Tag-arkiv for "arbeiderpartiet"

1Gerd Janne Kristoffersens trippelkommunikasjon

NRK og andre har meldt at SV visstnok ikke får gjennom sitt skolekrav i Soria Moria-forhandlingene: At det skal være et maksantall elever per lærer. Aps Gerd Janne Kristoffersen forklarer:

En skole må stå fritt til å organisere undervisningen slik lærerne selv ønsker. Hovedsaken for oss er at det er et visst antall lærere på hver skole har et visst antall elever. Vi må ikke lage et for rigid system som ikke vil fungere i skolehverdagen

Øøøh. Sist jeg sjekket var det Arbeiderpartiet selv som kjempet for å beholde det gamle delingstallet. Så fikk SV kritikk for ikke å være på Aps linje, og nå avviser altså Gerd Janne Kristoffersen et SV-forslag med å argumentere mot noe helt annet, nemlig Aps egen tidligere politikk. Her bedrives trippelkommunikasjon på høyt nivå. Kristoffersen vet godt at SVs program ikke uttrykker noe ønske om å regulere gruppestørrelse – kun å fastsette en norm for pedagogisk tetthet per skole eller trinn. Å spille uvitende kan være effektivt, men jeg tviler på at det imponerer de tusenvis av lærere i Utdanningsforbundet og Skolenes Landsforbund som har dette kravet høyt oppe.

3Tore O. blir kunnskapsminister

For noen uker siden ble det ramalama da jeg slo morsomheter om kulturministerposten på Dagsnytt 18. Det er visst ikke kosher å si slikt. Tore O. var en av de som (med glimt i øyet) kommenterte oppstusset.

Imagine my surprise, then, når jeg ser følgende Twitter fra Tore O:

picture-32

Det er nå grunn til å anta at Tore O. i løpet av kvelden vil få en telefon fra Dabla’, med påfølgende helside i morgen tidlig:

“Ap-topp vil KASTE SOLHJELL – ukjente Erlend Moen het kandidat til posten”

(hilsen revolverjournalist Geir Ramnefjell)

Først og fremst vil jeg vel hevde at det viktige her er å holde kunnskapsdepartementet unna en ideologisert og aggressiv høyreside som vil volde stor skade på landets skole. Men samtidig har jeg forståelse for at Arbeiderpartiets venstreside (her representert ved trønderbenken), som var i historisk medvind for få år siden men som nå er praktisk talt utradert i offentligheten, har behov for å ta ut frustrasjon på noen og drive litt selvhevdelse. Jeg vet imidlertid ikke om SV er riktig adressat for slik virksomhet.

Men det gjenstår jo også å se hva som egentlig skiller Arbeiderpartiets skole fra både SV og Høyre. Jeg er ærlig talt litt usikker på hva Arbeiderpartiets skolepolitikk er – det bidro bl. a. Anniken Huitfeldt med i forrige stortingsperiode da hun hyllet Kristin Clemets markedsliberalistiske “Kultur for læring”-melding og sa at “Clemets politikk var en forlengelse av Arbeiderpartiets skolepolitikk”.

Øøøøøøh?

Det er jo ikke en håpløs idé, jeg kan til og med mobilisere en del entusiasme for tanken om den ferske Ap-statsråden Moen (eller Sandvik) hadde lagt all tyngde inn på å gjeninnføre en delingstallordning i skolen. En minstestandard for lærerressurs. Ap hadde rett, og SV tok feil, da den ble fjernet i 2004.

Men dog. Jeg savner ikke nye reformer hvert fjerde år med styringsvill(ig)e Ap-sosiologer (ja, jeg snakker om Gudmund Hernes) bak rattet. Bård Vegars ærklærte reformpause er noe av det viktigste denne regjeringen har gjort, vi må ha en slutt på reformtyrraniet i skolen.

Jeg mistenker også at mange ungdommer mener kunnskapsdepartementet er for viktig til å overlate til et parti som brukte 20 år på å innføre gratis læremateriell (SV brukte mindre enn ett). Men først og fremst åpner Erlend Moens formulering (og her kommer jeg til poenget!) for en herlig vennskapelig fight oss regjeringspartier i mellom.

“Nærings- og handelsdepartementet er for viktig til å overlate til Arbeiderpartiet – de privatiserte jo mer forrige gang de satt i regjering enn høyresiden noengang har klart”

“Arbeids- og inkluderingsdepartementet er for viktig å overlate til et parti der Grete Faremo er medlem”

“Helsedepartementet er for viktig til å overlate til en nordtrønder som driver prompe-healing”

etc.

