Av alle jeg møtte valgnatta i 2005 var det han som gjorde mest
inntrykk. Han var så overveldet av glede over valgresultatet at min
oppgitthet over SVs stup de siste dagene i valgkampen ikke gjorde det
minste inntrykk på ham. En ekte partimann, rett og slett.
Arbeiderpartiet. Han hadde pakket løpesedler, delt ut roser, holdt
valgtaler for ungdom og begravd seg i usunn detalj i tall og prognoser
for hvordan valgutfallet kunne bli. Han holdt agiterende taler for
AUF-ungdommer som gjorde de alle i stand til å kaste seg ut i
skoledebattene med liv og lyst. Alle disse egenskapene gjorde ham til
et forbilde for mange AUF-ungdommer, og det visste han godt. Det var
et ansvar han tok.

Jeg gikk på videregående med Christopher Perreau, han gikk to år under
meg på Katta i Trondheim. Han, og et par andre jevnaldrende AUFere kom
inn som førsteårselever på en skole der SU-hegemoniet var totalt, og
der SV fortsatt ofte tar inn over halvparten av stemmene. Det gjorde
ham tilsynelatende enda mer fandenivoldsk, og enda mer arbeidsom. Da
vi demonstrerte mot Irakkrigen i 2003 var det han og med-AUFer Ida
Spjelkavik som holdt megafonene høyest. Da vi demonstrerte mot
Clemet-regimet i skolepolitikken var det stadige diskusjoner om hvem
som egentlig var mest mot planene hennes. I langfri gikk mange av
elevene på Trondheim Torg for å kjøpe mat. Da møtte vi Christopher,
han sto og verva AUF-medlemmer. Det brukte han pausene på. Jeg tror
han skulka en del skoletimer også, og ofra dem for partiet med stor P.

Og det fortsatte han med. Hjemme i helgene så seint som i sommer møtte
jeg Christopher på Trondheim Torg, med verveblokk. Jeg tror han er
blant dem som har verva flest medlemmer til noe som helst parti i
norgeshistorien. Noen ganger, når han kjeda seg, stakk han innom Norsk
Folkehjelp og henta en bøsse og samla inn penger for dem. Og når jeg
traff på ham endte vi alltid i den formen for diskusjon bare SV-ere og
venstreorienterte Arbeiderpartifolk kan havne i, der vi sto på hver
vår side av partiskillene, men med et felles prosjekt vi brant for og
med lett selvironisk overbevisning at det var den andres parti som
hadde ansvaret for det som var av problemer i det lokale rød-grønne
samarbeidet. En merkelig blanding av samhold, skjebnefellesskap og
vennlig rivalisering.

Christopher ble drept på Utøya i sommer, sammen med fryktelig mange
andre ungdommer. Han ble drept i en voldshandling av den typen som
gjorde at land som El Salvador, Palestina og Pakistan sendte
kondolanser til oss. Vi, med en trygghet vi tar for gitt. Langt i fra
alle som ble drept den dagen var så erfarne politisk, og så elsket av
mange som det Christopher var. Men det er ikke derfor jeg skriver om
ham. Jeg skriver om ham fordi jeg savner ham, og fordi han var og er
et så utrolig fint symbol på den politiske generasjonen som vokste opp
i ei samlet venstreside som evnet å legge tiår med barnslig mistro bak
seg, og som i hele sitt voksne liv opplevde ei venstreside som
samarbeidet, tok ansvar sammen, og styrte sammen. Han kunne fortsatt
le nedlatende av de her naive SV-erne som ikke hadde noe
styringserfaring å snakke om, og jeg kunne fortsatt angripe ham
nådeløst fra venstre i debatter som om han alene bar ansvaret for alle
Arbeiderpartiets feil oppgjennom, men under lå et samhold som veldig
mange ungdommer på venstresida føler, og som er enda sterkere nå.

Det er et tomrom i romjula, etter mange som ble drept 22. juli. Vi er
utrolig mange som tenker på dem. Og vi skal hedre dem. I 2013 er jeg
som nå SVer, men jeg skal for første gang drive valgkamp for en AUFer.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 28/12.