Et par måneder etter at NHO med John G. Bernander i spissen hadde arrangert sin årlige konferanse  på operaen, med den tendensiøse tittelen “Velferdsfellen”, begynte han forhandlingene om egen pensjon. Og det ga uttelling!

Bernander kan om tre år når han fyller 57, få en “begrenset førtidspensjon” på 700 000 kroner i året om han forlater NHO. Denne “førtidspensjonen” blir 1,8 millioner kroner årlig om Bernander står løpet ut i NHO, til han fyller 62. Og NHO-president Kristin Skogen Lund påpeker i avtalens forsvar at forgjenger Finn Bergesen hadde enda bedre ordninger! “Jonny har en vesentlig dårligere pensjonsavtale enn sin forgjenger, og det har han akseptert”, sier Skogen Lund. Å, da så.

Hele min generasjon har så klart “vesentlig dårligere” pensjonsavtaler enn Jonny.  Men vi har også vesentlig dårligere pensjonsavtaler enn Jonnys generasjon. Mens pensjonsreformer i flere land i Europa gir opptøyer og protester i gatene, har den norske debatten i beste fall vært moderat. Men det vil endre seg. Levealdersjusteringa gjør at alle på min alder må jobbe vesentlig lengre for å få opptjening, uavhengig av de store levealdersforskjellene klassene i mellom. Akademikere lever mange år lengre enn renholdere og transportarbeidere. Men jobbe like lenge, det må de alle. Afp har blitt til noe helt annet enn et alternativ til uføretrygding for sliterne. Alt dette tror jeg det er mange som ikke vil finne seg i. Spesielt når alle de som kjempet for reformen, i NHO, i LO, i Ap, i Høyre, sitter på helt andre pensjonsbetingelser selv.

“Vårt signal er at det skal lønne seg å arbeide”, sa Jonny under NHO-konferansen. Der ble det tegnet opp et bilde av en snyltende og lat norsk befolkning som trenger litt pisk for å jobbe mer. Alle andre enn Jonny, så klart.

Jonny har ikke bare forhandlet opp sin egen utrolige pensjon denne våren, han har også vært aktiv i klimadebatten. Og der har signalet vært at de norske klimamålene må justeres, slik at vi ikke rammer norske arbeidsplasser. Til min store gru har LO-leder Roar Flåthen gått fem på og støtter opp om sutrekoret fra menn i 50-åra som synes klimatiltak er vondt og vanskelig.

Dette er et enda større generasjonssvik. Jeg er drittlei av sure, velfødde menn, runde om livet og med penger i banken, som bærer seg over hvor dyrt det vil være å overholde norske klimaforpliktelser.

Fordi: Når jeg skulle ha pensjonert meg i 2051 (før pensjonsreformen utsatte det med noen år) skal Norge slippe ut en tidel av klimagassene vi slipper ut i dag. Klimaforliket er ikke i nærheten av en slik målsetning – vi må gjøre mye mer. Jo før vi starter, jo bedre og billigere er det. Vi kan bli ledende på ny miljøteknologi og ny industri. Alternativet er en oppvarming av kloden som vil medføre økologisk katastrofe og millioner av klimaflyktninger.

Min generasjon må ta en mye, mye større regning og belastning enn at oljebransjen må bære kostnadene av å bygge strømkabler fra land. Det blåser Jonny og 50-åringene i, de er døde og har brukt opp pensjonsmillionene sine når den tid kommer uansett. Men alle kan ikke kutte klimagassutslipp i Bangladesh. Vi må kutte her og.

