Teksten har stått på trykk i Adresseavisen 29. juli og VG 1. august.

Da jeg sist tok flyet til Oslo, byen vi alle og på mest grusomme vis ble mint på at
vi elsket forrige fredag, ble jeg sittende og stirre ut vinduet. Aldri har jeg sett så
grundig på landskapet under, aldri har noe blikk fylt meg med så mye sorg og så
mye følelse av ansvar og stolthet på en gang.

Vi stortingsrepresentanter forvalter folkets vilje i et av verdens mest utviklede
demokrati, og det er det litt for lett å glemme, midt i de politiske debattene. Vi er
den lovgivende delen av det demokratiet som tusenvis av ungdommer bruker
fritiden sin på, feriene sine, ja store deler av livet.

Det gjør de ikke fordi ungdomsorganisasjonene er noen broilerfabrikk. Rett nok
så vi i Sosialistisk Ungdom med lett forakt på Unge Høyres elitekurs, mens de
himlet oppgitt med øynene over våre feministiske formøter. Men
ungdomspartiene er et mikrokosmos av demokratiet vårt, de favner bredere og
de rekrutterer bredere. Kjærestepar finner sammen seine sommerkvelder.
Lovende artister gjør konserter som alltid huskes. Våre politiske ledere møter
skarpere og mer utfordrende motstand blant sine egne ungdommer enn noe
annet sted. Politiske bånd og sympatier knyttes som for mange varer livet ut.
Ungdomspartienes sommerleire er et fint symbol på demokratiet vårt, en
demokratikultur som er sterkt medvirkende til at Norge har reagert så stolt, så
fattet og så fredelig på den skrekkelige terroren.

Og det er det som fyller meg med ansvarsfølelsen og stoltheten. Ikke siden
andre verdenskrig har Norge hatt en større tragedie å håndtere. Det er opp til
oss alle her i landet hva konsekvensene av 22. juli skal bli. Det er opp til oss selv
å ikke gi etter for frykt, affekt og raseri, og lukke samfunnet. Det er opp til oss alle
å ta eierskap til statsminister Jens Stoltenbergs udødelige ord om at vårt svar er
mer demokrati og åpenhet, og fylle de med innhold. Og det er opp til oss alle å
gjøre skam på antakelsen om at en hel generasjon er tapt – få ting som er ytret
de siste dagene har jeg vært mer uenig i. En generasjon er merket, ikke tapt. En
generasjon har stått fram. Utallige ungdommer fra sin generasjon viste et
heltemot i møtet med mørket og døden, et heltemot som både sjokkerer og rører.
En generasjon har vist at de kan lede selv i de tyngste stunder.

Sjelden har et Storting måttet leve opp til høyere standarder enn de folket den
siste uka har satt for politikken: Verdigheten til et helt folk som i hundretusenvis
har markert anstendighetens seier over terroren med roser og fakler. Dette må
politikken leve opp til. Det kan bli vanskelig å klare, og det krever at alle partier er
villige til å la en del gamle kjepphester ligge. Debatter skal tas og ubehagelige
spørsmål stilles, men i større anstendighet og fattethet enn noen politikere har
utvist så langt i denne Stortingsperioden. Hvert skritt på veien vil demokratiet vårt
forandres til noe enda bedre,for hvert skritt på veien vil trusselen fra rasisme og
ekstremisme bli mindre, og for hvert skritt hedrer vi dere som falt på Utøya.

Dere skal aldri glemmes. Dere ble politiske mål for en helt forskrudd og ekstrem
tankegang vi skal bekjempe med roser og ord. Vi er så mange som er så utrolig
glad i dere. Og vi skal hedre dere hver dag – i handling.