Det har vært mye oppmerksomhet rundt to unge og dyktige KrF-bloggere fra Hordaland, Sondre Olsen og Filip Rygg. Jeg leser spesielt førstnevnte med stor interesse, selv om premisset hans er “en inderlig overbevisning om at de beste løsningene finnes i sentrum” – det minner litt om Det Politiske Parti.

På ett felt er imidlertid Sondre Olsen og Filip rygg definitivt ikke i det politiske sentrum, og det er i sin kamp mot “fundamentalistiske homofile”, som Olsen kaller det. Som om homofili er en overbevisning på linje med f. eks. kristenfundamentalisme. Olsens merkelapp på meningsmotstandere av homofil legning er ganske avslørende – det viser at Sondre Olsen ser på sitt politiske syn som like uforanderlig som noens seksuelle legning. Den løypa må gjerne han og andre Krf-ere forfølge, men jeg orker ikke bli med.

Selv om mye av det de to skriver både er provoserende (og for mange sikkert sårende og krenkende) tar jeg meg selv i å håpe at denne gjengen når så langt som mulig i Krf-slik at også Krf kan bli et sperregrenseparti sammen med sine venner i Venstre. Nåvel, venner på andre ting enn verdispørsmål i hvert fall.

I det siste har debatten om Fritt Ords pristildeling til Nina Karin Monsen rast. Det jeg har funnet mest interessant med denne debatten, er hvordan unge, høyreorienterte Krfere har forsvart Monsen, uten å vedkjenne seg hennes standpunkter. Årsaken til dette er så klart at handlingsrommet for å spy ut hatefulle påstander om alenemødre, homofile og andre syndige grupper ikke er like høy som før. Monsen er dermed et godt redskap i offentligheten for å ytre meninger som man ikke tør ytre selv.

Dette er kanskje en urettferdig påstand. Jeg skal derfor fortsette denne teksten med det premiss at Sondre Olsen og Filip Rygg ikke stiller seg bak Monsens karakteristikker av homofile som “æreløse” og “selvhatende”, og homofiles barn som “handikappede”. For ordens skyld vil jeg gjøre meg ferdig med Monsen-sitatene med en gang, så jeg kan gå videre:

“De homofile, enkjønnede miljøene kommuniserer nå bare med seg selv og sine meningsfeller. De er gjennomsyret av intoleranse og menneskeforakt.”  
 
“Det var ikke vanskelig å oppdage at homofile kvinner og menn hadde problemer med det annet kjønn.”  
 
“Med dette forslaget vinner en gruppe som har gjort seksualitet til en hovedsak i livet.”  
 
“Homofili dreier seg om skam. Først en grunnleggende skam over å være annerledes, en avviker. Man fungerer ikke godt nok som mann eller kvinne i et heterofilt seksuelt forhold eller man avskyr tanken på det.”  

Olsen har likevel ikke ryggrad til å hente fram disse sitatene i sin siste bloggpost om temaet, “Du kødder ikke med homoaktivistene”. Han velger heller å luke ut grumset til fordel for dette Monsen-utsagnet:

– Jeg mener ikke noe spesielt om homofile, det er ekteskapsloven og barneloven jeg protesterer mot – at vi har lover som tillater staten å lage farløse og morløse barn.

Rent bortsett fra at påstanden faller på egen urimelighet i møte med “höjdarene” ovenfor, er det ganske stusslig debatteknikk å luke ut sitater som passer i egen dagsorden. Men det er Sondre Olsen og Filip Ryggs minste problem. Problemet er hvordan en skal forsvare såpass ytterliggående aktører som Nina Karin Monsen uten å bli skitten på fingrene. For å oppnå dette har de vekslet mellom tre strategier:

1. Antyd enighet med Monsens karakteristikker og forsvar dem. Dette er den klart vanskeligste, som bringer de videre til teknikk nummer to:

2. Få debatten til å handle om en konkret politisk sak: Ekteskapsloven. Dette er redelig av Olsen og Rygg.

 

Olsen skriver følgende:

Selv opplever jeg det nesten umulig å diskutere med fundamentalistiske homofile. Jeg støtter dem i deres ønske om å leve i forpliktende samliv, men jeg reagerer på at de samtidig krever mulighet til å skaffe seg barn som dermed blir fratatt sine foreldre.

Det siste er en absolutt og normativ påstand som er langt fra uproblematisk. De naturlige konklusjonene blir jo:

• Barn som av en eller annen grunn *ikke* har to foreldre har det by default verre en barn i en kjernefamilie
• Barn som i dag har et homofilt foreldrepar ville hatt det bedre om de hadde et heterofilt foreldrepar
• Barn har det alltid best med sine biologiske foreldre

Påstanden er, for å si det mildt, både spekulativ og forenklet. Dessuten er det en kjennsgjerning at staten allerede i mange år *har* grepet inn, og fratatt biologiske foreldre sine barn. Jeg velger å tro at Sondre Olsen ikke er motstander av barnevernet også. Men det er en annen diskusjon.

