Dette er en kronikk jeg har skrevet i VG i dag.

Per Sandbergs uttalelser i Stortinget den 23. november illustrerer bedre enn noe annet det mange har prøvd å påpeke i det siste: Vi har ansvar for våre ytringer.

Derfor er Siv Jensen langt over streken når hun anklager sine motstandere for å ville «kneble ytringsfriheten». Tvert imot bruker vi vår ytringsfrihet for å stå opp mot stigmatisering, og påpeke hvordan ens ord kan leve sitt eget liv.

I vår uttalte Christian Tybring-Gjedde fra Stortingets talerstol at «Vi er i ferd med å grave vår egen kulturelle, etniske og religiøse grav i Europa, og da bør faktisk noen våkne opp før det er for sent». Per Willy Amundsen fulgte opp med å si at «det handler om å stå for våre verdier, stå opp for vår kultur, vår sivilisasjon. Det handler om å gjøre noe med den omfattende og massive folkevandringen som Europa står overfor».

Omtrent på samme tid skrev Amundsen på Facebook: «Jeg håper at min sønn kan leve opp med den samme friheten som jeg tar som en selvfølge […] Dessverre er jeg ikke sikker. Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig».

Jeg tenkte at Amundsens korstog-sprell var nok til å skape store bølger. Men innen da var vi alle blitt immune. Vi hadde vendt oss til det.

Den vanvittige volden 22. juli var Anders Behring Breiviks eget verk, og egen idé. Men de politiske vrangforestillingene som lå bak er det mange flere som er med å skape og videreformidle.

Mange har reagert de siste månedene på det de opplever som forsøk på å dele ut skyld for terroren 22. juli. Det gjør det nødvendig for meg å nevne følgende selvfølgelighet: Bare terroristen har ansvar for terroren. Men alle vi andre har ansvaret for samfunnet vi skaper. Terroristens handlinger sprang ut av et verdenssyn der vår eksistens står i fare om vi lar muslimene ta over landet. Det er ikke ideer han fant på selv. Det er ideer som har fått etablere seg i Norge, og med gjenklang hos menig mann.

«Mennesket er ansvarlig ikke bare for sine handlinger, men også sine ord», skrev Per Edgar Kokkvold for ti år siden.

Det glemte han kanskje da han i 2009 uttalte at «Det er på tide å konfrontere den arabiske fascismen på en måte vi ikke har turt til nå». Bakgrunnen var en sak der to amerikansk-pakistanske (ikke arabiske) islamister (ikke fascister) ble pågrepet for terrorplanlegging. Også her ligger antydningen om en nærmest eksistensiell konflikt. For hva legger han i «måter vi ikke har turt til nå»? Hva legger du i det?

På et tidspunkt sporet debatten vår av.

Den respekterte Knut Olav Åmås i Aftenposten kritiserte «dyrkingen av multikulturalisme i politikken». Så anbefalte han den paranoide rasistlitteraturen til Bruce Bawer, mannen med boktitler som «Surrender: Appeasing islam, Sacrificing Freedom» og «While Europe Slept: How Radical islam is Destroying the West from Within».

Ekstremisme må bekjempes, enten den er islamistisk eller antiislamsk. Hva annet enn ekstremisme kan man kalle ideer som at vår egen regjering er «kultursvikere» (Tybring-Gjedde) og «quislinger» (FrPs Kent Andersen), eller at Europa bør massedeportere muslimer (Bawer)?

Vi må klare å ha en debatt om disse ytringene og disse skriveriene uten at en anklages for å være mot ytringsfrihet. Det blir for dumt. Jeg tror tvert imot de siste års debatt om ytringsfrihet brakte oss til et punkt der vi glemte ytringenes verdi: At de er meningsbærende. Mange har forsvart og omfavnet hatefulle ytringer fordi de er ytringer, og bare derfor. Mange glemmer at ytringsfriheten er til nettopp fordi ytringer påvirker, og former, og skaper. Folk som syter over såkalt knebling har ikke forstått dette.

De tror ytringsfriheten er privilegiet å kunne si hva de vil, uten hard og saklig motstand.

Nå, etter 22. juli, sier Åmås at «ord er ikke handlinger; ikke engang hatefulle ord er det». Jaha. Hvis du faktisk mener at ytringer ikke kan påvirke virkeligheten, hvorfor ytrer du deg da? Vi har ansvar for våre ord – og våre ord fanges opp av andre. Erkjenner vi ikke det, blir debatten både meningsløs og vektløs.

Gjør vi samme form for bortforklaringer når terrorister i andre land dreper for en politisk idé? Gjør vi da det samme skillet mellom de som skaper hatet, de som formulerer hatet, og de som utøver vold? Nei, og vi kan ikke tillate oss å gjøre det.

Et godt første skritt er å kreve av våre ledende samfunnsdebattanter at de ikke ukritisk videreformidler og låner en talerstol til ekstremistisk tankegods. Å tro at trollet sprekker i solen sånn helt av seg selv er himmelropende naivt. Det er på ingen måte en tilstrekkelig unnskyldning for å videreformidle tanker som er uforenlig med demokratiet vårt.

