Jeg sitter og håper på en våpenhvile, mens jeg ser de sivile dødsfallene øke. Benjamin Netanyahu har uttalt at han er klar for å “utvide operasjonen betydelig”. Og vi kan jo alle tenke oss hva det betyr. Oppi alt dette er det for vanskelig å få øye på skjebnene, vi henger oss alle opp i tall, og politikk. Men det er viktig det, og. Bær over meg mens jeg skriver litt mer om akkurat det. For i tillegg til å være feil, er denne krigen ganske uforståelig – også sett fra israelsk ståsted, mener i hvert fall jeg.

Israels angrep på Gaza er allerede ute av alle fornuftige proporsjoner når bolighus og pressehus bombes. Mest bekymringsfullt, bortsett fra de allerede store sivile tapene, er det at infrastruktur og regjeringsbygg ser ut til å være de viktigste målene.

Om målet er færre raketter fra ulike voldelige grupper på Gaza, gir det lite mening å ødelegge mulighetene for å opprettholde Hamas’ voldsmonopol. “Voldsmonopol” er et rart ord – men det er viktig, fordi om en forhandlingsløsning skal være mulig er Israel avhengig av å ha en part å forhandle med. Det som skjer nå er bare en oppskrift på en eksploderende voldssyklus, og for å være helt ærlig (og litt usaklig) går tankene mine hen til en gammel plakat som SV-veteran Ola Huke pleide å ha på kontoret sitt (se bildet).

At Israel har rett til å forsvare seg er en selvfølge, det har alle land. IDFs politisering av begrepet “selvforsvar” (med fiffige propagandaplakater på sosiale medier) er et stort problem, både fordi det gjør selve setningen til en politisk ladet ytring (og mindre objektiv og folkerettslig fundert), og fordi det impliserer at okkupasjon, blokade og massiv bombing inngår i begrepet “selvforsvar”. Det gjør det ikke.

Ideen om at å forsvare seg innebærer arbitrær avstraffelse av 1.7 millioner mennesker, er ganske vill. Jeg savner nyansene her, også fra pressen. For eksempel er 26 israelere drept av rakettangrep siden 2004. Det er forferdelig, og jeg kan ikke se for meg hvordan det er å leve i frykt for raketter. Det er imidlertid lite sammenliknet med den humanitære situasjonen på Gaza, de sivile tapene, bombeangrepene, blokaden og mangelen på mat og medisiner. Å kalle det som skjer nå “selvforsvar” er å dehumanisere de mange, mange flere ofrene i Gaza. Det er ikke noe likevekt her. Dessuten er det et tegn på hvor autopilot mange er når man mener at den eneste måten en kan forsvare seg på, er med omfattende vold.

Et lands rett til selvforsvar er forankret i folkeretten. Så klart man har rett og mulighet til å svare militært når man blir beskutt med raketter år etter år. Men så er det tre innvendinger da, som jeg for å være helt ærlig er ganske fortvila over at ikke Israel selv virker å være bevisst på:

1. Er det hensiktsmessig å svare med militære angrep? Har det til nå fungert? Svaret er jo nei. Hvis svaret er ja, og Israel mener at forrige krig var en stor suksess, kan det jo vanskelig argumenteres for at de er nødt til å ta enda hardere i nå. Men det gjør de jo.
2. Tjener det Israels sikkerhet å drepe enda flere sivile, og ødelegge Gazas infrastruktur? Helt åpenbart ikke, mener jeg. En kan si mye om Hamas, men det må være mulig å si at Hamas i det minste er åpne for å forhandle med Israel, og at de potensielt er i stand til å holde en viss orden på Gaza trass i blokade, sult og stadig ydmykelse. Ahmad Jabari, som ble drept for få dager siden, er mannen som Israel framforhandlet løslatelsen av Gilad Shalit med. Hamas-toppene er beviselig mulig å snakke og forhandle med.Nå er islamistene ved makten i Egypt, og langt mer ytterliggående krefter står kanskje klare til å ta over om Israel knekker Hamas. Det minner meg mer og mer om Israels kontakt og til tider direkte oppmuntring av Hamas’ framvekst på åttitallet – som en motvekt mot det sekulære PLO.
3. En skal være forsiktig med å påberope seg en folkerettslig rett til å drive forsvarskrig, når opphavet til hele konflikten er en folkerettstridig okkupasjon. Ja, Gaza er okkupert. At Israel trakk seg ut i 2005 endrer ikke på det bildet. Både FN og EU regner Gaza som okkupert. Det blir ingen endring i positiv retning i “fakta på bakken” før okkupasjonen og blokaden tar slutt. Det Israel gjør nå er, unnskyld uttrykket, å vise fingeren til den palestinske regjeringa på Vestbredden og si at de verken er interesserte i å forhandle med Hamas eller PLO. Her vil mange innvende at Hamas er en skikkelig trasig organisasjon. Men det er ikke særlig relevant. Fred oppnås ikke før man følger folkerettens spilleregler, og før man setter seg ned og forhandler, etterfulgt av forsoning. Stadig nye bosettinger på Vestbredden og voldsomme angrep på Gaza ødelegger en hver mulighet for en slik prosess.

