Et par måneder etter at NHO med John G. Bernander i spissen hadde arrangert sin årlige konferanse på operaen, med den tendensiøse tittelen “Velferdsfellen”, begynte han forhandlingene om egen pensjon. Og det ga uttelling!
Bernander kan om tre år når han fyller 57, få en “begrenset førtidspensjon” på 700 000 kroner i året om han forlater NHO. Denne “førtidspensjonen” blir 1,8 millioner kroner årlig om Bernander står løpet ut i NHO, til han fyller 62. Og NHO-president Kristin Skogen Lund påpeker i avtalens forsvar at forgjenger Finn Bergesen hadde enda bedre ordninger! “Jonny har en vesentlig dårligere pensjonsavtale enn sin forgjenger, og det har han akseptert”, sier Skogen Lund. Å, da så.
Hele min generasjon har så klart “vesentlig dårligere” pensjonsavtaler enn Jonny. Men vi har også vesentlig dårligere pensjonsavtaler enn Jonnys generasjon. Mens pensjonsreformer i flere land i Europa gir opptøyer og protester i gatene, har den norske debatten i beste fall vært moderat. Men det vil endre seg. Levealdersjusteringa gjør at alle på min alder må jobbe vesentlig lengre for å få opptjening, uavhengig av de store levealdersforskjellene klassene i mellom. Akademikere lever mange år lengre enn renholdere og transportarbeidere. Men jobbe like lenge, det må de alle. Afp har blitt til noe helt annet enn et alternativ til uføretrygding for sliterne. Alt dette tror jeg det er mange som ikke vil finne seg i. Spesielt når alle de som kjempet for reformen, i NHO, i LO, i Ap, i Høyre, sitter på helt andre pensjonsbetingelser selv.
“Vårt signal er at det skal lønne seg å arbeide”, sa Jonny under NHO-konferansen. Der ble det tegnet opp et bilde av en snyltende og lat norsk befolkning som trenger litt pisk for å jobbe mer. Alle andre enn Jonny, så klart.
Jonny har ikke bare forhandlet opp sin egen utrolige pensjon denne våren, han har også vært aktiv i klimadebatten. Og der har signalet vært at de norske klimamålene må justeres, slik at vi ikke rammer norske arbeidsplasser. Til min store gru har LO-leder Roar Flåthen gått fem på og støtter opp om sutrekoret fra menn i 50-åra som synes klimatiltak er vondt og vanskelig.
Dette er et enda større generasjonssvik. Jeg er drittlei av sure, velfødde menn, runde om livet og med penger i banken, som bærer seg over hvor dyrt det vil være å overholde norske klimaforpliktelser.
Fordi: Når jeg skulle ha pensjonert meg i 2051 (før pensjonsreformen utsatte det med noen år) skal Norge slippe ut en tidel av klimagassene vi slipper ut i dag. Klimaforliket er ikke i nærheten av en slik målsetning – vi må gjøre mye mer. Jo før vi starter, jo bedre og billigere er det. Vi kan bli ledende på ny miljøteknologi og ny industri. Alternativet er en oppvarming av kloden som vil medføre økologisk katastrofe og millioner av klimaflyktninger.
Min generasjon må ta en mye, mye større regning og belastning enn at oljebransjen må bære kostnadene av å bygge strømkabler fra land. Det blåser Jonny og 50-åringene i, de er døde og har brukt opp pensjonsmillionene sine når den tid kommer uansett. Men alle kan ikke kutte klimagassutslipp i Bangladesh. Vi må kutte her og.
“I won’t be coming home tonight , my generation will get it right”, sang Phil Collins på 80-tallet, i Genesis’ flaue forsøk på å lage en kampsang for post-sekstiåtterne. Phil Collins’ generasjon i hjemlandet England raserte Labour og gikk til ulovlig krig mot Irak. Her hjemme har de heller ikke imponert. De har økt forskjellene i Norge sammenhengende siden 1980 og til SV kom i regjering (og snudde utviklinga), privatisert fellesskapets eiendom, eskalert norske klimagassutslipp og gjort knefall for en sirkellogikk der klimagassutslipp er alle andres problem og der deres egen pensjon er viktigere enn framtidig verdighet for hardtarbeidende yrker. Da får det være opp til oss å gjøre jobben.
På trykk i Klassekampen 7. juli 2011