I filmen Bulworth fra 1998 møter vi den amerikanske senatoren Jay Bulworth (spilt av Warren Beatty), som er desillusjonert og deprimert over sin egen glideflukt mot det tannlause politiske sentrum. Han bestiller drapet på seg selv, og med lite å tape gjennomfører han resten av valgkampen med nyvunnet politisk ærlighet. Filmens høydepunkt er en ”fundraiser” som sporer helt av når Bulworth bryter ut i en rap om kapitalens grådighet og behovet for universelle helseordninger: Come on now, let me hear that dirty word: Socialism!

Ordet sosialisme representerer så klart sjokkefekt i filmen (den er tross alt amerikansk). Mer nytt er det at sosialisme også i norsk debatt brukes som skjellsord. Siv Jensen og Erna Solberg er mestre i å stemple alt fra Jens Stoltenbergs Arbeiderparti til Senterpartiet (!) som ”sosialister”, med godt innøvd avsky. Forunderlig nok gjør høyresida samtidig alt de kan for å ta æren for alt det arbeiderbevegelsen og sosialistene faktisk har utrettet i Norge. Godt hjulpet av våpendragerne i Civita hevder Høyre at de selv har stått sentralt i utviklinga av velferdsstaten i over hundre år.  Gode C.J. Hambro roterer nok i graven over en slik manøver, han omtalte selv solidaritetsbegrepet som ”tidens magiske overtro” og et uttrykk for ”hordeinnstinktet”.

Det er imidlertid liten grunn til å gi høyresida en enklere jobb enn nødvendig. Og en god start kan være å legge fra seg frykten for the dirty word. Jeg er en stolt sosialist. Jeg ønsker en mer demokratisk økonomi, en slutt på den meningsløse markedstenkninga i offentlig sektor, økt skatt for de største kapitalistene som lever fett på skjermingsfradragene sine, og langt bedre kår for ansatteide bedrifter, samvirker, og så videre. Høyresidas ideologer gjør alt de kan for å framstille dette som en outrert holdning – men det kommer altså fra gjengen som i sine ideologiske kampskrifter omtaler det norske demokratiet som ”flertallstyranni” og på banalt vis avskriver økonomiske forskjeller i samfunnet med at ”det er viktigere at sjefen og de ansatte spiser lunsj sammen”. I et Norge der stadig flere unge ikke har råd til å være med på ideen om at alle og enhver skal være gjeldstyngede boligspekulanter, og der rikfolkene krever å få avskaffet den eneste formen for skatt de betaler, må politikere som avviser at makt og penger fordeles ulikt i Norge spille dumme for at egen politisk retorikk skal gi mening.

Å slå tilbake denne høyresida krever større vyer enn å holde høyresidas løsninger på en armlengdes avstand. En beholder ikke rød-grønt flertall i Norge ved å diskutere på høyresidas premisser. Tre eksempler svært mange er opptatt av illustrerer denne utfordringa: Det ”frie” markedet er uegnet til å sikre alle 1. egen bolig, 2. fornuftig priset strøm, og 3. ei god tannhelse (ja, tannhelse er veldig viktig).

Å fremme sosialistiske løsninger på disse feltene vil få høyresida til å gå aldeles i spinn, men deres egne dereguleringer har jo ikke gitt oss annet enn 1. boligbobler som ekskluderer tusenvis av unge i etableringsfasen, 2. et strømnett som knapt  har sett investeringer siden kraftmarkedet ble deregulert (med påfølgende enorme prissvingninger for folk og industri), og 3. hundretusenvis av mennesker som ikke tør oppsøke tannlege lenger.

Den rød-grønne regjeringa ble gjenvalgt på løfter om framgang. Og det er ingen tvil om at svært mye er utrettet siden 2005. Men det holder ikke å angripe høyresida retorisk, uten å følge opp med nye reformer som demonstrerer troen på egen ideologi. Da blir det velgerne ser en politisk glideflukt mot sentrum – litt som Jay Bulworth. La oss hoppe over glideflukten og gå rett på ærligheten, og si the ugly word: Socialism. Ikke bare i form, men innhold!

