Jeg er sjuk og dårlig i dag, og det er jo perfekt når det er lørdag, knallvær og Amish 82 hadde spillejobb. Solstrålen Linn har derimot løfta dagen min med å sende meg Dagbladet-forsida for i dag under tittelen “En viktig avis strikes again”:

Samtidig som VOLD, SEX og FYLL, “Sexy med frodige former”, “Slått av mor” og Skavlans nye panskandinaviske TV-show dominerer Dagbladets forside, melder den samme avisa at en SV-delegasjon nektes innreise i Gaza. Øystein Djupedal sier følgende:

Jeg er opprørt og synes det er fryktelig trist. Det er veldig spesielt at en parlamentarisk delegasjon som skal besøke norske hjelpeprosjekter i Gaza ikke får muligheten til å slippe inn, sier SVs Øystein Djupedal, som er med i delegasjonen til Dagbladet. 

Han fortsetter:

- Utenriksministeren har protestert og israelsk ambassadør har blitt kalt inn på teppet, men det er selvfølgelig et bevis på at Israel ikke ønsker oppmerksomhet mot de store ødeleggelsene som rammer uskyldige mennesker i Gaza.

Bedre kan det vel ikke sies. Ødeleggelsene i Gaza er fryktelige, noe den norske toppdommeren Lynghjem bl. a. slår fast i en ny rapport (også denne saken er fra Dagbladet). Fra rapporten:

• Over 3000 hjem ble helt ødelagt, og over 11 000 hjem skadet. 
• 215 fabrikker og 700 private bedrifter ble delvis eller helt ødelagt. 
• 15 sykehus og 43 helsesentre ble skadet eller ødelagt.
• 28 offentlige bygninger og 60 politistasjoner ble ødelagt eller skadet.
• 30 moskeer ble ødelagt og 10 skadet.
• 10 skoler ble ødelagt og 168 skadet. Tre universiteter og høyskoler ble ødelagt, mens 14 ble skadet.
• 53 FN-bygninger ble skadet.

- Det som slo meg var mengden barn som var drept med hensikt. Det forundret oss. Vi skjønte ikke hva som var hensikten, sier Lynghjem. 

Ifølge deres tall døde totalt 1400 palestinere som følge av de israelske kamphandlingene. Minst 850 av dem var sivile. 300 av dem var barn og 110 kvinner. Juristene som Lynghjem jobbet med forkaster dermed Israels påstand om at det bare var 295 sivile drepte.

- Det var barn helt nede på 3-4 måneders stadiet som ble drept. Noe sier meg at her var man ikke ute etter militære. Dette var ren terror. Det var også en stor andel jenter som ble drept. Det er en måte å utrydde fremtidige generasjoner på. Dette var fremtidige palestinske mødre.

Men å slippe inn folka som betaler for å bøte på noen av de vanvittige ødeleggelsene Israel har forårsaket, det har ikke landet storsinn til å gjøre.

Jeg skal selv til Palestina om en måned, om planene går i boks. Der skal jeg og bandet spille konserter for palestinsk ungdom og arrangere workshops. Med mindre vi óg kvalifiserer som en sikkerhetstrussel, da.

Iskwews glitrende beskrivelse av årets ekte påskekrim – “Hvem er David Weiss?” er anbefalt lesning!

Oppdatert: Dagbladet har løst mysteriet. Og det før folk har fått følge dramaet påska i gjennom? Vi føler oss lurt.

En liten hilsen til Bård Flaarønning, Tore Sandvik og flere som mener at boikott og dialog er motsatte størrelser. Dette er fra Naomi Kleins glitrende oppfordring til boikott av Israel i The Guardian:

“Boycotts sever communication; we need more dialogue, not less.”

This one I’ll answer with a personal story. For eight years, my books have been published in Israel by a commercial house called Babel. But when I published The Shock Doctrine, I wanted to respect the boycott. On the advice of BDS activists, including the wonderful writer John Berger, I contacted a small publisher called Andalus. Andalus is an activist press, deeply involved in the anti-occupation movement and the only Israeli publisher devoted exclusively to translating Arabic writing into Hebrew. We drafted a contract that guarantees that all proceeds go to Andalus’s work, and none to me. I am boycotting the Israeli economy but not Israelis.

Our modest publishing plan required dozens of phone calls, emails and instant messages, stretching between Tel Aviv, Ramallah, Paris, Toronto and Gaza City. My point is this: as soon as you start a boycott strategy, dialogue grows dramatically. The argument that boycotts will cut us off from one another is particularly specious given the array of cheap information technologies at our fingertips. We are drowning in ways to rant at each other across national boundaries. No boycott can stop us.

