Da jeg gikk opp Løvebakken torsdag denne uka var det uvanlig mange folk ved inngangen, uvanlig mange pressefolk og uvanlig mye sikkerhet. Ikke overraskende, med tanke på at justisministerens og forsvarsministerens redegjørelser om 22. juli var denne dagen i Stortinget.

Stemninga i Stortingsbygget den morgenen var merkelig. Det sitret. Det var en forventling i lufta, en spenning, om at nå skulle spillet spilles. En kunne begynne å peke. Nå kunne justisministeren slepes fram og tilbake over kritiske detaljer i omstendighetene rundt, og myndighetenes håndtering av, terrorhandlingene den 22. juli. Skjedde dette eller dette, hvem varslet hvem. Pårørende og andre berørte søker etter svar. I bakgrunnen satt et kommentariat som mente Høyre var for puslete fordi de ikke tøffet seg opp like mye som Venstre og Frp. Å vente til den uavhengige granskningen var ferdig og 22. juli-kommisjonen fikk snudd alle steiner, slik Høyre har varslet, var endog ”en trussel mot demokratiet”, i følge enkelte.

Det som skjedde i Stortingssalen torsdag denne uka var viktig. Det er ikke feil at opposisjonen med kritisk innstilling griller regjeringa på beredskap og hvilke prioriteringer som er gjort. Det som er feil, er at dette er den eneste debatten vi ser ut til å ha. Debatten om hatet mot muslimer, om venstresida som landssvikere, om ytre høyres antifeminisme og kvinnehat, og debatten om koblingen mellom ide og handling er borte.

22. juli-terroristen gjør det vanskelig for oss. Det absurde manifestet hans er en vulgarisert gjenklang av et langt mer sobert, men like fullt ubehagelig debattklima – på blogger, i nettidskrifter, i politiske parti. På kommentarfeltet i nettavisene våre. Og helt inn i mainstreamen. Dagbladet skrev for ikke så lenge siden en featuresak om hvordan et Norge med muslimsk flertall ville se ut, der de som ”hevdet dette ikke ville skje” ble behandlet som likeverdige parter med folk som tror på Eurabia-konspirasjoner. Saken var skrevet av en bejublet og fremadstormende norsk journalist. Aftenpostens Knut Olav Åmås anbefalte varmt rasistlitteraturen til konspirasjonsteoretikeren Bruce Bawer, angivelig for hans ”kamp for ytringsfrihet”. I vår skrev en Stortingsrepresentant på Facebook om hvordan han fryktet at ”et nytt korstog ville bli nødvendig”, mens en annen representant fra samme parti advarte mot ”kulturell, etnisk og religiøs” utslettelse i Norge.

Mener noen i ramme alvor at terroristens voldsfantasier oppstod i et vakuum fritt for politikk og ideer skapt av andre? At mannen var predestinert, født til å bli terrorist, og bare lette etter et tankesett hvis navn han kunne drepe i? Det tror ikke jeg.  Jeg tror vi skaper vår egen verden – i fellesskap.

Begår vi samme form for bortforklaringer når islamister, når radikale serbere, når ETA-terrorister, når opprørsgeriljaer dreper for en politisk ide? Nei, det gjør vi ikke. Og vi kan ikke tillate oss å gjøre det denne gangen heller. Det er vanskeligere nå, han er en av oss. Men nettopp derfor må vi gå i oss selv og erkjenne. Og endre. Og forebygge.

For debatten om 22. juli må aldri bare være debatten om teknisk og materiell beredskap mot terror. Den er viktig, bevares. Veldig viktig. Men like viktig er kampen vår for et samfunn der rasismen, hatet, ideen om menneskegruppers underlegenhet ikke får grobunn. ”Aldri naivitet”, var statsministerens hale til mer demokrati og mer åpenhet. For meg er den verste naiviteten troen på at trollet sprekker i sola av seg selv. Historien viser oss at det gjør det ikke. Syttisju mennesker mistet livet for politisk vold 22. juli. Vi er mange som lovte å hedre dem. Skal dette ikke skje igjen, er det kampen om tankene som må vinnes.

I filmen Bulworth fra 1998 møter vi den amerikanske senatoren Jay Bulworth (spilt av Warren Beatty), som er desillusjonert og deprimert over sin egen glideflukt mot det tannlause politiske sentrum. Han bestiller drapet på seg selv, og med lite å tape gjennomfører han resten av valgkampen med nyvunnet politisk ærlighet. Filmens høydepunkt er en ”fundraiser” som sporer helt av når Bulworth bryter ut i en rap om kapitalens grådighet og behovet for universelle helseordninger: Come on now, let me hear that dirty word: Socialism!