“I won’t be coming home tonight , my generation will get it right”, sang Phil Collins på 80-tallet, i Genesis’ flaue forsøk på å lage en kampsang for post-sekstiåtterne. Phil Collins’ generasjon i hjemlandet England raserte Labour og gikk til ulovlig krig mot Irak. Her hjemme har de heller ikke imponert. De har økt forskjellene i Norge sammenhengende siden 1980 og til SV kom i regjering (og snudde utviklinga), privatisert fellesskapets eiendom, eskalert norske klimagassutslipp og gjort knefall for en sirkellogikk der klimagassutslipp er alle andres problem og der deres egen pensjon er viktigere enn framtidig verdighet for hardtarbeidende yrker. Da får det være opp til oss å gjøre jobben.

På trykk i Klassekampen 7. juli 2011

De er ikke forhandlere, eller statsledere. Er de da unyttige?

Hvert år reiser veldig mange tusen mennesker til et eller annet sted på kloden for å følge, delta i (eller, i noen tilfeller, trenere) de internasjonale klimaforhandlingene. Det er en enorm operasjon, og enkelte av møtene fungerer bedre enn andre. De fleste husker København i fjor, som ga et godt bilde på manges kritikk: Endeløse køer. Organisasjoner og naturvernere som henger rundt, aksjonerer, lager kvalm og er i veien for de som skal ‘gjøre jobben’. Veganere i komiske kyllingdrakter som deler ut politisk korrekt mat ved inngangspartiet. En møteledelse som svarer på problemene med å stenge alle frivillige organisasjoner ute. Og sånn går no dagan.

I fjor ville Frps Ketil Solvik-Olsen kaste ut organisasjonene (her kalt NGOer – som Lars Haltbrekken skrev i et tidligere innlegg har alt, absolutt alt, en forkortelse på disse møtene). På en måte har klimasekretariatet tatt Solvik-Olsen på ordet: Det er riktignok lov å aksjonere her, men da må du søke to dager i forveien, oppgi formål og antall deltakere, og bli tildelt en egen plass. Det er ikke akkurat snakk om spontane markeringer som følger utviklinga i forhandlingene.

Kritikken tar en annen form også. Det er lett å stemple disse møtene som sløseri og meningsløse, som Dagbladet egentlig antyder når de dekker Norges ‘rekordstore delegasjon’. Og rett nok, når jeg sitter her og skriver, på en låne-PC utenfor plenumssalen, er det tett av folk rundt meg. Det er generelt mye ’støy’. De er ikke forhandlere, eller statsledere. Er de da unyttige?

Nei – tvert i mot. En sterk tilstedeværelse fra frivillige organisasjoner er en kjempestyrke for de internasjonale klimaforhandlingene. For de trenger ingen filtre på budskapet sitt. De sitter på enorm kompetanse (ta en ‘Klima-Quiz’ med en norsk politiker og Naturvernforbundets Bård Lahn som deltakere og se hva som skjer). Og de er med på å utforme, og formidle, politikk. Lars Løvold i Regnskogfondet nevnte et eksempel for pressen i dag, der NGOenes innsats overfor enkelte land bidro til å øke kunnskapsnivået hos forhandlerne og bringe forhandlingene videre. Det er ikke et søkt argument, når en tenker over at mange land ikke har råd til å sende flere titalls mennesker til disse møtene. På biomangfoldmøtet i Nagoya var enkelte fattige stater representert med tre-fire forhandlere. De var ikke engang nok folk til å følge hvert enkelt forhandlingsspor. Da er den internasjonale miljøbevegelsen et viktig bidrag til kunnskap.