Jeg tror ikke Anders Behring Breivik ble født terrorist. Jeg tror han identifiserte seg med et verdensbilde som mange flere enn ham hadde skapt. I kommentarfeltet på Dagbladet.no er Espen Barth Eide en landssviker. Erkjennelsen av at forskjellige kulturer faktisk kan sameksistere i et demokratisk samfunn blir foraktelig omtalt som multikulturalisme.

Muslimer er samfunnsfiende nr. 1 i VG Debatt på internett. Jeg kjenner det i magen når jeg får vite at NRK, Dagsavisen og SV-kontoret var terrormål. Jeg kjenner det i hjertet når jeg husker de hundrevis av mennesker som reagerte i triumf på Facebook og debattsider da bomben smalt i Regjeringskvartalet: Nå lærte de vel, landssvikerne. De kan takke seg selv!

Aldri har jeg funnet det mer meningsfylt å drive med politikk.

Det er et hat ute blant oss vi må finne ut av og forstå. Og klare å stoppe. Da må vi ikke la debatten om 22. juli bli debatten om materiell terrorberedskap alene. Eller la viktig debatt om utfordringene ved integrering spore av i konspirasjonsteorier og vås.

Vårt beste skjold mot terror er et samfunn der rasisme og hat gjøres irrelevant. Da må vi tørre å bekjempe ideologiene som skaper hatet. 22. juli var ingen tilfeldig naturkatastrofe.

Da jeg gikk opp Løvebakken torsdag denne uka var det uvanlig mange folk ved inngangen, uvanlig mange pressefolk og uvanlig mye sikkerhet. Ikke overraskende, med tanke på at justisministerens og forsvarsministerens redegjørelser om 22. juli var denne dagen i Stortinget.

Stemninga i Stortingsbygget den morgenen var merkelig. Det sitret. Det var en forventling i lufta, en spenning, om at nå skulle spillet spilles. En kunne begynne å peke. Nå kunne justisministeren slepes fram og tilbake over kritiske detaljer i omstendighetene rundt, og myndighetenes håndtering av, terrorhandlingene den 22. juli. Skjedde dette eller dette, hvem varslet hvem. Pårørende og andre berørte søker etter svar. I bakgrunnen satt et kommentariat som mente Høyre var for puslete fordi de ikke tøffet seg opp like mye som Venstre og Frp. Å vente til den uavhengige granskningen var ferdig og 22. juli-kommisjonen fikk snudd alle steiner, slik Høyre har varslet, var endog ”en trussel mot demokratiet”, i følge enkelte.

Det som skjedde i Stortingssalen torsdag denne uka var viktig. Det er ikke feil at opposisjonen med kritisk innstilling griller regjeringa på beredskap og hvilke prioriteringer som er gjort. Det som er feil, er at dette er den eneste debatten vi ser ut til å ha. Debatten om hatet mot muslimer, om venstresida som landssvikere, om ytre høyres antifeminisme og kvinnehat, og debatten om koblingen mellom ide og handling er borte.

22. juli-terroristen gjør det vanskelig for oss. Det absurde manifestet hans er en vulgarisert gjenklang av et langt mer sobert, men like fullt ubehagelig debattklima – på blogger, i nettidskrifter, i politiske parti. På kommentarfeltet i nettavisene våre. Og helt inn i mainstreamen. Dagbladet skrev for ikke så lenge siden en featuresak om hvordan et Norge med muslimsk flertall ville se ut, der de som ”hevdet dette ikke ville skje” ble behandlet som likeverdige parter med folk som tror på Eurabia-konspirasjoner. Saken var skrevet av en bejublet og fremadstormende norsk journalist. Aftenpostens Knut Olav Åmås anbefalte varmt rasistlitteraturen til konspirasjonsteoretikeren Bruce Bawer, angivelig for hans ”kamp for ytringsfrihet”. I vår skrev en Stortingsrepresentant på Facebook om hvordan han fryktet at ”et nytt korstog ville bli nødvendig”, mens en annen representant fra samme parti advarte mot ”kulturell, etnisk og religiøs” utslettelse i Norge.

Mener noen i ramme alvor at terroristens voldsfantasier oppstod i et vakuum fritt for politikk og ideer skapt av andre? At mannen var predestinert, født til å bli terrorist, og bare lette etter et tankesett hvis navn han kunne drepe i? Det tror ikke jeg.  Jeg tror vi skaper vår egen verden – i fellesskap.

Begår vi samme form for bortforklaringer når islamister, når radikale serbere, når ETA-terrorister, når opprørsgeriljaer dreper for en politisk ide? Nei, det gjør vi ikke. Og vi kan ikke tillate oss å gjøre det denne gangen heller. Det er vanskeligere nå, han er en av oss. Men nettopp derfor må vi gå i oss selv og erkjenne. Og endre. Og forebygge.

For debatten om 22. juli må aldri bare være debatten om teknisk og materiell beredskap mot terror. Den er viktig, bevares. Veldig viktig. Men like viktig er kampen vår for et samfunn der rasismen, hatet, ideen om menneskegruppers underlegenhet ikke får grobunn. ”Aldri naivitet”, var statsministerens hale til mer demokrati og mer åpenhet. For meg er den verste naiviteten troen på at trollet sprekker i sola av seg selv. Historien viser oss at det gjør det ikke. Syttisju mennesker mistet livet for politisk vold 22. juli. Vi er mange som lovte å hedre dem. Skal dette ikke skje igjen, er det kampen om tankene som må vinnes.