Denne teksten står i Klassekampens Fokus-spalte i dag.

I april i fjor la Erik Solheim fram det faglige grunnlaget for forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten/Vesterålen. Vi snakker om enorme havområder, der Stortinget skal bestemme hvordan disse skal forvaltes. Da trengs kunnskap. Vi bruker store summer, og vår fremste forskerkompetanse, på å finne ut så mye som mulig om disse områdene. Dyre- og planteliv. Koraller. Hvordan ulik menneskelig aktivitet vil påvirke miljø og økosystem. Hva slags fiskeressurser vi har. Og så videre.

På framleggelsen sa Erik Solheim at han gjerne bestiller flere forskningsarbeider og utredninger om noen ønsker enda mer kunnskap om disse områdene. Selv satte han i gang utredninger av konsekvensene av et eventuelt stort oljeutslipp ved Lofoten og Vesterålen. Før vi skal starte en politisk behandling av et så stort og viktig tema, er det viktig å ha dette på plass.

Etter framlegget ble jeg intervjuet av en VG-journalist. Hun var tydelig frustrert over at “det ikke hadde kommet fram noe nytt” den dagen. Selv var jeg begeistra. “Det har kommet fram masse nytt”, sa jeg. “Vi har oppdaget en rekke nye verdifulle undervannsområder og koraller. Vi forstår bedre enn noen gang hvor sårbare mange av disse områdene er! Det er gode argumenter mot oljeboring”. VG fattet ikke interesse.

Stor er derfor overraskelsen når jeg ser at VG i dag mener de har en nyhet. På helgas landsstyremøte sa nemlig Kristin Halvorsen akkurat det samme som Erik sa for snart et år siden: Om noen ønsker mer kunnskap om områdene, er vi åpne for det. Så klart er vi det! SV leder Miljøverndepartementet, og det er del av departementets jobb å samle kunnskap i forbindelse med de store forvaltningsplanarbeidene.

Det VG i fjor var frustrert over at ikke var en nyhet, slår de nå opp som at SV åpner for å bore i Lofoten og Vesterålen. Og det er nok fordi mange forsøker å tåkelegge. Det oljetilhengerne ønsker seg er nemlig en konsekvensutredning. Det høres tilforlaterlig ut, men er noe ganske annet. En konsekvensutredning betyr i denne sammenhengen nemlig at en vil åpne for olje- og gassvirksomhet. Alle som vil kan egentlig forstå dette. For det står svart på hvitt i Petroleumsloven, i kapittel 3, “Utvinningstillatelse m.v.”. For sikkerhets skyld heter paragrafen “Åpning av nye områder” (!):

§ 3-1. Åpning av nye områder

Før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser, skal det finne sted en avveining mellom de ulike interesser som gjør seg gjeldende på det aktuelle området.

(Min uthevning).

Det er, og alltid har vært, uaktuelt med en slik prosess. For vi tar ikke sikte på å tildele noen som helst utvinningstillatelser på de områdene slaget nå står om. Oljelobbyen prøver alt de kan å forvirre i denne saken – og det er fordi det er lettere å tåkelegge med politisk spill og ord-lek, enn det er å argumentere for å bore olje i våre mest sårbare (og rike) havområder. Dagens mange medieoppslag er derfor litt irriterende, men ikke særlig mer enn det – for de viser at tilhengerne av oljeboring har kjørt seg fast og ikke lenger fremmer egne argumenter.

Argumentene mot oljeboring er nemlig så mye bedre. Vi kan ikke gamble med naturverdiene våre. Vi kan ikke gamble med verdens største torskestamme. Og vi kan ikke gamble med den vakre kysten.

At VG-journalister gambler på at folk har dårlig hukommelse, får så være. Vi står fast i vår motstand mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen, uansett hva borgerpressa får seg til å skrive på en dårlig dag.

