11. mars 2010 er en stor dag. I dag blir havergiloven vedtatt! I den forbindelse fikk jeg og Marianne Marthinsen fra Ap overrakt ei vindmølle fra Natur og Ungdom utenfor Stortinget. Fin var den og. Når jeg ser komplett idiot ut på bildet, er det så klart fordi jeg svevde i lykkerus over begivenheten.

For 100 år sida viste Norge vei med sitt lovverk for vannkrafta. Det at rikets ressurser kommer fellesskapet til gode er ikke en hovedregel på verdensbasis. I en rekke land ser vi fortsatt resultatene av en villet politikk der noen få tjener enorme summer på å høste av verdier som burde tilhøre mange flere.

Spesielt gjør dette seg gjeldende for oljen. Spør for eksempel fattige i Nigeria om oljen har vært en velsignelse for dem. Nesten ingen land kan vise til den fordelinga av oljerikdom som Norge kan, tvert i mot er olje i mange deler av verden assosiert med uro, sosial ustabilitet og konflikt. Oljen er et eksempel på at ressursrikdom i seg selv ikke skaper velstand for folk, det er politiske valg som gjør det. Derfor er det og helt naturlig at vi skal ha en offentlig styrt forvaltning av vårt nye offshoreeventyr: Havvind!

Oljen tar jo slutt, selv om noen later som om festen varer evig. Med havbasert vindkraft i stor skala kan vi fortsette å være en stor energinasjon, samtidig som vi bidrar til mer miljøvennlig energi i Europa. Bra for miljøet, bra for arbeidsplasser i leverandørindustrien vår (få kan offshore bedre enn Norge, på grunn av 40 år med oljeutvinning), bra for teknologimiljøene våre (hey, jeg er jo fra Trondheim), og bra for samvittigheten.

Derfor er det helt naturlig at Norge sikrer rettighetene for utnyttelse av vindressursene våre til havs. Det er del av en stolt tradisjon der helhetlig planlegging og politikk skaper verdier til fellesskapets beste.

…som burde vært superdiva by now. Ingen er tøffere enn Annie! Hun er derfor et svært passende kunstnerisk bidrag på kvinnedagen. Gratulerer med dagen!

Høyres leder Erna Solberg har lenge vinglet i saken om Datalagringsdirektivet. Hun klarer å framstille det som om det eneste “ansvarlige” er å støtte implementering av direktivet. Mange vil nok hevde det motsatte. Nå skyver hun sine “spørsmål til Jens” foran seg, og varsler i praksis at hun vil støtte Datalagringsdirektivet hvis Jens viser grunnleggende skriveegenskaper i sitt svarbrev. Erna begrunner framgangsmåten:

Hvis man stiller krav som blir imøtekommet, og så sier nei, da gjør man seg impotent som samarbeidspartner.

Å ja. Jeg synes å huske et Høyre som er med på Klimaforliket, men som bruker en hver anledning til å true med å trekke seg fra deler av det, spesielt de delene som gjelder kollektivtrafikk og upopulære tiltak for bilister. Klimakampen er nemlig viktig for Høyre, men ikke så viktig at en ikke kan true med å trekke seg fra viktige tiltak for å score billige og populistiske poeng.

Nei Erna, at Høyre er impotente samarbeidspartnere vil det nok herske mange ulike formeninger om. Poenget her er at Høyre i årevis har sutret over at Stortinget styrer for lite. Nå har Høyre fått en sak på gullfat, rett i fanget, om personvern og liberale verdier. Og hva gjør Høyre da?

De stikker hodet i sanden. For en trist forestilling.

Jeg elsker skihopp. Mens alle var i OL-gullstemning forrige tirsdag, var jeg mest i hundre over bronsen i laghopp. “Bronse, er det så bra da” spurte mange meg. Men bronse er det beste Norge har fått i laghopp i OL: En gang i 1988, en gang for fire år siden, og igjen i år. To lagmedaljer på rad (med helt forskjellige utøvere) viser at det ikke står så ille til som mangelen på individuelle medaljer skulle tilsi.

Men ha-llo. Et område der hoppsporten har et problem, er innen likestilling. Det er som en parodi på forstokkede mannsdominerte miljøer at kvinner fortsatt ikke får hoppe i OL. Og når Kollen-leder Roar Gaustad den 18. februar uttaler at “Sagen har ikke noe i Kollen å gjøre”, minner Kollen meg plutselig mer om Jurassic Park enn et moderne idrettsanlegg. Hoppsportens håplause tilsidesetting av jenter er ikke noe nytt, og derfor blir gårsdagens “prøvehopp-manøver” i Kollen ekstra dum. Jeg tror også det er nettopp derfor saken vekker ekstra reaksjoner. “Stakkar Sagen, hun trenger noen prøvehoppere så alt er trygt. Vi bruker verdensrekordholderen, hva?”.

Jeg er veldig glad for at Espen Bredesen reagerer så kontant som han gjør, og når Anette Sagen er tilbake fra Japan regner jeg med at heller ikke hun vil ha problemer med å formulere hva hun mener.

Men det viktigste er å ikke la dette spolere Sagens åpning av bakken. Om ikke annet tror og håper jeg hun vil bejubles mer i det hun setter utfor. Jeg er derfor uenig med Jan Erik Aalbu som uttaler at Romøren “for alltid vil bli husket som den første hopperen i Kollen”. Nei, jeg tror heller Kollen nå blir et monument over den nye epoken som vil tvinge seg fram, med like muligheter til skihopp for gutter og jenter. Og hvert decibel i økt jubel for Sagen i kveld, skal være til forkleinelse for Roar Gaustad og noen lite gjennomtenkte kuppmakere. Tiden har løpt fra dem.

Jeg er i Wien, en vanvittig vakker by, og leder Stortingets OSSE-delegasjon til den årlige vinterforsamlinga for parlamentarikere. Imens tikker nyhetene inn. “Gotta keep It Flowing” av Peevish Penfriend er med i kortfilmen “Ella” som fikk juryens spesialpris i Clermont-Ferrand. Det er arti.

En som ikke bør keep it flowin’ er Aps Raymond Johansen, som i dag blir satt godt på plass av både partifeller og undertegnede. Bakgrunnen er Johansens utspill i gårsdagens VG om konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten og Vesterålen.

I november i fjor sa Johansen at om en starter en konsekvensutredning, er det med et ønske og en intensjon om å ville drive oljevirksomhet. Det sier egentlig seg selv. Men nå har pipa fått en annen lyd, og det virker nesten som om han mener at konsekevensutredning (altså første skritt i åpningsprosessen) må til for at lokalsamfunnene skal bli hørt (!). Dette går ikke. Det er ikke Raymond Johansen som kan endre premissene for debatt om oljeboring som det passer ham. Det gleder meg at mange Ap-politikere i dag setter Johansen på plass, og at ikke SV ble alene om å reagere.

Denne skal vi nemlig vinne.