15Ytringsfrihet som svingdør
Angrepet mot Kurt Westergaard er tragisk. Først og fremst er det tragisk for Westergaard selv, som opplevde å bli angrepet av en voldsmann i sitt eget hjem. Videre er det tragisk slik Hamsa Mohammed påpeker i Klassekampen i dag, fordi det river ned det arbeidet norske muslimer møysommelig gjør for å danne et annet bilde enn den tidvis hysteriske muslimfrykten som er på frammarsj. Og det er tragisk fordi det er enda mer benin på bålet for enkelte pressefolks selvhøytidelighet.
Per-Edgar Kokkvold er et selvfølgelig innslag i denne debatten. Har tar stadig til orde for å “reise oss mot dette ondet”, “bekjempe den arabiske fascimen” o.l. Hva denne krigshissinga faktisk innebærer, konkretiserer han aldri, og dermed er Kokkvolds følelsesutbrudd et lite verdifullt bidrag til å forstå hvordan vi skal bekjempe terrorisme. Derimot er det velegnet agitasjon for å hausse opp steminga og panikken.
“Det var feil å bøye av den gangen, og det er definitivt feil å gjøre det nå”, sier TV2s Jan Ove Årsæther. Trine Eilertsen i Bergens Tidende varsler at BT vil stå “skulder ved skulder med Jyllands-Posten”. Men mediene møter seg selv sørgelig fort i døra. Kokkvold smeller til og sier at “når norske og andre medier fortsatt ikke våger å trykke disse harmløse tegningene, er det ikke fordi vi har bøyd oss i respekt for muslimenes tro, men fordi vi har bøyd oss i frykt for islamistenes terror, hvilket vi aldri må finne på å gjøre”.
Hvor var redaktørstandens harmdirrende reaksjon da et samlet norsk pressekorps unnlot å omtale en viss kidnapping i Afghanistan i fjor høst, for å ikke sette liv i fare? Finnes et mer åpenbart eksempel på å “bøye seg i frykt for islamistenes terror”? Når det kommer til et stykke var det visst greit å bøye seg litt likevel. Redaktørene som nå “tone flagg” og sikkert føler seg veldig heroiske, bør bruke noen sekunder på å tenke over rekkevidden av det de selv sier. Ytringsfriheten er nemlig ikke absolutt, selv ikke etter redaktørstandens egen mening. Mye av retorikken som nå brukes for å sverte de som måtte velge å ikke trykke Muhammed-karikaturene (slik som VG og Dagbladet) kunne like godt vært brukt mot Vær Varsom-plakaten.
Sondre Olsen
January 5th, 2010
(Dagbladet har fortsatt faksimile av tegningene på nettet som de publiserte for noen år siden…)
Jeg mener man bør illustrere sakene på vanlig måte alltid. Man skal ikke la være fordi noen kan bli støtt. Altså er jeg imot å publisere for å publisere, men mener man bør gjøre det når artikkelen tilsier det. Det er rart å skrive titalls artikler om noen karikaturer som de aldre viser hvordan ser ut.
Sverre Midthjell
January 5th, 2010
Godt sagt! Slutter aldri å la meg fascinere av selvhøytideligheten til redaktører i norske papiraviser på deres egne utvalgte korstog, samt deres interessante tolkninger av ytringsfriheten og hva som styrker den.
vidvandre
January 5th, 2010
Hvor merkelig er ikke denne oppkonstruerte ytringsfrihetskampen? Grav i denne materien og du blir merket for livet. Det gjorde jeg. Merket fordi dine egne forestillinger om hvordan verden er faller sammen, én etter én. Merket fordi du blir et mål for dem som egentlig står bak.
Det er som om en flim blir spilt av for det norske offentlige rom, gang på gang. Den ene scenen bygger den neste, og slik fortsetter det. Samtidig misser vi de viktige tingene, først og fremst evnen til å se hendelser sett i et tidsperspektiv.
Har det kanskje alltid vært slik? Jeg vet ikke, for jeg var ikke våken før.
Leif
January 5th, 2010
Hvis du påstår at Kokkvold og pressekorpset generelt forfekter at ytringsfriheten er absolutt, bør du i det minste vise nøyaktig hvor og når de påstår det. Ellers krangler du bare med det du tror eller håper de mener, ikke det de faktisk utrykker. Du ber Kokkvold konkretisere, og da får du også gjøre det.
Alt jeg har lest, går ut på at det finnes grenser, og blant annet der publisering vil skape problemer for en politietterforskning. Testen her er hva slags skade det er snakk om, og hva som forsårsaker den, eller medvirker til den. Det er også forskjell på å vente med å utgi noe og å la være i det hele tatt. Helt avgjørende for denne saken.
Det er mange gode grunner til å ikke publisere karikaturene, som at de er smakløse, dårlige, og støtende for en folkegruppe. Etter det jeg kan se er det bare en grunn til å utgi dem, og det er for å stille seg i solidaritet med Jyllandsposten og andre som ikke vil la seg skremme av trusler.
Norsk presse er altfor feig, etter mitt skjønn. De utgir gjerne ting om folk som ikke lett kan forsvare seg (Kongehuset, kjendiser, folk i vanskelig situasjon) og kvier seg for å stå åpent frem mot oppleste og vedtatte sannheter.
Haakon
January 5th, 2010
Saken med kidnappingen i Afghanistan er at den ikke ble tiet ihjel.
Den ble utsatt til faren var over.