Just about now, many a proud Zionist is gearing up for major point-scoring: don’t I know that many of these very hi-tech toys come from Israeli research parks, world leaders in infotech? True enough, but not all of them. Several days into Israel’s Gaza assault, Richard Ramsey, managing director of a British telecom specialising in voice-over-internet services, sent an email to the Israeli tech firm MobileMax: “As a result of the Israeli government action in the last few days we will no longer be in a position to consider doing business with yourself or any other Israeli company.”

Ramsey says his decision wasn’t political; he just didn’t want to lose customers. “We can’t afford to lose any of our clients,” he explains, “so it was purely commercially defensive.”

It was this kind of cold business calculation that led many companies to pull out of South Africa two decades ago. And it’s precisely the kind of calculation that is our most realistic hope of bringing justice, so long denied, to Palestine.

 

Klein har rett. Blodig urettferdighet avsluttes ikke ved å invitere palestinske og israelske barn til å spille fotball sammen – ikke så lenge israelerne drar hjem til sine tanks og sin nærmest komisk lange værneplikt, og palestinerne reiser hjem til arbeidsløshet i den innesperrede ghetto-tilværelsen uten framtidshåp og med en talibanisert regjering. Blodig urettferdighet avsluttes ved å tvinge undertrykkerne til å stoppe.

En kulturell og akademisk boikott av israel er ikke boikott av israelere – det er boikott av en stat.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive mer om Israel-boikott, men saken her lokalt har blitt svært interessant rett og slett fordi det er en øvelse i å skjønne Arbeiderpartiets indre liv. Eller mangel på sådan?

Bård Flaarønning og Geir Waages utspill i Adressa i dag er en ynkelig forestilling. De samme folka som i dagens Adressa sier at «SV forsøker å overby alle andre partier i hvordan de vil ramme Israel» (sic!) , var sist helg ute på Facebook og bruset med fjærene: «Endelig noen med handlekraft som sier i fra!». Indeed.

Flaarønning synes nemlig Trondheim Arbeiderpartis vedtak om Israel-boikott er så stas at han gjerne gjør det til førsteside på Trondheim AUFs hjemmesider, men når debatten om hvorvidt vedtaket skal få noen konsekvenser for Trondheim, blir det tyst. Men hva ser Bård Flaarønning og Geir Waage for seg? Presset de gjennom et vedtak om boikott bare for å sende et fint stilisert brev til regjeringa, mens vi fortsatt skal sende delegasjoner til Petach Tikva?

La oss gjøre et tankeeksperiment, Bård og Geir. Sett at deres fløy i Ap for en gangs skyld får gjennomslag i partie’. Sett at regjeringa følger Trondheim Aps oppfordring og innfører en ensidig økonomisk boikott av Israel. «Tøffere virkemidler», som dere kaller det.

Skal da trondheimpolitikere fortsatt reke rundt i israelske byer og sende folk att og fram, mens regjeringa skal boikotte? Gahr Støre innfører blokade, mens Rita står for dialogen? Er det meninga at noen etter dette skal ta Trondheim Arbeiderpartis boikott-vedtak seriøst? Dette må være, for å sitere en gammel AUF-slugger, det dummeste jeg har hørt.

Dette er lekepolitikk fra AUFs Bård Flaarønning og piskearrene på ryggen hans er synlige på god avstand. Det kan ikke være morsomt å drive politikk i et parti der rå makt teller mer enn flertallets vilje.

De siste tre dagene har en Arbeiderparti-ordfører nektet å svare på hva boikott-vedtaket betyr. En annen Arbeiderparti-ordfører er uvanlig grinete i tonen og mener jeg bør være mer lojal til Jonas og legger til at dialog er mye bedre enn boikott. Så kommer boikottilhengerne på banen og understreker at deres standpunkt forplikter alle andre enn dem selv. Hvor mange ulike syn på boikott av Israel har egentlig Trondheim Arbeiderparti?

Så da har vi fått det bekreftet: Arbeiderpartiets nyvunne boikottlinje lå bare i kjeften. Som så mye annet fra raddisene i AUF. Denne gangen tok det bare tre dager før direktør-Ap gjenvant kontrollen i det røde utstillingsvinduet.

