Jeg har vært pyton på å oppdatere den siste måneden. Jeg legger meg flat. Kunne jo ha skyldt på at “jeg er så travel” etc. – men helt ærlig tror jeg heller det bunner i at det hele er litt overveldende. Jeg har aldri i mitt liv lært så mye på så kort tid. Så kanskje jeg etter en sabbatsmåned har blitt en bedre blogger.

På mandag starter forhandlingene i København. Selv deltar jeg fra 13. til 20. desember, som en av de sju utsendte fra Stortinget.

Debatten om klima tar lett svært tekniske vendinger. Forkortelser som CDM (kvoter), CCS (co2-rensing) og IPCC (FNs klimapanel) er påkrevde ord i en klimapolitikers vokabular, og jeg mistenker at my av pratet går over hodet på mange. Jeg tror få av oss egentlig knytter noe konkret til det vi omtaler som “togradersmålet”.

Hva betyr egentlig to graders oppvarming? Vel, det er nok til å gjøre den europeiske gjennomsnittsommeren like varm som hetebølgen i 2003. Det kan være nok til å smelte hele Grønnlandsisen, som vil heve havnivået med flere meter (!). Det er også nok til å smelte isbreene i Andesfjellene og snøen i Sierra Nevada – med andre ord forårsake alvorlige problemer med millioner av menneskers tilgang til vann

To graders oppvarming er altså ikke noe å kimse av – det byr på store utfordringer for samfunnet – men det er overkommelig. Skal vi nå dette målet har vi om lag ti år på oss på å komme i rute.

For noen ganger høres det ut som om vi har all verdens tid på oss. De virkelig ambisiøse målsetningene knyttes jo til år 2050, tenker vi. Men det er svært viktig å starte nå. For våre co2-utslipp er jo ikke et årlig nullsumspill – det er utslipp som oppakkumulerer seg i mengde. Derfor er forskjellen på å starte omleggingene nå, og å vente i 20-30 år helt avgjørende.

Det kan faktisk utgjøre forskjellen mellom to og fire graders oppvarming. Forskjellen mellom to og fire graders oppvarming er forskjellen mellom relativt levelige klimaendringer på den ene siden – og ørkenspredning i sør-Europa, massesult og sykdommer for millioner av mennesker, store ubeboelige områder på kloden, ekstremvær og sterk stigning i havnivået på den andre siden. Dette er ikke dommedagsprofetier. Det er tvert i mot de mest sannsynlige utfallene om vi lar være å handle.

Heldigvis har menneskeheten tidligere vist at vi finner veier ut av de største krisene

Jeg håper verdens stormakter viser fleksibilitet nå når det virkelig gjelder. Det skylder verdens ledere sin befolkning. For selv om det er helt riktig at løsningene på klimaproblemene ligger i teknologisk utvikling, er det helt ubestridelig at vi står foran svært omfattende endringer i samfunnet. Regjeringas mål om at hvert menneske på jorda skal tildeles samme rett (og de samme begrensinger) i adgangen til å slippe ut klimagasser er ikke en idealistisk ambisjon – det er en tvingende nødvendighet. Det er den eneste måten vi kan skape et bærekraftig samfunn som både løser våre umiddelbare klimautfordringer og sikrer at menneskeheten ikke havner i samme krise igjen.

For på dette viset blir klimapolitikk også omfordelingspolitikk. Her settes tilhengerne av ubegrenset frihandel og de rike vestlige landene som vårt eget på den avgjørende prøven:

Er vi villige til å ta de moralske konsekvensene av klimakrisa?

Hvis svaret er ja, må vi akseptere at vår rett til utslipp reduseres, mens de fattige får øke sin levestandard.

Er vi villige til å ta de prinsipielle konsekvensene av klimakrisa?

Hvis svaret er ja, må vi gå med på omfattende tiltak her hjemme.

Er vi villige til å ta de praktiske konsekvensene av klimakrisa?

Hvis svaret er ja, står vi foran store oppgaver.

Noen (les: Fremskrittspartiet) framstiller en omfattende klimasatsning her hjemme som ”selvpisking”. Jeg kunne ikke vært mer uenig. I vår ambisjon om et klimanøytralt Norge ligger utrolige muligheter for teknologiutvikling, nye arbeidsplasser og bedre liv. Men da må Sør-Trøndelags politiske ledelse omfavne visjonen om høyhastighetstog, og ikke avfeie den, slik fylkesordføreren gjør. Da må næringslivet og beslutningstakerne backe opp om sine egne her i regionen som satser på miljøteknologi og nye, spennende energiløsninger – og ikke fantasere om stadig mer oljeutvinning som aldri tar slutt. Og da må vi alle erkjenne at klimapolitikk er verdens beste omfordelingspolitikk. Vi kan ikke lenger tviholde på retten til å slippe ut langt mer klimagass, og forbruke langt mer energi enn det verdens fattige gjør.

Festen er over, men om vi slutter i tide kan vi slippe tidenes verste ”dagen derpå”. Dagen kan faktisk bli riktig fin. Og med smartere løsninger og en mer rettferdig fordeling enn noen gang tidligere.