Ordet sosialisme representerer så klart sjokkefekt i filmen (den er tross alt amerikansk). Mer nytt er det at sosialisme også i norsk debatt brukes som skjellsord. Siv Jensen og Erna Solberg er mestre i å stemple alt fra Jens Stoltenbergs Arbeiderparti til Senterpartiet (!) som ”sosialister”, med godt innøvd avsky. Forunderlig nok gjør høyresida samtidig alt de kan for å ta æren for alt det arbeiderbevegelsen og sosialistene faktisk har utrettet i Norge. Godt hjulpet av våpendragerne i Civita hevder Høyre at de selv har stått sentralt i utviklinga av velferdsstaten i over hundre år.  Gode C.J. Hambro roterer nok i graven over en slik manøver, han omtalte selv solidaritetsbegrepet som ”tidens magiske overtro” og et uttrykk for ”hordeinnstinktet”.

Det er imidlertid liten grunn til å gi høyresida en enklere jobb enn nødvendig. Og en god start kan være å legge fra seg frykten for the dirty word. Jeg er en stolt sosialist. Jeg ønsker en mer demokratisk økonomi, en slutt på den meningsløse markedstenkninga i offentlig sektor, økt skatt for de største kapitalistene som lever fett på skjermingsfradragene sine, og langt bedre kår for ansatteide bedrifter, samvirker, og så videre. Høyresidas ideologer gjør alt de kan for å framstille dette som en outrert holdning – men det kommer altså fra gjengen som i sine ideologiske kampskrifter omtaler det norske demokratiet som ”flertallstyranni” og på banalt vis avskriver økonomiske forskjeller i samfunnet med at ”det er viktigere at sjefen og de ansatte spiser lunsj sammen”. I et Norge der stadig flere unge ikke har råd til å være med på ideen om at alle og enhver skal være gjeldstyngede boligspekulanter, og der rikfolkene krever å få avskaffet den eneste formen for skatt de betaler, må politikere som avviser at makt og penger fordeles ulikt i Norge spille dumme for at egen politisk retorikk skal gi mening.

Å slå tilbake denne høyresida krever større vyer enn å holde høyresidas løsninger på en armlengdes avstand. En beholder ikke rød-grønt flertall i Norge ved å diskutere på høyresidas premisser. Tre eksempler svært mange er opptatt av illustrerer denne utfordringa: Det ”frie” markedet er uegnet til å sikre alle 1. egen bolig, 2. fornuftig priset strøm, og 3. ei god tannhelse (ja, tannhelse er veldig viktig).

Å fremme sosialistiske løsninger på disse feltene vil få høyresida til å gå aldeles i spinn, men deres egne dereguleringer har jo ikke gitt oss annet enn 1. boligbobler som ekskluderer tusenvis av unge i etableringsfasen, 2. et strømnett som knapt  har sett investeringer siden kraftmarkedet ble deregulert (med påfølgende enorme prissvingninger for folk og industri), og 3. hundretusenvis av mennesker som ikke tør oppsøke tannlege lenger.

Den rød-grønne regjeringa ble gjenvalgt på løfter om framgang. Og det er ingen tvil om at svært mye er utrettet siden 2005. Men det holder ikke å angripe høyresida retorisk, uten å følge opp med nye reformer som demonstrerer troen på egen ideologi. Da blir det velgerne ser en politisk glideflukt mot sentrum – litt som Jay Bulworth. La oss hoppe over glideflukten og gå rett på ærligheten, og si the ugly word: Socialism. Ikke bare i form, men innhold!

Denne teksten står i Klassekampens Fokus-spalte i dag.

“I en verden truet av krise og fundamentalister trenger vi mer enn noensinne en kraftfull, opplyst og antiautoritær venstreside. I dag har den utopiske entusiasmen fra 1968 kulminert i en utopi av politisk korrekthet”.

Nina Witoszek har en spennende, men også litt kjedelig, tekst i lørdagens Dagbla’, i forbindelse med pamfletten “Verdens beste land” som kommer ut på mandag.

Witoszek angriper/kritiserer/analyserer venstresida, men jeg mistenker ut i fra intervjuet med henne og utdragene fra teksten at de hun egentlig snakker om er 68erne og gamle menn. Om det er venstresida per se hun håper å få “kraftige reaksjoner” fra, bør hun kanskje rette skytset mot mer spennende mål enn Jon Michelet, Johan Galtung og Dag Solstad (snork).