Organisasjonene er gode rådgivere for norske politikere også. Og at de er her er med på å minne politikere om at det er en opinion der hjemme som skal stå til doms over hva vi får til, og ikke bare en sterk oljebransje som bærer seg om klimaambisjonene blir for store. For det er kanskje det viktigste punktet: Muligheten til å formidle. Å få noe meningsfylt og trekke en essens ut av disse møtene er vanskelig, når språket er så utilgjengelig (CCS i CDM, COP-MOP, blah blah blah), og forhandlingene er så kompliserte. Det er ikke rart at det er slik, historisk henger klimagassutslipp så tett sammen med verdiskapning og velstandsnivå at det er utrolig vanskelig å få alle verdens land med på en enighet om kutt. Men min erfaring er at organisasjoner og frivillige kanskje er de aller beste formidlerne og fortolkerne av denne kunnskapen, fordi de er avhengige av å få den ut. De har ikke salgstall og tabloidforsider som mål, og derfor ser dere verken dommedagsprofetier eller usakligheter på nettsidene til Bellona og Naturvernforbundet. Tvert i mot er jo miljøbevegelsens kamp avhengig av oppslutning, og oppslutninga avhenger av at folk forstår hva klimaendringene og forhandlingene går ut på, og hvorfor det er så viktig. Det er ingen liten oppgave, men et godt eksempel på at organisasjonene er en uunnværlig del av den norske delegasjonen. Jeg synes vi skal være stolte over å ha en uvanlig brei delegasjon. Det gjør oss sterkere, og kanskje litt mindre selvhøytidelige (og det er ingen dum ting her i trebokstavforkortelsenes og diplomatspråkets rike).

Blogginnlegg skrevet til Naturvernforbundets blogg fra klimatoppmøtet i Cancun.

There is no presence of American infidels in the city of Baghdad. We besieged them and we killed most of them

- Komiske Ali, med amerikanske tanks et par hundre meter i bakgrunnen

På fredag kom rapporten fra Oljedirektoratet med anslagene fra den svært omfattende seismikkskytinga utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. På forhånd hadde vi fått heftige lovnader fra oljebransjen: Statoil og oljelobbyen i OLF har vært høyt og lavt med sine “verdier for 1 500 milliarder kroner”, og med bakgrunn i sine “egne anslag” på minst 3 milliarder fat olje i områdene, har de lovt så mye som 2000 arbeidsplasser til landsdelen. LoVe Petro har gått enda lengre, og lovt 4500 arbeidsplasser. Tenkt på et tall! Noen høyere bud?

Noen av oss vil huske de samme luftige løftene om masse lokale arbeidsplasser, ilandføringsanlegg og gratis lunch til alle da oljebransjen lobbet for Goliat-utbygginga. I dagens VG ser vi en eksordfører angre bittert på at han var med å kjempe for oljebransjen – for lokalbefolkninga ble lurt. Han ber Lofoten og Vesterålen satse på fornybar energi i stedet.

Fredag kom anslaget fra Oljedirektoratet. De anslåtte verdiene er nede på en tredel av det oljelobbyen har brukt som utgangspunkt for sine tall og løfter. Den største andelen av ressursene ligger i områdene som er mest sårbare for utslipp og ulykker. En skulle tro at oljebransjen i møte med slike fakta tonet ned sin skråsikre (og ganske så offensive) retorikk en smule. Men den gang ei: Statoil tror ikke på Oljedirektoratets anslag! De vil holde fast på “sine egne tall”. Slik at de kan fortsette å love gull og grønne skoger til lokalbefolkninga.

Under Irak-krigen var det mange som moret seg over Mohammed Saeed al-Sahaf, den irakiske pressetalsmannen med uttalelser som var så ute av kontakt med virkeligheten at han fikk tilnavnet “komiske Ali”. Helge Lund er ikke like morsom.

For to uker siden uttalte OLF-sjef Gro Brækken at jeg var “ute av kontakt med virkeligheten”. Det er sterke ord fra en bransje som glatt overser kunnskapen de selv etterlyste. Jeg vet av en del fiskere i LoVe som gjerne ville ha sluppet all denne seismikken, og som sikkert ikke blir mer happy av å se hvordan statens oljeselskap blåser av resultatene.

11. mars 2010 er en stor dag. I dag blir havergiloven vedtatt! I den forbindelse fikk jeg og Marianne Marthinsen fra Ap overrakt ei vindmølle fra Natur og Ungdom utenfor Stortinget. Fin var den og. Når jeg ser komplett idiot ut på bildet, er det så klart fordi jeg svevde i lykkerus over begivenheten.

