De er ikke forhandlere, eller statsledere. Er de da unyttige?

Hvert år reiser veldig mange tusen mennesker til et eller annet sted på kloden for å følge, delta i (eller, i noen tilfeller, trenere) de internasjonale klimaforhandlingene. Det er en enorm operasjon, og enkelte av møtene fungerer bedre enn andre. De fleste husker København i fjor, som ga et godt bilde på manges kritikk: Endeløse køer. Organisasjoner og naturvernere som henger rundt, aksjonerer, lager kvalm og er i veien for de som skal ‘gjøre jobben’. Veganere i komiske kyllingdrakter som deler ut politisk korrekt mat ved inngangspartiet. En møteledelse som svarer på problemene med å stenge alle frivillige organisasjoner ute. Og sånn går no dagan.

I fjor ville Frps Ketil Solvik-Olsen kaste ut organisasjonene (her kalt NGOer – som Lars Haltbrekken skrev i et tidligere innlegg har alt, absolutt alt, en forkortelse på disse møtene). På en måte har klimasekretariatet tatt Solvik-Olsen på ordet: Det er riktignok lov å aksjonere her, men da må du søke to dager i forveien, oppgi formål og antall deltakere, og bli tildelt en egen plass. Det er ikke akkurat snakk om spontane markeringer som følger utviklinga i forhandlingene.

Kritikken tar en annen form også. Det er lett å stemple disse møtene som sløseri og meningsløse, som Dagbladet egentlig antyder når de dekker Norges ‘rekordstore delegasjon’. Og rett nok, når jeg sitter her og skriver, på en låne-PC utenfor plenumssalen, er det tett av folk rundt meg. Det er generelt mye ‘støy’. De er ikke forhandlere, eller statsledere. Er de da unyttige?

Nei – tvert i mot. En sterk tilstedeværelse fra frivillige organisasjoner er en kjempestyrke for de internasjonale klimaforhandlingene. For de trenger ingen filtre på budskapet sitt. De sitter på enorm kompetanse (ta en ‘Klima-Quiz’ med en norsk politiker og Naturvernforbundets Bård Lahn som deltakere og se hva som skjer). Og de er med på å utforme, og formidle, politikk. Lars Løvold i Regnskogfondet nevnte et eksempel for pressen i dag, der NGOenes innsats overfor enkelte land bidro til å øke kunnskapsnivået hos forhandlerne og bringe forhandlingene videre. Det er ikke et søkt argument, når en tenker over at mange land ikke har råd til å sende flere titalls mennesker til disse møtene. På biomangfoldmøtet i Nagoya var enkelte fattige stater representert med tre-fire forhandlere. De var ikke engang nok folk til å følge hvert enkelt forhandlingsspor. Da er den internasjonale miljøbevegelsen et viktig bidrag til kunnskap.

Organisasjonene er gode rådgivere for norske politikere også. Og at de er her er med på å minne politikere om at det er en opinion der hjemme som skal stå til doms over hva vi får til, og ikke bare en sterk oljebransje som bærer seg om klimaambisjonene blir for store. For det er kanskje det viktigste punktet: Muligheten til å formidle. Å få noe meningsfylt og trekke en essens ut av disse møtene er vanskelig, når språket er så utilgjengelig (CCS i CDM, COP-MOP, blah blah blah), og forhandlingene er så kompliserte. Det er ikke rart at det er slik, historisk henger klimagassutslipp så tett sammen med verdiskapning og velstandsnivå at det er utrolig vanskelig å få alle verdens land med på en enighet om kutt. Men min erfaring er at organisasjoner og frivillige kanskje er de aller beste formidlerne og fortolkerne av denne kunnskapen, fordi de er avhengige av å få den ut. De har ikke salgstall og tabloidforsider som mål, og derfor ser dere verken dommedagsprofetier eller usakligheter på nettsidene til Bellona og Naturvernforbundet. Tvert i mot er jo miljøbevegelsens kamp avhengig av oppslutning, og oppslutninga avhenger av at folk forstår hva klimaendringene og forhandlingene går ut på, og hvorfor det er så viktig. Det er ingen liten oppgave, men et godt eksempel på at organisasjonene er en uunnværlig del av den norske delegasjonen. Jeg synes vi skal være stolte over å ha en uvanlig brei delegasjon. Det gjør oss sterkere, og kanskje litt mindre selvhøytidelige (og det er ingen dum ting her i trebokstavforkortelsenes og diplomatspråkets rike).

Blogginnlegg skrevet til Naturvernforbundets blogg fra klimatoppmøtet i Cancun.

Jeg lenker til en interessant juridisk bloggpost fra New York Law School om lovligheten i #Wikileaks – og forskjellen mellom å lekke og å publisere.

Det er verdt å merke seg at ytringsfrihetsfundamentalistene som fordømte Jonas Gahr Støre da han mente Muhammed-karikaturene var ukloke, ikke refser den samme Støre når han tar avstand fra Cablegate.

Av dette kan vi trekke to slutninger:

1. Mange av de som hyler “ytringsfrihet” har gjerne egentlig en annen agenda (hint: Islam). Når amerikanske politikere hyler etter henrettelse av mennesker som er beskyttet av pressefriheten – hvor er document.no og alle “liberalerne” da? Er det mye, mye verre å krenke USAs diplomati enn verdens muslimer?

2. Jona Gahr Støre er i motsetning til de ovennevnte i stand til å skille mellom lov/ikke lov og klokt/uklokt

For egen del mener jeg det er galt å rettsforfølge Wikileaks med mindre de faktisk bryter lover og faktisk setter mennesker i fare. Derfor er det óg idiotisk av Julian Assange å ikke møte opp i Sverige og møte anklagene der.

Det er vel også et tidsspørsmål før man tar neste skritt i debatten: Hvem er egentlig Wikileaks? Det ville i hvert fall jeg likt å vite – står noen bak dem med konkrete politiske mål og hensikter? Spennende debatt, det her.

Les bloggen til New York Law School her.

Wikileaks-dokumenter lekker i høy hastighet, herunder korrespondanse mellom USAs ambassade (som er i vinden om dagen!) og amerikansk UD. Der kommer det fram at USA var “bekymret” over den rød-grønne regjeringens forhold til NATO. Med rakkettskjold og krig i Afghanistan er forsåvidt jeg og bekymret, men kanskje med annet fortegn enn amerkanske diplomater. Jeg slutter meg fullt og helt til Bård Vegar, som sier til VG at “Det er viktig at Norge kritiserer USA på viktige områder som invasjonen av Irak og atomvåpen. Hvis USA ser slik uenighet som en trussel mot USA eller NATO, sier det mest om amerikansk utenrikspolitikk”.

Erna Solberg ser det annerledes. Det er jo ikke så rart, med tanke på at Utenriksdepartementet unden Høyres ledelse var en ukritisk faxmaskin for USA. Og jeg må innrømme det: Hun er fantastisk på Dagsrevyen i dag! Hun “forstår at USA blir forvirret” av SV i regjering.

Høyre har rett og slett sympatismerter med George Bush som ble forvirret over norske sosialisters motstand mens han overfalt og raserte Irak. Det viktigste i Høyres utenrikspolitikk er jo som kjent at USA er glade og fornøyde. Så får det heller være at de forbeholder seg retten til å angripe andre land med atomvåpen, og forventer at nordiske allierte går stille i gangene når supermakten overfaller andre land.

Ønsker vi oss tilbake til tiden der Høyre styrer forsvars- og utenrikspolitikken? Ynkelig logring for folkerettsstridige overfall på andre land, og en forsvarsminister for en suveren stat (Norge) som poserer i USA-klær?