Likeledes kom nyheten om angrepet på Westergaard ut etter at faren var over.
Hvorfor vil dere bruke Westergaard som eksempel på at ting blir tiet ihel og at det er riktig å tie ting ihjelp ?
Haakon
January 5th, 2010
Moro med et innlegg om yttringsfrihet som sensurerer….
Snorre Valen
January 6th, 2010
Haakon: Jeg har andre ting å gjøre enn å følge med på egen blogg. På grunn av mye grums og spam godkjennes alle kommentarer manuelt. Du trenger ikke være redd for ytringsfrihetens kår på denne bloggen : )
Nils August Andresen
January 6th, 2010
Snorre – er du alvorlig når du sammenligner Refsdal-saken og karikatursaken? Det finnes mange gode grunner til ikke å publisere karikaturer i utide. Det finnes også tidspunkter hvor det er begrunnelser for å bruke dem. Jeg tror svært mange vil være enig i at å såre mennesker, eller å bidra til eskalering av en konflikt er en type hensyn som må tas. Så må disse hensynene vurderes, det må vurderes om nedsiden kan minimeres, og de må vurderes mot andre hensyn, som normal ytringsfrihet eller solidaritet stilt overfor voldstrusler. De to sakene skiller seg ganske vesentlig på disse punktene, er du ikke enig?
Snorre Valen
January 6th, 2010
Det er så klart en enorm forskjell på Refsdal-saken og karikatursaken. Det er også mitt poeng. Det går nemlig ikke an å hevde at en “aldri må bøye seg for islamistenes terror” når en beviselig gjør det noen ganger, av gode grunner. Derav mitt utspill om at mange nå kommer med utsagn de ikke selv kan ha tenkt over rekkevidden av. Det betyr ikke at jeg vil begrense ytringsfriheten. Jeg peker bare på at den er begrenset i dag. Liberalerne som har trackbacks til innlegget mitt her nederst tar feil. Både straffeloven, og uformelle regelverk som Vær Varsom-plakaten setter begrensninger for ytringsfriheten. Vi setter også grenser for den selv, ved bruk av empati og folkeskikk.
Det var jo heller ikke bare i Refsdal-saken at trusselen om vold eller drap var aktuell. Nå er det mange som henger ut redaktører som har sagt at de ikke vil trykke av frykt for hva som kan skje med de ansatte. Hvorfor skal det være “feigt”, mens å unnlate å trykke noe for å beskytte Refsdal er ok? Det er en inkonsistent argumentasjon.
Jeg har for øvrig ingen problemer med Minervas publisering av karikaturen eller argumentene for å gjøre det. Var det du som var i debatt på Tabloid i går? Veldig bra innsats der.
Det må likevel være mulig å argumentere for at en heller ikke nå bør trykke karikaturer av Muhammed, uten å bli anklaget for å være mot ytringsfriheten. Det er nesten så jeg selv vurderer å lage min egen karikatur her på bloggen slik at det jeg skriver ikke skal leses som fanden leser bibelen, av enkelte deler av “høyresida” (altså, ikke høyresida per se, men du skjønner hva jeg mener : ). Da Kebbelife sto på trykk i Morgenbladet med en aldeles usmakelig jødekarikatur, gikk både Odd Einar Dørum og Jahn Otto Johansen ut og kritiserte Morgenbladet kraftig. Ingen ville likevel funnet på å mistenkeliggjøre dem.
Ola Borten Moe bommer helt i Klassekampen i dag når han sier at alle bør trykke tegningene. Det er ytringsfrihet i Norge, ikke plikt. En kan ikke i ytringsfrihetens navn fortelle redaksjoner hva de skal gjøre. At det kommer fra et parti som selv prøvde å få på plass en ny blasfemiparagraf for kort tid siden, gjør det hele enda pinligere.
Snorre Valen
January 6th, 2010
Ellers er det jo spennende å bli belært av Leifern i bruk av stråmenn. Med nevnte bloggers tirader om Midtøsten på Twitter friskt i minne kan jeg trygt slå fast at det er et felt Leif selv har stor erfaring i.
Snorre Valen
January 6th, 2010
Til slutt Haakon: Du skriver at “Hvorfor vil dere bruke Westergaard som eksempel på at ting blir tiet ihel og at det er riktig å tie ting ihjelp ?” (sic.)
Jeg forstår overhodet ikke hva du mener. Jeg mener, som alle andre, at det enkelte ganger er riktig å la være å trykke ting, slik som Leif selv skriver (ærlig talt er det ikke mye i hans innlegg jeg er uenig i overhodet heller). Les teksten min om igjen.
Og helt helt til slutt, Sondre : ) Hvor står du i synet på blasfemiparagraf? Og hvor står Krf? Det er ikke et polemisk spørsmål, men av nysgjerrighet.
Sondre Olsen
January 6th, 2010
Her kommer et litt sent svar, Snorre…:)
KrF ønsket å beholde en slags sovende blasfemiparagraf såvidt jeg kan huske. Jeg er ikke helt der, men nesten. Jeg mener vi bør oppfordre til å respektere hverandre og ikke støte andre kun for å gjøre nettopp dette. Likevel mener jeg at norske aviser bør trykke karikaturene når det er naturlig, på samme måte som de trykker relevante illustrasjoner til alle andre artikler.
Nils August Andresen
January 6th, 2010
Snorre – takk for oppklarende kommentarer. Da ser jeg litt klarere hva du mener, og er i hovedsak enig. Ikke verst:)