For 100 år sida viste Norge vei med sitt lovverk for vannkrafta. Det at rikets ressurser kommer fellesskapet til gode er ikke en hovedregel på verdensbasis. I en rekke land ser vi fortsatt resultatene av en villet politikk der noen få tjener enorme summer på å høste av verdier som burde tilhøre mange flere.

Spesielt gjør dette seg gjeldende for oljen. Spør for eksempel fattige i Nigeria om oljen har vært en velsignelse for dem. Nesten ingen land kan vise til den fordelinga av oljerikdom som Norge kan, tvert i mot er olje i mange deler av verden assosiert med uro, sosial ustabilitet og konflikt. Oljen er et eksempel på at ressursrikdom i seg selv ikke skaper velstand for folk, det er politiske valg som gjør det. Derfor er det og helt naturlig at vi skal ha en offentlig styrt forvaltning av vårt nye offshoreeventyr: Havvind!

Oljen tar jo slutt, selv om noen later som om festen varer evig. Med havbasert vindkraft i stor skala kan vi fortsette å være en stor energinasjon, samtidig som vi bidrar til mer miljøvennlig energi i Europa. Bra for miljøet, bra for arbeidsplasser i leverandørindustrien vår (få kan offshore bedre enn Norge, på grunn av 40 år med oljeutvinning), bra for teknologimiljøene våre (hey, jeg er jo fra Trondheim), og bra for samvittigheten.

Derfor er det helt naturlig at Norge sikrer rettighetene for utnyttelse av vindressursene våre til havs. Det er del av en stolt tradisjon der helhetlig planlegging og politikk skaper verdier til fellesskapets beste.

Når vi sier ”bærekraftig vekst”, hva mener vi egentlig? Begrepet er strengt tatt en selvmotsigelse. Tanken ligger i bakhodet mitt hver gang vi politikere sitter i et panel og sier at ”klimautfordringene kan løses uten at vi ofrer vår levestandard”. Noen ganger sier vi det nok fordi vi tror og mener det. Andre ganger sier vi det for å gjøre de store endringene vi må gjennom mer akseptable for opinionen.

Men problemstillinga slår meg tydeligere når jeg i innledninga til NITOs energi- og miljøpolitiske plattform (i ei innledning som ellers er svært god og saklig) leser følgende:

Å redusere utslippene av fossilt brensel kan innebære at vi vil måtte leve annerledes i fremtiden, men det behøver ikke å bety at vi må senke levestandarden.

”Ikke det?”, spurte jeg meg selv. Jeg er sannelig ikke sikker. Skriver NITO dette fordi vi politikere så ofte sier det samme, eller fordi de er faglig og saklig overbevist om at vi kan løse verdens klima/energi/ressursutfordringer og opprettholde vestlig levestandard?

Det skal jeg komme tilbake til. Men først det jeg burde startet med: Det er veldig hyggelig å bli spurt om å diskutere NITOs energi- og miljøpolitiske plattform. Den er fra desember 2008, og jeg leste den under valgkampen i fjor. Jeg likte det jeg så. I denne bloggposten skal jeg derfor konsentrere meg hovedsakelig om de sidene ved dokumentet som jeg synes fortjener debatt, undring, motsvar eller kritiske spørsmål. Alternativet er en veldig lang gjennomgang av alle de ulike kapitlene, med vekselvis panegyrisk hyllest og kritikk. Det blir langt og uhåndterlig, og dessuten kjedelig å lese. ”NITO har rett i at det er et betydelig potensiale for energieffektivisering i husholdninger” er selvfølgeligheter som jeg skal forsøke å unngå.

Gjennom samarbeid med andre aktører og aktivisering av fagkunnskap i egen organisasjon og blant egne medlemmer, skal NITO bidra til at fagkunnskap og rasjonelle løsninger legges til grunn for fremtidsrettede og effektive miljøtiltak.

