Da jeg gikk opp Løvebakken torsdag denne uka var det uvanlig mange folk ved inngangen, uvanlig mange pressefolk og uvanlig mye sikkerhet. Ikke overraskende, med tanke på at justisministerens og forsvarsministerens redegjørelser om 22. juli var denne dagen i Stortinget.

Stemninga i Stortingsbygget den morgenen var merkelig. Det sitret. Det var en forventling i lufta, en spenning, om at nå skulle spillet spilles. En kunne begynne å peke. Nå kunne justisministeren slepes fram og tilbake over kritiske detaljer i omstendighetene rundt, og myndighetenes håndtering av, terrorhandlingene den 22. juli. Skjedde dette eller dette, hvem varslet hvem. Pårørende og andre berørte søker etter svar. I bakgrunnen satt et kommentariat som mente Høyre var for puslete fordi de ikke tøffet seg opp like mye som Venstre og Frp. Å vente til den uavhengige granskningen var ferdig og 22. juli-kommisjonen fikk snudd alle steiner, slik Høyre har varslet, var endog ”en trussel mot demokratiet”, i følge enkelte.

Det som skjedde i Stortingssalen torsdag denne uka var viktig. Det er ikke feil at opposisjonen med kritisk innstilling griller regjeringa på beredskap og hvilke prioriteringer som er gjort. Det som er feil, er at dette er den eneste debatten vi ser ut til å ha. Debatten om hatet mot muslimer, om venstresida som landssvikere, om ytre høyres antifeminisme og kvinnehat, og debatten om koblingen mellom ide og handling er borte.

22. juli-terroristen gjør det vanskelig for oss. Det absurde manifestet hans er en vulgarisert gjenklang av et langt mer sobert, men like fullt ubehagelig debattklima – på blogger, i nettidskrifter, i politiske parti. På kommentarfeltet i nettavisene våre. Og helt inn i mainstreamen. Dagbladet skrev for ikke så lenge siden en featuresak om hvordan et Norge med muslimsk flertall ville se ut, der de som ”hevdet dette ikke ville skje” ble behandlet som likeverdige parter med folk som tror på Eurabia-konspirasjoner. Saken var skrevet av en bejublet og fremadstormende norsk journalist. Aftenpostens Knut Olav Åmås anbefalte varmt rasistlitteraturen til konspirasjonsteoretikeren Bruce Bawer, angivelig for hans ”kamp for ytringsfrihet”. I vår skrev en Stortingsrepresentant på Facebook om hvordan han fryktet at ”et nytt korstog ville bli nødvendig”, mens en annen representant fra samme parti advarte mot ”kulturell, etnisk og religiøs” utslettelse i Norge.

Mener noen i ramme alvor at terroristens voldsfantasier oppstod i et vakuum fritt for politikk og ideer skapt av andre? At mannen var predestinert, født til å bli terrorist, og bare lette etter et tankesett hvis navn han kunne drepe i? Det tror ikke jeg.  Jeg tror vi skaper vår egen verden – i fellesskap.

Begår vi samme form for bortforklaringer når islamister, når radikale serbere, når ETA-terrorister, når opprørsgeriljaer dreper for en politisk ide? Nei, det gjør vi ikke. Og vi kan ikke tillate oss å gjøre det denne gangen heller. Det er vanskeligere nå, han er en av oss. Men nettopp derfor må vi gå i oss selv og erkjenne. Og endre. Og forebygge.

For debatten om 22. juli må aldri bare være debatten om teknisk og materiell beredskap mot terror. Den er viktig, bevares. Veldig viktig. Men like viktig er kampen vår for et samfunn der rasismen, hatet, ideen om menneskegruppers underlegenhet ikke får grobunn. ”Aldri naivitet”, var statsministerens hale til mer demokrati og mer åpenhet. For meg er den verste naiviteten troen på at trollet sprekker i sola av seg selv. Historien viser oss at det gjør det ikke. Syttisju mennesker mistet livet for politisk vold 22. juli. Vi er mange som lovte å hedre dem. Skal dette ikke skje igjen, er det kampen om tankene som må vinnes.