Det er tusenvis av papirløse flyktninger i Norge. De gjemmer seg fra staten, fra politiet, og fra en offentlighet som i aviser, TV-debatter og kommentarfelter hos tabloidaviser stempler de som kriminelle. Det legges til grunn at de har gitt opp sine liv, reist fra arbeidet sitt, vennene sine og familien sin bare så de kan leve under jorda i Norge. Det er et menneskesyn jeg ikke deler, men som er tilstede i de fleste norske partier og i store deler av befolkninga.

De papirløse kan ikke få arbeid i Norge. De får ikke lege. De kan ikke ta utdannelse. Mange rømmer fra dyp nød, andre forlater materielt gode liv fordi de er i fare og trues av myndighetene i landet de kommer fra.

Enkelte er mer ressurssterke enn andre. En av dem er Maria Amelie. Hun har satt ord på skjebnen til tusenvis av papirløse med sin bok “Ulovlig norsk”. Og hun har gitt de et ansikt.

Det er farlig.

For slike mennesker står i veien for de partiene i norsk politikk (og de finnes på både høyre og venstre fløy) som gjerne bruker ord som “streng” og “tøff” når de skal beskrive asylpolitikken de ønsker seg. Forsvarsløse mennesker er et enkelt mål når en skal sanke stemmer i valgkampen. Dessuten har de ikke stemmerett.

Dyktige, talentfulle, ærlige mennesker som Maria Amelie truer disse partiene. Maria Amelie er  en ung kvinne som har vært her siden hun var 16, som ikke valgte å komme hit selv, og som ville fått opphold i Norge på flekken dersom hun hadde vært i Russland og søkt. Hun får folk til å lytte. Hun sjarmerer hele Norge i beste sendetid på lille julaften. Hun gir ut kritikerrost bok og blir “årets nordmann”. Og da må det statueres et eksempel. Maria Amelie ble et politisk problem. Hun måtte pågripes og sendes ut, og helst i høyt tempo.

Hva er da et bedre egnet sted enn Nansenskolen, sent på kveldstid? Noe sier meg at Justisdepartementet og UP ikke har tenkt særlig over den himmelropende ironien i valget av sted å pågripe Maria Amelie.

I timene og dagene framover kommer vi til å gå gjennom den samme rutinen som alltid. Et menneske som vi har plass til i Norge skal sendes ut. Politikere blir spurt om saken og sier at “de ikke kommenterer enkeltsaker”. Det har også vært visa alle de gangene Adresseavisen har skrevet om albanske Dritan Kreshpaj. Jeg sendte et spørsmål til justisministeren om Dritan like før jul. Svaret var lite tilfredsstillende. Dritan er psykisk utviklingshemmet, døv, og har en alvorlig nyresykdom. Han får ikke bli i landet, “av innvandringspolitiske hensyn”. Vi frykter visst invasjon av psykisk utviklingshemmede, nyreskadde, døve albanere til Norge. Men enkeltsaker, skjebner, nei det skal ikke vi politikere si noe om. Det ville vært uryddig.

Så er det lokalvalgkamp om seks måneder, og vi løper om kapp for å trille 80-åringer inn på enerom og være ombudsmenn i hjemfylkene våre. Da er “enkeltsaker” greie å ha.

Fungerende justisminister Faremo kommer til å si at “dette er en vanlig utsendelsessak”. Ja, så “vanlig” er den at infosjef i Politiets Utlendingsenhet Roar Hanssen twittrer om den umiddelbart etter pågripelse. “Arrestasjonen av Maria Amelie foregikk uten dramatikk. PU tar sikte på snarlig fengsling og uttransportering“, kan vi lese på hans Twitterprofil. Nei, for de åtte politimennene var det nok ikke særlig dramatisk, dette.

Vi forvalter et selvbilde av Norge som raust og åpent. På mange måter stemmer det. Vi gir mye bistand. Vi ønsker å hjelpe de som trenger det. Vi er et samfunn med mindre forskjeller enn de fleste andre land.