Det er ikke et argument at “Hamas er verre”, eller at de skyter raketter. Det er nå engang de som styrer Gaza. Det er de man må få til en løsning med. For få år siden ble SV fordømt av nesten alle partier i Norge fordi vi sa at også Taliban måtte inngå i en fredsløsning i Afghanistan. Det ble tolket som om vi på et eller annet vis aksepterte Talibans politikk, og barnslighetene fulgte: “SV vil ha teselskap med Taliban”, raljerte Siv Jensen og Erna Solberg. Så slo Kai Eide fast at han så klart snakket med Taliban. Så fulgte Nato etter. Så ble det stille fra Siv og Erna.

Stille er det fra den kanten nå også, gitt. Og det er like greit. De som roper “Hamas er fanatikere!” som svar på krav om våpenhvile og en slutt på bombinga har ikke forstått poenget, verken i konflikten eller i grunnleggende fredsarbeid. De vi trenger å høre nå er de på begge sider som ønsker fred. De fins, selv om både propagandamaskinerier og bombefly overdøver dem. På Vestbredden sitter en hel befolkning og håper på anerkjennelse som stat i FN om kort tid. At palestinernes president ydmykes av Israels maktdemonstrasjon bekymrer nok ikke Israel særlig. Men det burde det, for tidligere forsøk på å undergrave palestinernes ledere har ikke slått særlig heldig ut. En skulle tro Israels politikere lærte, om ikke annet for sin egen del.

Israel og Palestina kunne vært fantastiske naboland. Et rikt kulturliv, to folk med sterke sekulære tradisjoner, og et tusenårig naboskap. Flere tiår med vold og okkupasjon gjør at mange tror at konflikten er uløselig, og religiøst fundert. Det er den ikke. Den er politisk.

Nå har Israel varslet at de forbereder bakkeinvasjon på Gaza. Vi minnes alle 2009, og de forferdelige konsekvensene av forrige krig.

Israels maktbruk strider mot en av grunnpilarene i internasjonal humanitær rett. Det er ingen synlig logikk, og ingen proporsjonalitet. Om man måtte støtte israels angrep, er det uansett nesten umulig å se hva godt som skal komme ut av det. En invasjon vil være et overgrep mot Gazas sivilbefolkning med store humanitære konsekvenser. Okkupasjonen er den sentrale årsaken til konflikten, og en av forutsetningene for å finne en fredelig løsning er at okkupasjonen oppheves. Det er ingen vei utenom.

Det er ingen tvil om at rakettangrepene fra ulike grupper på Gaza er ulovlige og må stanse. Men veien til fred går gjennom forhandlinger. Ved å drepe lederen for Hamas’ militære gren Ahmad Jabari og bombe Hamas’ hovedkvarter i Gaza skaper Israel et maktvakuum som andre og mer aggressive grupper kan fylle. Menneskene Israel kunne forhandlet med, blir drept. Det vil for israels del kunne føre til flere rakettangrep mot uskyldige israelske sivile.

Oppi alt synes jeg det er én part som for øyeblikket velger riktig vei: Det er palestinerne, ved president Mahmoud Abbas. De bruker i disse dager sin legitime rett til å søke økt anerkjennelse som stat i FN. Kontrasten mellom PLOs fredelige og politiske kamp på den ene siden og voldsbruken på den andre, setter hvem som er “moderate” krefter i perspektiv. Og det påpeker det åpenbare: Løsninga på flere tiårs okkupasjon og konflikt i midtøsten er politisk, og basert på forhandlinger. Israel kan ikke krige seg ut av dette.

Nå står landet tvert i mot i fare for å miste sin viktigste forhandlingsmotpart på veien til fred. Det er krigens sørgelige logikk. Og tar nok en gang oppmerksomheten bort fra selve okkupasjonen, som i stadig fleres øyne er noe permanent, noe uforanderlig. Når det skjer, er freden tapt for alltid.

Jeg er sjuk og dårlig i dag, og det er jo perfekt når det er lørdag, knallvær og Amish 82 hadde spillejobb. Solstrålen Linn har derimot løfta dagen min med å sende meg Dagbladet-forsida for i dag under tittelen “En viktig avis strikes again”:

Samtidig som VOLD, SEX og FYLL, “Sexy med frodige former”, “Slått av mor” og Skavlans nye panskandinaviske TV-show dominerer Dagbladets forside, melder den samme avisa at en SV-delegasjon nektes innreise i Gaza. Øystein Djupedal sier følgende:

Jeg er opprørt og synes det er fryktelig trist. Det er veldig spesielt at en parlamentarisk delegasjon som skal besøke norske hjelpeprosjekter i Gaza ikke får muligheten til å slippe inn, sier SVs Øystein Djupedal, som er med i delegasjonen til Dagbladet. 

