Når Frp anklager SV for å være antisemitter, er det langt over grensa. Spesielt oppsiktsvekkende er det at slik kost kommer fra partiet som i alle år har profilert seg på å hetse enkeltgrupper i samfunnet, det være seg muslimer, samer, alenemødre og finnmarkinger.

Frps Solveig Horne mener at SV “med sin navlebeskuende kritikk og stigmatisering av Israel” er med på å fremme Israel-hat og dermed også økt antisemittisme i Norge.

Ja, i likhet med FN, Desmond Tutu og erkebiskopen av Canterbury er vi kritikere av Israels okkupasjon. Men det er livsfarlig å gjøre en kobling mellom midtøsten-politikk og jødiske barn i Norge.

Hvilken ansvar bærer norske barn for en stat i Midt-Østen sine handlinger? Som jeg sa i appellen under demonstrasjonen i Trondheim under Gaza-krigen: Jeg blir kvalm av å se hvordan det Mosaiske Trossamfunn stilles til ansvar og må forklare seg for hva Israel foretar seg. Det Frp gjør ved å sette likhetstegn mellom Israel og jødiske barn, er å gi næring til akkurat de kreftene som er rasister og antisemitter.

Det er helt uakseptable at barn i Norge mobbes fordi de er jøder. Det mosaiske trossamfunn har krevd en kartlegging, og det er regjeringa allerede i gang med. Men i tillegg er det nedsatt en egen arbeidsgruppe som skal bidra til å få bukt med dette.

Jeg blir eitrende forbanna av å bli kalt antisemitt. Enda mer forbanna blir jeg av at kraftsalven kommer fra Frp. Partiet som i valgkamp på 80-tallet forfalsket brev fra en “muslim”, som på 90-tallet ble hjemsøkt av åpenbare rasister, og som de siste tiåra har mistenkeliggjort både urbefolkning og minoriteter i Norge skal være veldig forsiktige med hvordan de går fram i denne debatten. Da denne saken var oppe i Trondheim for et år siden, og en barneskole boikottet synagogebesøk i byen, var det ikke Frp som ledet an i oppgjøret med disse holdningene. Det var SV.

Manglende analyse eller skarpsinn gjør at noen sporer helt av i debatten om Israels krig og okkupasjon. Dette gjelder så klart kristenfundamentalister som har harmageddon som mål ved sin ukritiske støtte til Israel, men i stor grad også mennesker av motsatt oppfatning, som ikke klarer å holde tunga rett i munnen når overgrep skal fordømmes.

Forrige uke holdt jeg appell på torget i Trondheim, der 3000 mennesker hadde møtt opp for å vise sin solidaritet med det palestinske folket. Da gjentok jeg et poeng som jeg også hadde  på trykk i Adresseavisen samme dag: Vår fordømmelse av Israels politikk har ikke norske jøder som mottakeradresse. Man kortslutter helt når fordømmelse av en undertrykkende stat fører til skoleboikott av synagogebesøk og, som Trond Andresen driver i Klassekampen, en slags kvasiantropologi der han «påpeker» etniske særtrekk ved «jødene» med stor skråsikkerhet. Det er fullstendig krise.

Jeg hadde følgende innlegg på trykk i Klassekampen i dag:

Andresen må utfordres

Trond Andresen har et ufyselig innlegg i Klassekampen 14. januar, et innlegg som nå inngår i en serie av angrep på jøder som en nærmest enhetlig sosial gruppe: «De fleste jøder har et påfallende fravær av empati med palestinerne». Andresen  understreker her at han sikter til «de millioner av velutdannede middelklassejøder som er det typiske for vest-Europa og USA».

Andresen signerer (som akademiker) med sin NTNU-adresse i sine innlegg, samtidig som han stadig tyr til absolutte utsagn av typen «jeg har satt fingeren på noe sant» og «99 prosent av [jødene] som ytrer seg i samfunnsdebatten, sier at jødedom = Israel» (Andresen i Klassekampen 4. januar 2008). Bortsett fra at påstandene er det reneste tøv, blottlegger Andresen en reinspikka rasistisk tilnærming til jøder som befolking i Norge.

Med tanke på den siste tids «morsomheter» fra Otto Jespersen, karikaturer i VG og skoleboikott av synagogen i Trondheim, er det ikke det minste rart at norske jøder føler seg forfulgt. Om muslimer hadde mottatt samme deterministiske og hatefulle omtale som norske jøder nå opplever fra flere hold, ville langt flere på venstresida gått av skaftet, inkludert Andresen selv. Her må det ryddes opp.

Kampen mot Israels okkupasjon og undertrykking er ikke noen av Norges jøder vedkommende. Det er uholdbart når representanter for det mosaiske trossamfunn avkreves en mening om Israels krig, i kraft av å være jøder. Da besitter vi ikke større moralsk autoritet enn undertrykkerne. Vi blir tvert i mot undertrykkere selv, og bidrar til å styrke de rasistiske mekanismer som i særdeleshet gjør seg gjeldende i Israels okkupasjon. At denne grusomheten skyldes en jødisk «etnisk hyper-sjølopptatthet» (Trond Andresen i Klassekampen, 9. september 2006) og ikke imperialismens vesen, er oppsiktsvekkende lite materiell analyse fra marxisten Andresen, men først og fremst stinker det av tankegods som har gjort voldsom skade før. Boye Ullmann og Trond Andresen får fortsette sin debatt om hvorvidt Andresen bør ut av partiet Rødt, jeg er for min del glad for at jeg ikke er medlem av et parti som for andre gang på få år er nødt til å ta et slikt internoppgjør. Jeg har imidlertid ingen problemer med å fordømme Andresens rasisme.

Rektoren på Åsveien skoles uttalelser, der skolen forklarer avlysninga av et besøk til byens synagoge med at det har oppstått såkalt “aggresjon mot jødene og Israel” blant skolens 6. klassinger, er så langt over streken som det er mulig å komme, og ille i så mange lag at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Omtalen av “jødene og Israel” i bestemt form som om Trondheims jøder og Israels militærpolitikk er uadskillelige størrelser, og som om jøder i Trondheim er en sosial og politisk enhet, er rystende. Jeg kan knapt komme på et bedre tidspunkt å sende sine elever i synagogen for å lære om Holocaust av Julius Paltiels enke, enn om det er “aggresjon” mot jøder i en klasse bestående av 11 år gamle barn. Jeg fordømmer en sånn retorikk.

Dette må vi forstå. For kampen mot Israels okkupasjon og undertrykking, er ikke noen av Trondheims jøder vedkommende. Jeg blir kvalm når Rita Abrahamsen, styreleder for det Mosaiske Trossamfunn, blir avkrevd en mening om Israels krig, fordi hun er jøde. Da har vi ingenting lært, og da besitter vi ikke større moralsk autoritet enn undertrykkerne. Vi blir tvert i mot undertrykkere selv. Åsveien skole bør beklage til byens jøder og det Mosaiske Trossamfunn. Kommunaldirektør Jorid Midtlyng bør sette skapet på plass overfor skolens ledelse.