Men Ap kan burne tilbake også:

“Fornyings- og administrasjonsdepartementet er for viktig til å overlate til SVerne, for de…øh…de stemte mot farge-TV på 70-tallet”

“Utviklingsministerposten er for viktig til å overlate til SV, bare se hvordan det gikk med Paul Chaffey som var utenrikspolitisk talsmann for den gjengen”

Dette formatet mistenker jeg uansett vil funke mye bedre på vår krakilske opposisjon.

13Hva sier du nå da, Marit Nybakk?

I oktober 2001 gikk USA til bombekrig mot Afghanistan, og invaderte seinere landet. Norge fulgte lydig med, og daværende utenriksminister Jan Petersen uttalte i intervjuer at det norske folk “ikke skjønte saken” da det viste seg å være flertall mot Norges delaktighet i krigshandlingene.

Arbeiderpartiets Marit Nybakk var blant de mer aggressive tilhengerne av angrepet. Hun nådde nye høyder i sosialdemokratisk vikarierende argumentasjon, og sa at det var for kvinnefrigjøringens del at Afghanistan måtte bombes. Hvilken blendende logikk. Vi bomber kvinnene, fordi Taliban undertrykker dem.

RAWANoen av oss forsøkte å overbringe det budskap til Marit Nybakk og den “feministiske” delen av krigstilhengerne at Afghanistans egne modige og feministiske kvinner i f. eks. RAWA (landets eldste kvinneorganisasjon) syntes bombing var en særdeles uklok strategi.

Nybakk overså dette og foretrakk å omtale det norske forsvaret som “et brorskap av terrorjegere”. Logikken er den at norske styrker skal rundt om i verden, jakte på terroristene, frigjøre kvinnene.

Men hva sier du nå da, Marit Nybakk? Dagbladet melder om Afghanistans nye “familielov”. O lykke. Loven sier blant annet at kvinner ikke kan nekte ektemannen sex, og de bare skal kunne forlate huset, søke jobb eller gå til legen med ektemannens tillatelse.

Skal vi bombe mer, da kanskje?

Jeg forstår at tidvis ukontrollert USA-lojalitet alvorlig kan svekke ens dømmekraft. Men den “kvinnefrigjørende” retorikken Nybakk bidro til å legitimere (før vi bombet Afghanistan enda mer i stykker) er en trussel mot både feminismen og kampen for fred. Det er en av de mer vulgære argumentasjonene for krig i nyere tid. Nybakk er ikke troverdig før hun med samme moralske “patos” en dag krever bombing av for eksempel Saudi-Arabia, helvete på jord for kvinner – og lojal venn av USA og Nato. Jeg venter i spenning.

Kvinnene i Afghanistan ville ikke frigjøres med bomber. Nå skjønner kanskje også Nybakk hvorfor.

P.S. – Elisabeth Eide plukket Nybakks krigsretorikk fra hverandre allerede i 2002. Anbefales!

Enda en P.S. – Arild Rønsen er god i Klassekampen i dag:

Norge er påpasselig med å stoppe bistand til regimer som ikke holder orden på korrupsjon. Men regimet i Afghanistan, som har som uttalt politikk at halve menneskeheten kan behandles som esler – det regimet gir vi ikke bare bistand. Vi kriger for dem! Denne bandittgjengen! Med spesialstyrker som er utdanna som snikskyttere! 
I likhaugene ligger uskyldige sivile i hundretalls. Men altså først og fremst: Kvinner som i levende live nærmest blir behandla som lik. Magnhild Meltveit Kleppa, Liv Signe Navarsete, Marianne Marthinsen, og Anniken Huitfeldt: Hvordan kan dere være med på dette?

4Tores pisk er en boomerang

Tore O. Sandvik er i dag ute i Adressa med en skikkelig bredside mot partifellene som ønsker boikott av Israel, og avlegger også andre partier en visitt:

Snorre Valen er nå SVs førstekandidat fra Sør-Trøndelag, og bør tenke over rollen sin. Han vet Utenriksdepartementet har understreket at vedtak om boikott i fylkesting eller bystyre er ulovlig. Det må også han forholde seg til, istedenfor å håne utenriksministeren i den regjeringen han skal på Stortinget for å velge, som Aps «direktørsjikt» på bloggen sin.

Aah! Det klassiske trickset: «Velmenende», paternaliserende råd. Som om ikke folk har fått det med seg er jeg nå stortingskandidat for SV, og dermed gjelder nye regler.