Han fortsetter:

- Utenriksministeren har protestert og israelsk ambassadør har blitt kalt inn på teppet, men det er selvfølgelig et bevis på at Israel ikke ønsker oppmerksomhet mot de store ødeleggelsene som rammer uskyldige mennesker i Gaza.

Bedre kan det vel ikke sies. Ødeleggelsene i Gaza er fryktelige, noe den norske toppdommeren Lynghjem bl. a. slår fast i en ny rapport (også denne saken er fra Dagbladet). Fra rapporten:

• Over 3000 hjem ble helt ødelagt, og over 11 000 hjem skadet. 
• 215 fabrikker og 700 private bedrifter ble delvis eller helt ødelagt. 
• 15 sykehus og 43 helsesentre ble skadet eller ødelagt.
• 28 offentlige bygninger og 60 politistasjoner ble ødelagt eller skadet.
• 30 moskeer ble ødelagt og 10 skadet.
• 10 skoler ble ødelagt og 168 skadet. Tre universiteter og høyskoler ble ødelagt, mens 14 ble skadet.
• 53 FN-bygninger ble skadet.

- Det som slo meg var mengden barn som var drept med hensikt. Det forundret oss. Vi skjønte ikke hva som var hensikten, sier Lynghjem. 

Ifølge deres tall døde totalt 1400 palestinere som følge av de israelske kamphandlingene. Minst 850 av dem var sivile. 300 av dem var barn og 110 kvinner. Juristene som Lynghjem jobbet med forkaster dermed Israels påstand om at det bare var 295 sivile drepte.

- Det var barn helt nede på 3-4 måneders stadiet som ble drept. Noe sier meg at her var man ikke ute etter militære. Dette var ren terror. Det var også en stor andel jenter som ble drept. Det er en måte å utrydde fremtidige generasjoner på. Dette var fremtidige palestinske mødre.

Men å slippe inn folka som betaler for å bøte på noen av de vanvittige ødeleggelsene Israel har forårsaket, det har ikke landet storsinn til å gjøre.

Jeg skal selv til Palestina om en måned, om planene går i boks. Der skal jeg og bandet spille konserter for palestinsk ungdom og arrangere workshops. Med mindre vi óg kvalifiserer som en sikkerhetstrussel, da.

Iskwews glitrende beskrivelse av årets ekte påskekrim – “Hvem er David Weiss?” er anbefalt lesning!

Oppdatert: Dagbladet har løst mysteriet. Og det før folk har fått følge dramaet påska i gjennom? Vi føler oss lurt.

En liten hilsen til Bård Flaarønning, Tore Sandvik og flere som mener at boikott og dialog er motsatte størrelser. Dette er fra Naomi Kleins glitrende oppfordring til boikott av Israel i The Guardian:

“Boycotts sever communication; we need more dialogue, not less.”

This one I’ll answer with a personal story. For eight years, my books have been published in Israel by a commercial house called Babel. But when I published The Shock Doctrine, I wanted to respect the boycott. On the advice of BDS activists, including the wonderful writer John Berger, I contacted a small publisher called Andalus. Andalus is an activist press, deeply involved in the anti-occupation movement and the only Israeli publisher devoted exclusively to translating Arabic writing into Hebrew. We drafted a contract that guarantees that all proceeds go to Andalus’s work, and none to me. I am boycotting the Israeli economy but not Israelis.

Our modest publishing plan required dozens of phone calls, emails and instant messages, stretching between Tel Aviv, Ramallah, Paris, Toronto and Gaza City. My point is this: as soon as you start a boycott strategy, dialogue grows dramatically. The argument that boycotts will cut us off from one another is particularly specious given the array of cheap information technologies at our fingertips. We are drowning in ways to rant at each other across national boundaries. No boycott can stop us.

Just about now, many a proud Zionist is gearing up for major point-scoring: don’t I know that many of these very hi-tech toys come from Israeli research parks, world leaders in infotech? True enough, but not all of them. Several days into Israel’s Gaza assault, Richard Ramsey, managing director of a British telecom specialising in voice-over-internet services, sent an email to the Israeli tech firm MobileMax: “As a result of the Israeli government action in the last few days we will no longer be in a position to consider doing business with yourself or any other Israeli company.”

Ramsey says his decision wasn’t political; he just didn’t want to lose customers. “We can’t afford to lose any of our clients,” he explains, “so it was purely commercially defensive.”

It was this kind of cold business calculation that led many companies to pull out of South Africa two decades ago. And it’s precisely the kind of calculation that is our most realistic hope of bringing justice, so long denied, to Palestine.

 

Klein har rett. Blodig urettferdighet avsluttes ikke ved å invitere palestinske og israelske barn til å spille fotball sammen – ikke så lenge israelerne drar hjem til sine tanks og sin nærmest komisk lange værneplikt, og palestinerne reiser hjem til arbeidsløshet i den innesperrede ghetto-tilværelsen uten framtidshåp og med en talibanisert regjering. Blodig urettferdighet avsluttes ved å tvinge undertrykkerne til å stoppe.

En kulturell og akademisk boikott av israel er ikke boikott av israelere – det er boikott av en stat.