkene på en internasjonal klimaavtale. Folk som sannsynligvis vil godte seg enda mer enn de så langt har gjort overfor Naturvernforbundet, om bare forsøkene på en avtale bryter sammen.

Det må være trist, men også litt spennende, å være så langt ute på jordet.

Etter noen morgentimer i København er det så langt vanskelig å få et inntrykk av hvor forhandlingene ligger an akkurat nå. Grunnen er at ingen i Stortingsdelegasjonen så langt kommer seg inn! Bella Center er fullstendig sprengt, og i morges sto opptil 10 000 mennesker i kø for å få akkreditering. Det var derfor godt vi ble orientert av Erik Solheim til frokost sammen med Sametingets representanter.

Selv er jeg på Bellona og Statkrafts seminar om 101 løsninger på klimakrisa. Det artigste innslaget så langt er det faktisk sjuendeklassinger ved Voksen skole som har stått for, de representerer de tusenvis av elevene som jobber med prosjektet “Smart(ere) Energi”, et samarbeid mellom ungt entrepenørskap og Statkraft.

Dagens tristeste innslag er NHOs såkalte “klimamelding”. I en merkelig seanse i morges ble stortingets klimakamerater belært av NHO i hva som er “økonomisk forsvarlig å gjennomføre av klimatiltak”. NHO legger opp til kutt på 12 millioner tonn co2 – det bringer oss tilbake til 1990-nivå, og er mange millioner tonn under det Stortinget har blitt enige om i Klimaforliket.

Enklere kan ikke generasjonskonflikten illustreres. Tolvåringer fra barneskolen hvier seg rundt og presenterer spennende (og realistiske!) ideer for energisparing og nye energikilder, mens det norske næringslivet bruker momentumet i København til å snakke ambisjonsnivået ned. Det er til å grine av. Om alle land skulle tenkt som NHO, ligger vi strakt an til minst fire graders temperaturøkning. Det er katastrofalt for kommende generasjoner og ikke minst utsatte land i sør.  Bernander og hans rike venner i femtiåra har ikke like god grunn til å være bekymret for klimaendringene som det barna på Voksen skole har. Men å gni det i ansiktet på oss så åpenlyst at han ikke tar dette mer på alvor, må være Københavnmøtets hittil pinligste manøver. NHO kunne i det minste ventet til Klimakur legges fram i februar for å hente ideer til hvordan co2-kutt kan reduseres.

Renere samfunn og ren verdiskapning er noe vi skal leve av i framtida, ikke trasige avlatshandlinger. Det skjønner tolvåringene her i København, men ikke John G. Bernander.

Jeg har vært pyton på å oppdatere den siste måneden. Jeg legger meg flat. Kunne jo ha skyldt på at “jeg er så travel” etc. – men helt ærlig tror jeg heller det bunner i at det hele er litt overveldende. Jeg har aldri i mitt liv lært så mye på så kort tid. Så kanskje jeg etter en sabbatsmåned har blitt en bedre blogger.

På mandag starter forhandlingene i København. Selv deltar jeg fra 13. til 20. desember, som en av de sju utsendte fra Stortinget.

 

Debatten om klima tar lett svært tekniske vendinger. Forkortelser som CDM (kvoter), CCS (co2-rensing) og IPCC (FNs klimapanel) er påkrevde ord i en klimapolitikers vokabular, og jeg mistenker at my av pratet går over hodet på mange. Jeg tror få av oss egentlig knytter noe konkret til det vi omtaler som “togradersmålet”.

Hva betyr egentlig to graders oppvarming? Vel, det er nok til å gjøre den europeiske gjennomsnittsommeren like varm som hetebølgen i 2003. Det kan være nok til å smelte hele Grønnlandsisen, som vil heve havnivået med flere meter (!). Det er også nok til å smelte isbreene i Andesfjellene og snøen i Sierra Nevada – med andre ord forårsake alvorlige problemer med millioner av menneskers tilgang til vann

To graders oppvarming er altså ikke noe å kimse av – det byr på store utfordringer for samfunnet – men det er overkommelig. Skal vi nå dette målet har vi om lag ti år på oss på å komme i rute.

For noen ganger høres det ut som om vi har all verdens tid på oss. De virkelig ambisiøse målsetningene knyttes jo til år 2050, tenker vi. Men det er svært viktig å starte nå. For våre co2-utslipp er jo ikke et årlig nullsumspill – det er utslipp som oppakkumulerer seg i mengde. Derfor er forskjellen på å starte omleggingene nå, og å vente i 20-30 år helt avgjørende.

Det kan faktisk utgjøre forskjellen mellom to og fire graders oppvarming. Forskjellen mellom to og fire graders oppvarming er forskjellen mellom relativt levelige klimaendringer på den ene siden – og ørkenspredning i sør-Europa, massesult og sykdommer for millioner av mennesker, store ubeboelige områder på kloden, ekstremvær og sterk stigning i havnivået på den andre siden. Dette er ikke dommedagsprofetier. Det er tvert i mot de mest sannsynlige utfallene om vi lar være å handle.

Heldigvis har menneskeheten tidligere vist at vi finner veier ut av de største krisene

Jeg håper verdens stormakter viser fleksibilitet nå når det virkelig gjelder. Det skylder verdens ledere sin befolkning. For selv om det er helt riktig at løsningene på klimaproblemene ligger i teknologisk utvikling, er det helt ubestridelig at vi står foran svært omfattende endringer i samfunnet. Regjeringas mål om at hvert menneske på jorda skal tildeles samme rett (og de samme begrensinger) i adgangen til å slippe ut klimagasser er ikke en idealistisk ambisjon – det er en tvingende nødvendighet. Det er den eneste måten vi kan skape et bærekraftig samfunn som både løser våre umiddelbare klimautfordringer og sikrer at menneskeheten ikke havner i samme krise igjen.

For på dette viset blir klimapolitikk også omfordelingspolitikk. Her settes tilhengerne av ubegrenset frihandel og de rike vestlige landene som vårt eget på den avgjørende prøven:

Er vi villige til å ta de moralske konsekvensene av klimakrisa?

Hvis svaret er ja, må vi akseptere at vår rett til utslipp reduseres, mens de fattige får øke sin levestandard.

Er vi villige til å ta de prinsipielle konsekvensene av klimakrisa?

Hvis svaret er ja, må vi gå med på omfattende tiltak her hjemme.

Er vi villige til å ta de praktiske konsekvensene av klimakrisa?

Hvis svaret er ja, står vi foran store oppgaver.

Noen (les: Fremskrittspartiet) framstiller en omfattende klimasatsning her hjemme som ”selvpisking”. Jeg kunne ikke vært mer uenig. I vår ambisjon om et klimanøytralt Norge ligger utrolige muligheter for teknologiutvikling, nye arbeidsplasser og bedre liv. Men da må Sør-Trøndelags politiske ledelse omfavne visjonen om høyhastighetstog, og ikke avfeie den, slik fylkesordføreren gjør. Da må næringslivet og beslutningstakerne backe opp om sine egne her i regionen som satser på miljøteknologi og nye, spennende energiløsninger – og ikke fantasere om stadig mer oljeutvinning som aldri tar slutt. Og da må vi alle erkjenne at klimapolitikk er verdens beste omfordelingspolitikk. Vi kan ikke lenger tviholde på retten til å slippe ut langt mer klimagass, og forbruke langt mer energi enn det verdens fattige gjør.

Festen er over, men om vi slutter i tide kan vi slippe tidenes verste ”dagen derpå”. Dagen kan faktisk bli riktig fin. Og med smartere løsninger og en mer rettferdig fordeling enn noen gang tidligere.