(…)

Tore er så grei å forklare disse nye reglene for meg: Min jobb er å sørge for at Jonas Gahr Støre får fortsette som utenriksminister. Mest av alt skal jeg avstå fra å gjøre det samme som både Dagens Næringsliv, Dagbladet og Klassekampen har gjort i fire år, nemlig å identifisere et direktørsjikt i Arbeiderpartiets ledelse. Tores partifelle Thorbjørn Berntsen er også blant synderne her, som allerede i 2005 tok begrepet i bruk. Mon tro om Berntsen fikk samme «råd» fra Tore den gang?

250px-tore_onshuus_sandvikKan hende jeg er ung og naiv, men jeg trodde det var Jonas Gahr Støres egen jobb å skaffe seg taburetter, i og med at han selv er stortingskandidat. Min jobb er å drive valgkamp for SVs vedtatte program, der boikott av Israel inngår. Tore lever visst i en verden der norske sosialister skal drive valgkamp for høyresosialdemokrater. Hett tips Tore: Den praksisen tok slutt i 1961.

Ifølge Tores Dekret for vordende stortingsmend må jeg også forholde meg til Jonas Gahr Støres tolkning av eksisterende frihandelsregler og dermed slutte å mene noe om norske virkemidler i utenrikspolitikken. Dette er interessante vendinger fra en erklært nei-mann som på alle andre områder selv motsetter seg å la frihandelsdogmer begrense norsk og lokal sjølstyrerett i viktige politiske besluninger.

Tore: Folkeretten oppstår ved presedens. Jo fler land som legger seg på rygg for EUs direktiv (som du kjemper mot), eller IMFs strukturtilpasningsprogram, eller WTOs mål om likebehandling av selskaper og stater, jo mer folkerettstridig blir det å kjempe mot denne utviklinga. Mange argumenterer for at Norges krav på enorme havområder og andre territorier er folkerettsstridig. Det hindrer oss ikke i å ha en svært offensiv nordområdepolitikk. Mange mener det strider med folkeretten å gå til krig uten FN-mandat (det er faktisk i strid med charteret), men det hindret oss ikke i å gå til bombeangrep på Jugoslavia og Afghanistan. At Utenriksdepartementet i en gitt politisk situasjon konkluderer med at norske frihandelsforpliktelser veier tyngre enn norske lokalsamfunns ønske om å boikotte Israel (slik som Sør-Afrika, 20 år tidligere), er en politisk avveining og bør ikke overraske noen. Og da har jeg ikke en gang nevnt at en av Norges fremste eksperter på feltet, Peter Ørebech (som UD i sitt brev ikke en gang klarte å stave riktig), mener frihandelsavtalen faktisk åpner for politisk motivert boikott.

Kanskje er det Tore O. Sandvik som selv bør tenke over sin rolle? Da han stemte mot Sør-Trøndelags boikott i fylkestinget var det ikke jussen som var utslagsgivende. Det var tvert i mot vissheten om at dette ville møte hard motstand i partiets eget direktørsjikt. Tore valgte selv å nedkjempe et flertallsvedtak i sitt eget fylkesting, uten å engang prøve lovligheten av vedtaket. Det kler fylkesordføreren dårlig å gå ut i forsvar for en Arbeiderpartipolitiker hvis største prosjekt til nå har vært stabssjefsjobben i Stoltenberg I, der masseprivatisering av offentlig industri og laissez-faire-politikk og anbudsiver var sentrale element (med påfølgende katastrofalt valgresultat). Tore må gjerne fortsette å kjempe mot flertallet i sitt eget lokallag, men da får han holde seg til Obamismer om dialog og håp, uten å ty til billige og belærende tricks som han selv går i spinn av når han utsettes for dem fra EU-tilhengere.

Tores nyvunne tiltro til Jonas Gahr Støres sublime kompetanse på juridiske  spørsmål i frihandels- og liberaliseringsspørsmål skal være morsomme å ha i bakhodet neste gang Tore selv stille seg på barrikadene mot et nytt EU-pålegg som i følge direktør-AP er «helt uunngåelig». Hør glasset single!

0Noen ord om handling

For snart ti år siden var Racak-massakren i Kosovo en av hovedepisodene som utløste NATOs krig mot Serbia. 45 mennesker ble brutalt drept av serbisk politi, og etter at Rambouillet-forhandlingene brøt sammen innledet NATO sin tre måneder lange bombekrig.

 

Den gang ble det sagt at så mange som 100 000 kosovoalbanere kunne være drept. Tallet viste seg å være helt hinsides i ettertid, men det er ikke poenget: Verden reagerte i affekt på serbernes forfølgelse av kosovoalbanere, og handlet deretter.