Jeg tar NITO på ordet, og synes plattformen leverer umiddelbart, med tallrike og gode utfordringer til regjeringa. Til mange av utfordringene vil jeg typisk svare ”de konkrete tiltakene får vi når Klimakur lanseres”, og det kan jeg si i ti dager til. For da leverer Klima- og forurensningsdirektoratet sin mye omtalte Klimakur, og da er ballen utelukkende på politikernes side. Og først og fremst oss rød-grønne, så klart.

NITO har valgt ut tre satsingsområder for sin energi- og miljøsatsing. Det er henholdsvis energieffektivisering og forsyningssikkerhet, fornybar energi og teknologiutvikling samt kommunenes rolle på klimaområdet.

Dette er helt naturlige områder for NITO å fokusere på. Jeg er spesielt glad for at kommunenes rolle løftes fram. Selve begrepet ”kommunenes rolle” høres trist og grått ut, men alle som vil ha et eksempel på hvordan en kommune kan være en forbilledlig klimaaktør kan ta et titt på Arendal kommune, og se hvordan god politisk ledelse og kompetente miljøarbeidere i kommunen lykkes i lokalt klimaarbeid. Arendal er nå på vei mot å bli klimanøytrale innen 2017 (!).

NITO peker helt riktig på det meningsløse i å investere 2,3 milliarder kroner på et sett macho/mobile gasskraftverk i Midt-Norge, framfor å bruke pengene på fornybar vindkraft og utbedring av nett. Akk, så rett de har i dette – noe undertegnede og fylkesordfører i Sør-Trøndelag Tore Sandvik jo har foreslått å gjøre noe med. Men jeg følger ikke NITO når de antyder at verneplaner bør endres for å gi rom for flere vannkraftprosjekter. Det ligger et stort potensiale i eksisterende kraftverk og utbedring av nett. De store utbyggingenes tid bør være over.

Men først og fremst er det det overordnete ved NITOs energi- og miljødokument jeg synes det er spennende å kommentere. At teknologer tar initiativ og ansvar i klimautfordringene, er veldig viktig. NITO deltar i prosjektet ”Future Climate – Engineering Solutions”, sammen med søsterorganisasjoner fra norden og Tyskland. Her trer ingeniørorganisasjonene fram med helt konkrete tekniske løsninger for å redusere utslippene av klimagasser, og understreker hvor avgjørende teknologene er for å kunne løse klimakrisa.

Jeg er ikke ingeniør, og min tekniske kompetanse begrenser seg til å kunne traktere musikkinstrumenter og PA-anlegg, så jeg leser naturlig nok NITOs dokument med øynene til en samfunnsinteressert ung musiker og halvstudert røver (og knapt nok det). Og i mine øyne er det en dobbelthet i NITOs presentasjon av klimakrisa og løsninger. NITO ”anerkjenner” FNs klimapanel sine hovedkonklusjoner, men bruker likevel IEA (det internasjonale energibyrået) som mal for framskrivninger av verdens energisituasjon i framtida. Mange vil ha det til at IEAs ”togradersscenario” er en slags forskningsbasert oppskrift på hvordan en løser klimaproblemet. Men her begynner problemene. IEAs ”klimascenario”, som legger opp til en co2-konsentrasjon i atmosfæren på 450 ppm, er slett ingen garanti for å nå FNs togradersmål. Ei heller er IEAs fordeling mellom energikildene uproblematisk. Om NITO vil ”bidra til at fagkunnskap og rasjonelle løsninger” skal legges til grunn for framtidas miljøtiltak, må dette også gjenspeiles i hva som legges til grunn for NITOs virkelighetsbeskrivelse. Og det er ikke ”rasjonelt” med en så stor økning i atomkraft som IEA legger opp til. Å satse på at 450 ppm er godt nok for å redde oss fra alvorlige klimaendringer, er ikke særlig kunnskapsbasert eller faglig solid. Det er riktignok et tegn på at IEA er på rett vei, men det er langt i fra nok til å være sikre på at økosystemet vårt overlever. Jeg ville aldri satt meg på et fly med like store odds for å styrte, som IEAs ”klimascenario” har for å være utilstrekkelig.