Tore O. Sandvik er i dag ute i Adressa med en skikkelig bredside mot partifellene som ønsker boikott av Israel, og avlegger også andre partier en visitt:

Snorre Valen er nå SVs førstekandidat fra Sør-Trøndelag, og bør tenke over rollen sin. Han vet Utenriksdepartementet har understreket at vedtak om boikott i fylkesting eller bystyre er ulovlig. Det må også han forholde seg til, istedenfor å håne utenriksministeren i den regjeringen han skal på Stortinget for å velge, som Aps «direktørsjikt» på bloggen sin.

Aah! Det klassiske trickset: «Velmenende», paternaliserende råd. Som om ikke folk har fått det med seg er jeg nå stortingskandidat for SV, og dermed gjelder nye regler.

(…)

Tore er så grei å forklare disse nye reglene for meg: Min jobb er å sørge for at Jonas Gahr Støre får fortsette som utenriksminister. Mest av alt skal jeg avstå fra å gjøre det samme som både Dagens Næringsliv, Dagbladet og Klassekampen har gjort i fire år, nemlig å identifisere et direktørsjikt i Arbeiderpartiets ledelse. Tores partifelle Thorbjørn Berntsen er også blant synderne her, som allerede i 2005 tok begrepet i bruk. Mon tro om Berntsen fikk samme «råd» fra Tore den gang?

Kan hende jeg er ung og naiv, men jeg trodde det var Jonas Gahr Støres egen jobb å skaffe seg taburetter, i og med at han selv er stortingskandidat. Min jobb er å drive valgkamp for SVs vedtatte program, der boikott av Israel inngår. Tore lever visst i en verden der norske sosialister skal drive valgkamp for høyresosialdemokrater. Hett tips Tore: Den praksisen tok slutt i 1961.

Ifølge Tores Dekret for vordende stortingsmend må jeg også forholde meg til Jonas Gahr Støres tolkning av eksisterende frihandelsregler og dermed slutte å mene noe om norske virkemidler i utenrikspolitikken. Dette er interessante vendinger fra en erklært nei-mann som på alle andre områder selv motsetter seg å la frihandelsdogmer begrense norsk og lokal sjølstyrerett i viktige politiske besluninger.

Tore: Folkeretten oppstår ved presedens. Jo fler land som legger seg på rygg for EUs direktiv (som du kjemper mot), eller IMFs strukturtilpasningsprogram, eller WTOs mål om likebehandling av selskaper og stater, jo mer folkerettstridig blir det å kjempe mot denne utviklinga. Mange argumenterer for at Norges krav på enorme havområder og andre territorier er folkerettsstridig. Det hindrer oss ikke i å ha en svært offensiv nordområdepolitikk. Mange mener det strider med folkeretten å gå til krig uten FN-mandat (det er faktisk i strid med charteret), men det hindret oss ikke i å gå til bombeangrep på Jugoslavia og Afghanistan. At Utenriksdepartementet i en gitt politisk situasjon konkluderer med at norske frihandelsforpliktelser veier tyngre enn norske lokalsamfunns ønske om å boikotte Israel (slik som Sør-Afrika, 20 år tidligere), er en politisk avveining og bør ikke overraske noen. Og da har jeg ikke en gang nevnt at en av Norges fremste eksperter på feltet, Peter Ørebech (som UD i sitt brev ikke en gang klarte å stave riktig), mener frihandelsavtalen faktisk åpner for politisk motivert boikott.

Kanskje er det Tore O. Sandvik som selv bør tenke over sin rolle? Da han stemte mot Sør-Trøndelags boikott i fylkestinget var det ikke jussen som var utslagsgivende. Det var tvert i mot vissheten om at dette ville møte hard motstand i partiets eget direktørsjikt. Tore valgte selv å nedkjempe et flertallsvedtak i sitt eget fylkesting, uten å engang prøve lovligheten av vedtaket. Det kler fylkesordføreren dårlig å gå ut i forsvar for en Arbeiderpartipolitiker hvis største prosjekt til nå har vært stabssjefsjobben i Stoltenberg I, der masseprivatisering av offentlig industri og laissez-faire-politikk og anbudsiver var sentrale element (med påfølgende katastrofalt valgresultat). Tore må gjerne fortsette å kjempe mot flertallet i sitt eget lokallag, men da får han holde seg til Obamismer om dialog og håp, uten å ty til billige og belærende tricks som han selv går i spinn av når han utsettes for dem fra EU-tilhengere.

Tores nyvunne tiltro til Jonas Gahr Støres sublime kompetanse på juridiske  spørsmål i frihandels- og liberaliseringsspørsmål skal være morsomme å ha i bakhodet neste gang Tore selv stille seg på barrikadene mot et nytt EU-pålegg som i følge direktør-AP er «helt uunngåelig». Hør glasset single!