I filmen Bulworth fra 1998 møter vi den amerikanske senatoren Jay Bulworth (spilt av Warren Beatty), som er desillusjonert og deprimert over sin egen glideflukt mot det tannlause politiske sentrum. Han bestiller drapet på seg selv, og med lite å tape gjennomfører han resten av valgkampen med nyvunnet politisk ærlighet. Filmens høydepunkt er en ”fundraiser” som sporer helt av når Bulworth bryter ut i en rap om kapitalens grådighet og behovet for universelle helseordninger: Come on now, let me hear that dirty word: Socialism!

Ordet sosialisme representerer så klart sjokkefekt i filmen (den er tross alt amerikansk). Mer nytt er det at sosialisme også i norsk debatt brukes som skjellsord. Siv Jensen og Erna Solberg er mestre i å stemple alt fra Jens Stoltenbergs Arbeiderparti til Senterpartiet (!) som ”sosialister”, med godt innøvd avsky. Forunderlig nok gjør høyresida samtidig alt de kan for å ta æren for alt det arbeiderbevegelsen og sosialistene faktisk har utrettet i Norge. Godt hjulpet av våpendragerne i Civita hevder Høyre at de selv har stått sentralt i utviklinga av velferdsstaten i over hundre år.  Gode C.J. Hambro roterer nok i graven over en slik manøver, han omtalte selv solidaritetsbegrepet som ”tidens magiske overtro” og et uttrykk for ”hordeinnstinktet”.

Det er imidlertid liten grunn til å gi høyresida en enklere jobb enn nødvendig. Og en god start kan være å legge fra seg frykten for the dirty word. Jeg er en stolt sosialist. Jeg ønsker en mer demokratisk økonomi, en slutt på den meningsløse markedstenkninga i offentlig sektor, økt skatt for de største kapitalistene som lever fett på skjermingsfradragene sine, og langt bedre kår for ansatteide bedrifter, samvirker, og så videre. Høyresidas ideologer gjør alt de kan for å framstille dette som en outrert holdning – men det kommer altså fra gjengen som i sine ideologiske kampskrifter omtaler det norske demokratiet som ”flertallstyranni” og på banalt vis avskriver økonomiske forskjeller i samfunnet med at ”det er viktigere at sjefen og de ansatte spiser lunsj sammen”. I et Norge der stadig flere unge ikke har råd til å være med på ideen om at alle og enhver skal være gjeldstyngede boligspekulanter, og der rikfolkene krever å få avskaffet den eneste formen for skatt de betaler, må politikere som avviser at makt og penger fordeles ulikt i Norge spille dumme for at egen politisk retorikk skal gi mening.

Å slå tilbake denne høyresida krever større vyer enn å holde høyresidas løsninger på en armlengdes avstand. En beholder ikke rød-grønt flertall i Norge ved å diskutere på høyresidas premisser. Tre eksempler svært mange er opptatt av illustrerer denne utfordringa: Det ”frie” markedet er uegnet til å sikre alle 1. egen bolig, 2. fornuftig priset strøm, og 3. ei god tannhelse (ja, tannhelse er veldig viktig).

Å fremme sosialistiske løsninger på disse feltene vil få høyresida til å gå aldeles i spinn, men deres egne dereguleringer har jo ikke gitt oss annet enn 1. boligbobler som ekskluderer tusenvis av unge i etableringsfasen, 2. et strømnett som knapt  har sett investeringer siden kraftmarkedet ble deregulert (med påfølgende enorme prissvingninger for folk og industri), og 3. hundretusenvis av mennesker som ikke tør oppsøke tannlege lenger.

Den rød-grønne regjeringa ble gjenvalgt på løfter om framgang. Og det er ingen tvil om at svært mye er utrettet siden 2005. Men det holder ikke å angripe høyresida retorisk, uten å følge opp med nye reformer som demonstrerer troen på egen ideologi. Da blir det velgerne ser en politisk glideflukt mot sentrum – litt som Jay Bulworth. La oss hoppe over glideflukten og gå rett på ærligheten, og si the ugly word: Socialism. Ikke bare i form, men innhold!

Denne teksten står i Klassekampens Fokus-spalte i dag.