Kanskje er det herfra ideen om en utelukkende teknologisk løsning på klimakrisa kommer? Vår levestandard vil forbi uberørt, sier vi, selv om tallenes tale er klar: Vi må spise mindre kjøtt for at andre ikke skal sulte i framtida. Vi må kjøre mye, mye mindre bil. Vi må generere opp mot 85-90% mindre co2 når jeg er 66 år gammel. Og uansett hvor ung jeg føler meg, er ikke det særlig lenge til.

Det er ikke ingeniørenes jobb å være samfunnsforskere. Det har vi egne klimaforskere til, som CenSES på NTNU i Trondheim. Men samfunnsvitenskapen og teknologien henger tett sammen når løsningene på klimakrisa skal gjennomføres.

Klimapolitikk er sikkerhetspolitikk – millioner av klimaflyktninger og ressursmangel i framtida er et sikkerhetspolitisk problem.

Klimapolitikk er arbeidspolitikk – hvordan opprettholde industri og sysselsetting når vi skal slippe ut en brøkdel av co2en vi slipper ut i dag?

Men først og fremst (og her kommer jeg til poenget): Klimapolitikk er fordelingspolitikk. Og bærekraftig vekst er et fint begrep, men svært, svært vanskelig å faktisk få til. NITO har valgt å bruke Stortingets klimaforlik, altså den etablerte politiske konsensus om klima i Norge, som utgangspunkt for sine utfordringer og forslag. Men plattformen trenger en oppdatering. I Soria Moria 2 slår regjeringa fast at vårt mål på sikt er at alle mennesker på jorda skal ha samme rett til å slippe ut co2. Det er et svært omfordelende og radikalt prinsipp. Det er den mest logiske tilnærminga til de store forskjellene i verden i dag, og prinsippet gjør at klimapolitikk og fattigdomsbekjempelse kan gå hånd i hånd.

I et slikt bilde er det åpenbart at vår levestandard må endres. Det betyr ikke at vi skal bli fattigere eller få en trasigere hverdag, men levestandarden vår vil uunngåelig endres av den endringa av forbruk og transport som vi står overfor. Men på en måte har NITO likevel rett:

Det er teknologien som skal gjøre dette mulig.

NITOs energi- og miljøpolitikk er anbefalt lesning, en god innføring i de teknologiske mulighetene vi har til å gjennomføre tiltak i dag, og hvilke utfordringer vi står foran. Den er godt, enkelt og pedagogisk skrevet, tar ikke lang tid å lese, og har en rekke lenker og henvisninger til videre lesning.  På enkelt punkter er den for slapp. Som organisasjon bør NITO ha større ambisjoner om klimakutt og tiltak enn det Stortinget klarer å bli enige om, og fraværet av en analyse av oljens utfordringer er påfallende. Om ikke NITO ærklærer motstand mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen (som jeg mener de bør) bør de i hvert fall problematisere Norges rolle som storstilt oljeeksportør i større grad enn det de gjør. Et av dagens store tabuområder i energipolitikken er å reise spørsmålet ”hvorfor skal vi ha retten til å utvinne all vår olje og gass?”. Alle land kan si det samme, og da kommer vi ikke langt. Det er både rasjonelt og klokt å ha en plan klar for hva vi skal leve av etter oljen – lenge før den tar slutt. Da må vi begynne å leve med tanken på at olje kan bli liggende igjen under havet, ubrukt (horror!). Der trenger vi teknologenes hjelp – selv om det er lettere å lene seg til IEA.

Dette er en tekst jeg har skrevet for NITOs blogg, på utfordring fra NITO. Spennende og hyggelig!