Trondheim Arbeiderparti har denne helga vedtatt på sitt årsmøte at de ønsker boikott av Israel. Dette er gledelig nytt, men reiser noen interessante problemstillinger. Jeg har ikke lest uttalelsen, så jeg er jo svært spent på om det ligger haugevis med forbehold i teksten som fritar Trondheim Ap ansvaret for å gjøre et framstøt sjøl her lokalt.

For tre år siden brukte Arbeiderpartiet mye krefter på å ydmyke Kristin Halvorsen i boikott-debatten. Siden den gang har statsråder (Jonas Gahr Støre inkludert) hatt meninger om ulike politikkområder i hytt og gevær, og traktaterklæringer om Israels «forsvarbare grenser» og «kjære Condi» er noe alle husker. Samtidig kjørte Jonas et rått løp for å skvise det lokale Ap-demokratiet i Sør-Trøndelag og få slutt på Sør-Trøndelag fylkeskommunes boikott av Israel.

Det kan jo ikke ha vært veldig vanskelig, når fylkets overhode selv protesterte vilt mot vedtaket, men denne historien er viktig å huske. For også den gang hadde boikottendebatten sitt opphav i et flertallsvedtak i et arbeiderpartiorgan. Representantskapet i Sør-Trøndelag hadde vært tydelige på sitt ønske om boikott av Israel. Det hindret ikke Arbeiderpartiets nomenklatura i å piske sin folkevalgte sørtrøndere på plass og få fylket til å snu i boikottsaken. «Fylkeskommunen driver ikke utenrikspolitikk», hett det fra Tore O. Sandvik, mens han gjerne sender delegasjoner til Kina og Slovakia, og mens Jonas slår fast at Finnmark er en utenrikspolitisk aktør. Kanskje utenrikspolitikk i fylket er greit når Kina frister med milliarder?

Uansett var spikeren på plass i boikottkista da Utenriksdepartementet rotet fram et omstridt notat som skråsikkert slo fast at en slik boikott var «brudd på Norges folkerettslige forpliktelser», fordi det kunne tolkes dithen at boikotten stred med frihandelsavtaler Norge hadde inngått med Israel. Som om slikt hindret UD i å legge til rette for Norges folkerettsstridige bombing av Jugoslavia i 1999 eller Norges deltakelse i amerikanernes «Enduring Freedom» i Afghanistan. Naive fylkespolitikere, som trodde «folkeretten» er et nedskrevet oppslagsverk med klare ja-/nei-svar lot seg kue, og snudde lydig.

Jeg forteller denne historien fordi Trondheim Arbeiderpartis vedtak om å gå inn for Israel-boikott er verdiløst med mindre det følges opp med handling. Ikke at Rita skriver et brev til regjeringa (som om trønderne blir lytta til hos Arbeiderpartiets direktørskikt), men at Rita tar initiativ til en trondheimsboikott av israelske varer og tjenester. Jeg venter i spenning. Og hvis dere får the guts, Arbeiderpartiet, er vi der og sikrer dere flertallet. Jeg skal til og med finne en liste over ti eksempler på langt mer alvorlige tilfeller av brudd på Norges «folkerettslige forpliktelser» som UD sjøl gir faen i, om dere har motet til å utfordre Jonas-veldet.

Imens er folk/gærninger som Avigdor Liebermann på vei inn i Israels regjering.

Manglende analyse eller skarpsinn gjør at noen sporer helt av i debatten om Israels krig og okkupasjon. Dette gjelder så klart kristenfundamentalister som har harmageddon som mål ved sin ukritiske støtte til Israel, men i stor grad også mennesker av motsatt oppfatning, som ikke klarer å holde tunga rett i munnen når overgrep skal fordømmes.

Forrige uke holdt jeg appell på torget i Trondheim, der 3000 mennesker hadde møtt opp for å vise sin solidaritet med det palestinske folket. Da gjentok jeg et poeng som jeg også hadde  på trykk i Adresseavisen samme dag: Vår fordømmelse av Israels politikk har ikke norske jøder som mottakeradresse. Man kortslutter helt når fordømmelse av en undertrykkende stat fører til skoleboikott av synagogebesøk og, som Trond Andresen driver i Klassekampen, en slags kvasiantropologi der han «påpeker» etniske særtrekk ved «jødene» med stor skråsikkerhet. Det er fullstendig krise.

Jeg hadde følgende innlegg på trykk i Klassekampen i dag:

Andresen må utfordres

Trond Andresen har et ufyselig innlegg i Klassekampen 14. januar, et innlegg som nå inngår i en serie av angrep på jøder som en nærmest enhetlig sosial gruppe: «De fleste jøder har et påfallende fravær av empati med palestinerne». Andresen  understreker her at han sikter til «de millioner av velutdannede middelklassejøder som er det typiske for vest-Europa og USA».

Andresen signerer (som akademiker) med sin NTNU-adresse i sine innlegg, samtidig som han stadig tyr til absolutte utsagn av typen «jeg har satt fingeren på noe sant» og «99 prosent av [jødene] som ytrer seg i samfunnsdebatten, sier at jødedom = Israel» (Andresen i Klassekampen 4. januar 2008). Bortsett fra at påstandene er det reneste tøv, blottlegger Andresen en reinspikka rasistisk tilnærming til jøder som befolking i Norge.

Med tanke på den siste tids «morsomheter» fra Otto Jespersen, karikaturer i VG og skoleboikott av synagogen i Trondheim, er det ikke det minste rart at norske jøder føler seg forfulgt. Om muslimer hadde mottatt samme deterministiske og hatefulle omtale som norske jøder nå opplever fra flere hold, ville langt flere på venstresida gått av skaftet, inkludert Andresen selv. Her må det ryddes opp.

Kampen mot Israels okkupasjon og undertrykking er ikke noen av Norges jøder vedkommende. Det er uholdbart når representanter for det mosaiske trossamfunn avkreves en mening om Israels krig, i kraft av å være jøder. Da besitter vi ikke større moralsk autoritet enn undertrykkerne. Vi blir tvert i mot undertrykkere selv, og bidrar til å styrke de rasistiske mekanismer som i særdeleshet gjør seg gjeldende i Israels okkupasjon. At denne grusomheten skyldes en jødisk «etnisk hyper-sjølopptatthet» (Trond Andresen i Klassekampen, 9. september 2006) og ikke imperialismens vesen, er oppsiktsvekkende lite materiell analyse fra marxisten Andresen, men først og fremst stinker det av tankegods som har gjort voldsom skade før. Boye Ullmann og Trond Andresen får fortsette sin debatt om hvorvidt Andresen bør ut av partiet Rødt, jeg er for min del glad for at jeg ikke er medlem av et parti som for andre gang på få år er nødt til å ta et slikt internoppgjør. Jeg har imidlertid ingen problemer med å fordømme Andresens rasisme.

Hans Rustad er ultra-patetisk. Nå blir han forbanna over VGs (smakløse) Hitler/Israel-karikatur, men hans indignasjon faller på steingrunn når han sjøl var blant de mest aggressive tilhengerne av å trykke krenkende Muhammed-karikaturer i hytt og gevær.

Faen så mange barnslige folk det er rundt om kring. Jeg trives godt med å være konsekvent, og konkluderer med at verken Islam-mobbing eller Jøde-mobbing er ok. Det har jeg ment hele tiden, og jeg slipper dermed å bæsje i skuffa sånn som Rustad og de “liberale” vennene hans gjør når de først gjør Muhammed-tegninger til en viktig prinsippsak om “ytringsfrihet” (as if), og så fordømmer teite Israel-karikaturer i neste åndedrag.