11. mars 2010 er en stor dag. I dag blir havergiloven vedtatt! I den forbindelse fikk jeg og Marianne Marthinsen fra Ap overrakt ei vindmølle fra Natur og Ungdom utenfor Stortinget. Fin var den og. Når jeg ser komplett idiot ut på bildet, er det så klart fordi jeg svevde i lykkerus over begivenheten.

For 100 år sida viste Norge vei med sitt lovverk for vannkrafta. Det at rikets ressurser kommer fellesskapet til gode er ikke en hovedregel på verdensbasis. I en rekke land ser vi fortsatt resultatene av en villet politikk der noen få tjener enorme summer på å høste av verdier som burde tilhøre mange flere.

Spesielt gjør dette seg gjeldende for oljen. Spør for eksempel fattige i Nigeria om oljen har vært en velsignelse for dem. Nesten ingen land kan vise til den fordelinga av oljerikdom som Norge kan, tvert i mot er olje i mange deler av verden assosiert med uro, sosial ustabilitet og konflikt. Oljen er et eksempel på at ressursrikdom i seg selv ikke skaper velstand for folk, det er politiske valg som gjør det. Derfor er det og helt naturlig at vi skal ha en offentlig styrt forvaltning av vårt nye offshoreeventyr: Havvind!

Oljen tar jo slutt, selv om noen later som om festen varer evig. Med havbasert vindkraft i stor skala kan vi fortsette å være en stor energinasjon, samtidig som vi bidrar til mer miljøvennlig energi i Europa. Bra for miljøet, bra for arbeidsplasser i leverandørindustrien vår (få kan offshore bedre enn Norge, på grunn av 40 år med oljeutvinning), bra for teknologimiljøene våre (hey, jeg er jo fra Trondheim), og bra for samvittigheten.

Derfor er det helt naturlig at Norge sikrer rettighetene for utnyttelse av vindressursene våre til havs. Det er del av en stolt tradisjon der helhetlig planlegging og politikk skaper verdier til fellesskapets beste.