Dette gjør utspillet hennes langt mindre brennbart enn hun kanskje selv hadde håpet på. Venstresiden trenger viagra, “dundrer” Witoszek løs (en spissformulering som skapt for sex-intellektuelle Dagbladet), og det i en tid der høyresida er ideologisk konkurs og nærmest komisk på defensiven. Er det venstresida som trenger Viagra når høyresidas tradisjonsbærende parti dupper nede på 10-tallet og Civita gir ut pamfletter som gir skylda for finanskrisa på staten?

Er det virkelig venstresida som trenger Viagra når høyresidas fremste parti er Fremskrittspartiet, partiet som når det passer egen agenda ikke har noen problemer med å ta til orde for både sterkere statlig styring og direkte illiberale reformer innen arbeidsliv, integrering og overvåkning?

Witoszek kommer fra kommunistiske Polen, et skikkelig undertrykkende møkkaregime av ekte Orwellsk sort. Det er imidlertid lite relevant å høre hennes fortellinger om sjokket hun fikk i møte med Mao- og Stalin-dyrkere på Blindern. Hun kan gjerne lage en klubb sammen med Bernt Hagtvedt der Steigan, Øgrim, Gulbrandsen og de andre dinosaurene fra AKP kan få ta en ny runde med “sommerdebatt” om hvor fæle kommunister de støttet for 30 år siden. Slikt har imidlertid lite å tilføye den debatten jeg tror Witoszek selv prøver å trekke opp.

“Man bør marsjere til den pakistanske ambassaden og demonstrere mot talibaniseringen som forbyr jenter skolegang og reduserer kvinner til husdyr”

…skriver Witoszek i et grep som kan minne litt om Vampus. Men dette er lite potente oppfordringer. Jeg blir gjerne med Witoszek på demo for kvinners rettigheter i Pakistan. Men jeg synes kanskje det er viktigere at vi skal slutte å krige for de samme bandittene i Afghanistan, der Norge er med og krige for de samme bandittene som lovfester den samme bestialske behandlinga av kvinner. Norge er med i en krig der vi beskytter en regjering bestående av kvinnehatere og krigsforbrytere, ledet av det som må være en av verdens svakeste og feigeste regjeringssjefer. Og jeg ser ikke mye moralsk indignasjon fra Witoszek på denne fronten. Kanskje fordi slikt er nødvendig, i “en verden truet av fundamentalister”?

Få ting er mer turn-off (og øker dermed forsåvidt behovet for Viagra) enn folk fra høyresida som forsøker å belære oss i hva og hvor vi bør demonstrere. Det er en slapp avledningsmanøver fra en politisk høyreside i Norge som (til deres egen frustrasjon) aldri har vært i stand til folkelig massemobilisering, knapt begeistring. Dermed blir vi ofte møtt med “hva med Iran, da?” når vi snakker om behovet for boikott av Israel. Filip Rygg fra Krf brenner for tamilenes sak i Sri Lanka (der har vi noe til felles), og skriver på sin blogg: 

 jeg synes jo det er rart at man var så ivrig med å foreslå [boikott] overfor Israel, mens man nå ser et massivt blodbad, uten å løfte en eneste finger.

Vel, jeg har talt på tre markeringer for fred i Sri Lanka nå, og det var ikke akkurat mannsterk representasjon fra Krf på noen av dem. Å bruke tragiske internasjonale hendelser som avledningsmanøver, slik høyresida ofte prøver, er både trist og litt umoralsk. Men først og fremst turn-off.

Da jeg gikk på videregående gikk det historier om en fyr som prøvde å ta p-piller i flere uker, og ble helt herja av det. Kanskje Witoszek kan prøve noe av Viagraen selv, så vi kan se hva som skjer? Det kan i hvert fall hende hun treffer litt bedre og kommer med mer spennende “spissformuleringer” enn de som presenteres i Dagbla’.

Jeg er lut lei alt prat om dialog!

…sier Witoszek. Ja, det er jeg og. Men da bør du kanskje heller rette skytset mot Jonas Gahr Støre, i stedet for å lage pamflett som i følge deg selv er en “hyllest til sosialdemokratiet”. Om du er like lei av å høre floskler om “dialog” som jeg er, kan vi kanskje treffes i neste demonstrasjonstog for boikott av Israel? Det høres jo ut som du savner å demonstrere litt. Vi kan ta en tur til den pakistanske ambassaden etterpå.