Men det er noe mer der. Et land som går til krig fordi verdens supermakt befaler det. Som nøler med å kraftfullt velge de undertryktes parti i Midtøsten. Et land der ministre kan stemple Trondheim som “Somalias største by” fordi bystyret der nektet å kaste ureturnerbare asylsøkere på gata. Og et land der vi pågriper mennesker vi ikke vil ha her, pågriper mennesker som med kraftfull stemme utfordrer oss som sitter med ansvaret, og det i nattens mulm og mørke. Uten å gi beskjed om at søknaden er ferdigbehandlet.

Vi forvalter en arv. Det skal vi minne oss selv på i Nansenåret. Nansens engasjement for de svake og for flyktninger er noe vi etter planen skal smykke oss med helt til neste nyttårsaften. Det vil bli mange luftige taler om Nansen som en god representant for den norske arven.

På slutten av nyttårstalen sin sa Jens Stoltenberg dette:

“Vi har en historie med engasjement og vilje til innsats som gjør at vi i noen saker har en større rolle i verden enn det størrelsen på folketallet skulle tilsi. Vi forvalter en arv – fra Nansens engasjement for flyktninger til Gro Harlem Brundtlands internasjonale lederskap i miljøspørsmål. Det gir oss et ansvar, for å ta ansvar.”

You said it. Kan vi begynne nå?

Ingjerd Schou (H) valgt til saksordfører for DLD

Stortingets transportkomité valgte i dag Høyres Ingjerd Schou som saksordfører for saken om Datalagringsdirektivet.

Valget av saksordfører er viktig, fordi saksordfører er den som foreslår framdriftsplanen for kommer til komiteen  med forslag om hva slags framdriftsplan saken skal ha i Stortinget. Framdriftsplan dreier seg om hvor omfattende høringsrunder, komitéreiser, seminarer, eksterne foredragsholder osv. det skal være i saken, og ikke minst når saken skal være avsluttet fra Stortingets side. Skal saken være ferdig behandlet før påske? Før Høyres landsmøte 6. mai? Før sommeren? Vanligvis blir komiteen enig om det Saksordfører foreslår – og vanligvis er det konsensus om dette, men om ting blir satt på spissen er det flertallet i komiteen som til syvende og sist bestemmer.

For det andre er saksordfører viktig fordi det er den personen som lager førsteutkast til innstillinga. En innstilling er stortingspartienes skriftlige kommentarer til en sak som Stortinget har behandlet, og hvor det framgår om partiene er for eller mot, og hvorfor de mener det de mener.

Schou er valgt inn fra Østfold, et fylke som har markert seg kraftig mot Datalagringsdirektivet. I høringsuttalelse sendt til moderpartiet sier blant annet Østfold Høyre følgende:

” Å støtte en så omfattende lovpålagt lagring av sensitiv informasjon som det her er tale om vil etter vår oppfatning klart bryte med våre prinsipper. Videre vil det kunne undergrave Høyres rolle som et parti som beskytter den liberale rettsstaten (…). Skal vi beholde noe troverdighet på dette feltet må vi derfor si et ubetinget nei til direktivet” (…) Partiet bør være varsom med å gå i mot ryggmargsrefleksen til mange av sine medlemmer, og ikke angripe selve kjernen av det som for mange er grunnen til at de ble med i partiet (..)”.

Dette skjer framover:

• Transportkomiteen er enige om at Ingjerd Schou skal komme med forslag til framdriftsprosess for direktivet til neste møte, altså tirsdag 18. januar klokken 11.00. Det er vanlig at med konsensus om framdriftsprosesser, men om det blir uenighet og saken settes på spissen har Arbeiderpartiet og Høyre rent flertall i Transportkomiteen, slik at de kan i praksis vedta det de vil.

Framover kommer jeg til å bruke bloggen min til å legge ut hva som skjer på Stortinget i saken om EUs Datalagringsdirektiv (DLD), som Arbeiderpartiet prøver å innføre med hjelp fra Høyre.

