Hasta la vista, Frp: I helga var jeg i Bergen i min stebrors konfirmasjon – og et var en ordentlig hyggelig helg. Et annet av höjdarane var befaring hos Bybanen i Bergen – der i byen har de nemlig skjønt at sporveier er nøkkelen til en bedre kollektivtransport, noe ganske annet enn det vi driver og diller med i Trondheim.

Bergen ble endog kvitt Frp-styret delvis takket være dette prosjektet. I sin sentralstyrte dogmatisme hadde ikke pudlene i Bergen Frp annet valg enn å trekke seg fra byrådssamarbeidet framfor å bompengefinansiere Bybanen. En kan dermed si at Bybanen har hatt god samfunnsøkonomisk effekt allerede før den er i drift.

Trondheim kan ikke henge etter lenge. Det er på tide at kommunen får ut fingeren og ruster opp et trikkenett som er en storby verdig.

Høyre og Frp kaller trikken “umoderne”. Dette kommer fra partier som helhjertet forsvarer monarkiet, at staten skal ha en religion, og ikke klarer å forsvare ekteskap for homofile. De om det. Det er tid for en moderne infrastruktur for kollektivtrafikk i Trondheim!

Tore O. Sandvik har et godt og spennende innlegg på sin blogg, men jeg er ikke uten motforestillinger. Tores tese er at FrP ved sin ukritiske støtte til Israel, bakstreverske miljøpolitikk og så videre, demonstrerer overfor det norske folk at de er ute av stand til å regjere.

Mon det. Jeg er slett ikke sikker på at Høyres avvisning av FrP tjener andre enn FrP selv.

Hver gang partiene klarer å avvise FrP som tullinger det umulig å samarbeide med, bekrefter man at Frp er underdogs, mens alle andre er «establishment». Slik stemmer FrPs velgere på en identitet, og det forsterker velgermassens bånd til partiet. Jeg tror det er Høyre som bommer stygt nå.

Husk at Carl I. Hagen ble anklaget for «politisk selvmord» da han i opptakten til 2005-valget ærklærte at FrP ikke ville støtte en regjering der de ikke selv deltok. Kommentariatet latterliggjorde partiet, og konsensus var at FrP var usynlige i valgkampen. Nuvel, vi vet alle hvordan det gikk.

Det er langt bedre å behandle FrP som det høyrepartiet det er, enn å forsøke å vinne velgere ved å spre usikkerhet om hva slags kaos det vil bli om de borgerlige får flertall. Velgere reagerer negativt på politisk «spill», og når Siv Jensen alene får være den som blir opptatt av saker og ikke teoretiske snurrepiperier (for å sitere Martin Kolberg), er jeg ikke i tvil om hvem som tjener på det.