Fult så kraftig burde man kanskje ikke handlet. Konflikten eskalerte, og de sivile tapene ble svært store. Mer enn 500 sivile ble drept av NATOs bombing av TV-stasjoner, jernbanebroer og passasjertog, sykehus, boligfelt, fabrikker. Sivil infrastruktur ble definert som “potensielt militære” mål. Jeg kommer aldri til å glemme fjeset til NATOs pressetalsmann Jamie Shea som blåste av kritikken om at de sivile lidelsene som følge av bombinga ble for stor.

Det ble til slutt ikke NATO, men serberne selv, som bragte endring til Serbia. Milosevic ble kastet etter valget året etter. I årene som fulgte har meningene vært svært delte om hvorvidt det var riktig å gå til krig. Selv mener jeg krigen var i strid med folkeretten og NATOs eget charter – og ikke minst var den klossete og brutalt gjennomført. Jens Stoltenberg var farlig frekk da han sørget for å innkassere verdens goodwill da Norge “presset gjennom” at NATO skulle offentliggjøre hvor bindgjengere fra klasebomber fortsatt kan befinne seg i Serbia. For det burde han kanskje tenkt på før han ble med på å slippe klasebomber på en sivilbefolkning. Nå vel.

Men hvorfor skriver jeg om dette nå? Jo, fordi den “humanitære intervensjonen” mot Serbia i 1999, og den mindre kontroversielle bombingen av serbiske stillinger i 1995, viser at det er fullt mulig å handle når vi er vitne til ufattelige sivile lidelser. Det er ingen tvil om at noe måtte gjøre i begge disse tilfellene: Det det hersket uenighet om, var hva.

Hvorfor er det så ikke slik når Israelske styrker på én lørdag, i juletida, dreper 300 palestinere i den isolerte og utsultede Gazastripen. Jeg tror ikke mine egne øyne og ører når det samme Arbeiderpartiet, som var direkte krigshissende i 1999 (mot Serbia) og 2001 (mot Afghanistan), nå ikke engang klarer å ta til orde for å hjemkalle vår ambassadør til Israel. Noen form for boikott kommer ikke på tale (selv om Fredrik Mellem skal ha for initiativet).

Her i Trondheim har Tore O. Sandvik skrevet en rørende bloggpost om palestinernes lidelser. Men han sviktet for partipisken da han selv hadde sjansen til å fronte en boikott mot Israel som vakte internasjonal oppmerksomhet for tre år siden.

Vi kunne gjort noe for å stoppe galskapen om vi virkelig ville. Vi kunne kuttet handelen, vi kunne innledet en kulturell og akademisk boikott (selv om den tidligere Stalin-tilhengeren Sigurd Allern protesterer), vi kunne kastet Israels ambassadør ut av landet og med handling vist vår avsky for Israels statlige terror mot Gazas sivile. Israels angrep mangler all proporsjonalitet.

I en tid der vi alle ser Max Manus på kino og hyllesten sitter løst, bør noen (les: Raymond Johansen) tenke litt over hva han egentlig sier når han oppfordrer til at “begge parter må besinne seg”. 

Er det på dette nivået vi gjør prinsippvurderinger når et folk bombes, utsultes og drepes av en invaderende overmakt? Jeg tror dere ikke. Arbeiderpartiet var lenge nære allierte av Israel (og er det fortsatt, skal vi forstå Jonas Gahr Støres lille “uhell” i sine formuleringer om Israels forsvarbare grenser for få år siden), og det er tydeligvis ikke lenger siden enn at man kun har det i kjeften. Johansen kan gjerne si at det er trist og leit med Israels bombing. Det kan andre Arbeiderparti-topper også – men dobbeltmoralen er slående.

For vi kunne utmerket gjerne gjort noe. Vi har gjort det før (i tilfelle Sør-Afrika), og vi er flinke på de nasjonale historiefortellingene om Norge som Fredsnasjonen og Norge som Velger Den Rette Side. Sjansen til å bevise det ligger rett foran oss, men det smuldrer opp i Raymond Johansens (og snart Jonas egen?) nytale.

Begge parter skal “besinne seg” – kanskje til den ene part er utslettet. Imens fortsetter ryddingen av klasebombeblindgjengere i Serbia – der det tydeligvis ikke var så viktig å besinne seg i det hele tatt. 

Til Arbeiderpartiet: Mellom avmakt (som nå) og sanseløs voldsbruk (som i 1999) finnes mange muligheter. Bli med og se på dem.