Datalagringsdirektivet innebærer en massiv elektronisk overvåking av absolutt alle nordmenn, i den hensikt å bekjempe terror. SV er mot et slikt overvåkingssamfunn hvor alle regnes som potensielle terrorister. Og vi mener det kan stille store spørsmålstegn ved om dette er ”effektiv terrorbekjempelse” , all den tid det er lett å unngå denne overvåkingen for de som absolutt vil. Les mer om direktivet – og hvordan man kan snike seg unna her.

Det som har skjedd hittil, er at Arbeiderpartiet – NB ikke regjeringen – har lagt fram et forslag om å innføre direktivet (pressemelding her, ), som SV og Sp i regjering ikke stilte seg bak. Det er altså Arbeiderpartiet alene i regjering som mener at direktivet bør innføres. SV og Sp har tatt dissens. Dissenser skjer forholdsvis sjelden i norsk politikk, og illustrerer hvor alvorlig vi mener saken er.

Etter at Ap foreslo å innføre Datalagringsdirektivet er det Stortinget som skal behandle saken. Det er allerede nå klart hva de fleste mener. Men ikke alle. I tillegg til SV og SP er Frp, Venstre og KrF mot. Men Ap kan få flertall med stemmene til Høyre (Ap er 64, Høyre er 30, man trenger 85 for å få flertall i Stortinget). Det betyr at det er spenning knyttet til hva Høyre på Stortinget mener. De fleste i Høyre er mot, men mange i Høyre er redd for å si nei til EU; det har Høyre aldri gjort før. Høyre er tross alt kanskje Norges mest EU-servile parti.

Dette skjer framover:

• Det er vedtatt at Datalagringsdirektivet skal behandles i Stortingets Transport- og kommunikasjonskomité. Det er Stortingets presidentskap som har valgt hvor saken skal behandles, men det følger ganske naturlig av at alt som dreier seg om telekommunikasjon skal til denne komiteen.
• Komiteen ledes av Knut Arild Hareide (KrF, mot DLD), mens Anne Marit Bjørnflaten (Ap, for DLD) er nestleder og Bård Hoksrud (Frp, mot DLD) er andre nestleder. Fra SV sitter Hallgeir H. Langeland. Fra Høyre sitter det tre stykker, hvor tidligere statsråd Ingjerd Schou er den mest prominente. Hun kommer fra Østfold, hvor Høyres fylkeslag har uttalt seg svært tydelig mot DLD.
• Det første som skjer – mest sannsynlig på tirsdag førstkommende, 11. januar – er at komiteen velger saksordfører for saken om Datalagringsdirektivet.
• Hvorfor er valget av saksordfører viktig? Av to årsaker. For det første fordi saksordførere, gjerne etter et par ukers tid, kommer til komiteen  med forslag om hva slags framdriftsplan saken skal ha i Stortinget. Framdriftsplan dreier seg om hvor omfattende høringsrunder, komitéreiser, seminarer, eksterne foredragsholder osv. det skal være i saken, og ikke minst når saken skal være avsluttet fra Stortingets side. Skal saken være ferdig behandlet før påske? Før Høyres landsmøte 6. mai? Før sommeren? Saksordfører foreslår – og vanligvis er det konsensus om dette, men om ting blir satt på spissen er det flertallet i komiteen som til syvende og sist bestemmer.
• For det andre er saksordfører viktig fordi det er den personen som lager førsteutkast til innstillinga. En innstilling er stortingspartienes skriftlige kommentarer til en sak som Stortinget har behandlet, og hvor det framgår om partiene er for eller mot, og hvorfor de mener det de mener.
• I Transportkomiteen har Arbeiderpartiet og Høyre rent flertall, slik at de kan i praksis vedta hvem dette skal være. Om de bruker flertallet sitt vil de mest sannsynlig velge én av sine egne, for eksempel Aps Anne Marit Bjørnflaten, som er veldig for direktivet. Om det blir noen fra Høyre blir det kanskje Ingjerd Schou. Men mest vanlig er det at saksordfører velges gjennom konsensus. Da kan i praksis hvem som helst være aktuelle.

Jeg kommer tilbake med mer når komiteen har valgt saksordfører, som sagt mest sannsynlig på tirsdag førstkommende.