 

Som vi ser når ikke Olsen langt før han må henfalle til karakteristikker som “homoaktivistene” og “fundamentalistiske homofile”. Dermed må man ty til teknikk nummer tre:

3. Forsvar Nina Karin Monsens ytringsfrihet. 

Fra Filip Ryggs blogg:

Det er rett og slett vanskelig å være politisk ukorrekt i Norge. Ytringsfriheten har vi, og heldigvis er det få som arbeider aktivt for å innskrenke denne. Men; svært mange vil gjøre det nærmest umulig å bruke sin rett, dette gjør man ved å latterliggjøre sine motstandere, samt bedrive aktiv kampanje-journalistikk.

Her faller Olsen og Ryggs sak sammen. For det kler blasfemiparagrafens varmeste forsvarere særdeles dårlig å plutselig skulle være opptatt av retten til å fremme sårende og krenkende ytringer. Jeg ser med glede fram til at Olsen og Rygg tar et generaloppgjør med Krfs illiberale historie i forsvar for undertrykking av de som kunne tenke seg å gjøre narr av Jesus eller se “Life Of Brian” på kino.

Filip Rygg og Sondre Olsen leker prinsipielle mens deres egne fordommer og forestillinger av hva som er korrekte samlivsformer drypper gjennom med jevne mellomrom. Det ser vi i de spekulative “retten til mor og far”-frasene og ikke minst i blogginnleggene Olsen skriver i affekt, der meningsmotstandere stemples som homofile aktivister og fundamentalister.

Sondre Olsen og Filip Rygg representerer en ny generasjon mørkemenn i Krf, som til og med har frekkheten til å formane at homofile bør leve i forpliktende samliv, i et innlegg som ellers er en raljering mot homofiles evne som foreldre.

Det fryder meg å se at Krf taper nok en verdikamp, og det fryder meg desto mer å være vitne til det sinnet og den frustrasjonen det bygger opp hos unge, konservative Krf-gutter. Krf tapte konkubinatsparagrafen, de tapte kampen mot å avkriminalisere (!) homofili, de tapte kampen om selvbestemt abort, og de tapte nylig kampen mot at homofile ikke skal diskrimineres hva ekteskap angår. Den norske befolkninga kommer til å sørge for at de taper igjen. Og for hvert tapte slag forsvinner en del av Krfs eksistensgrunnlag. Akkurat det plager meg fint lite.

Anbefaler også Inga Martes utfordring til Inger Lise Hansen.

Odd Anders With er i Adressa i dag, og han er tydelig sår på grunn av mine karakteristikker av ham. Da vet jeg i hvert fall at han leser bloggen min, så han kan jo få sitt svar her også.

Offerrollen gjør seg dårlig fra en mann som bruker nazi-stempel i en debatt som er så vanskelig og skyldbetont for norske kvinner som abortdebatten. At han framstiller meg som tilhenger av “utsortering av barn med Downs syndrom” fordi jeg er tilhenger av å avskaffe abortnemdene i dette landet gjør ikke saken bedre.

Stavanger Aftenblad skrev 6. desember 2008:

“(…)når norske kvinner aborterer et svangerskap etter ultralydfunn, så har 85 til 90 prosent av de aborterte fostrene en dødelig diagnose.”

Nestleder i Trondheim SV, Astrid Kjelsnes, har tidligere skrevet følgende i kommentarfeltet på denne bloggen:

Denne debatten har vært oppe tidligere, da kom det frem at sjøl om mange flere kvinner ønsket ultralyd, er det ingen økning i andelen som tar abort fordi det avdekkes misdannelser hos fosteret. Der i mot mente forskerne at verdidebatten rundt abort ga kvinner dårlig samvittighet, eksempelvis viste de til kvinner som hadde dårlig samvittighet for å ta abort selv om det var påvist at fostret ikke hadde hjerne. Adressa hadde vel et oppslag er for en liten tid tilbake, hvor de viste at det var postivt for foreldre å få ultralyd fordi man i Norge kobler inn barneleger og spesialister som kan forklare hvis det skulle være noe anderledes med fosteret. Dette gjør at foreldrene er forbredt godt forbred ved fødsel og sjokkopplevelsen blir mindre.

Professor Reidun Førde på seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, sier at man ikke kan se at vi har “mer blaserte i sitt syn på feil ved fostrene”. Heller at folk er mer posetive til mangfold. Men at vi pga bedre fosterdiagnostikken, bli mange fler kvinner satt over for et vanskelig valg. De som velger å ta abort, har som regel fått beskjed om at fostret ikke er levedyktig. Undersøkelser fra St.Olav i Trondheim veiser at rundt halvparten av de gravide har fått ultralyd før 14. uke, altså er ultralyd før 18. uke er utbredt allerede uansett hva KrF mener. Doktorgraden som er gjort på matrialet fra 49.000 trønderske fødsler i perioden 1987 til 2004, viser det har vært mulig å ha tilbud til alle gravide om ultralydundersøkelse ved 18. uke uten at en fryktet økning av svangerskapsavbrudd har funnet skjed. M.a.o. det eneste Odd Anders With oppnår er å rope ulv, ulv. Og gi kvinner som ikke har levedyktige fostre enormt dårlig samvittighet.

Som man roper i skogen får man svar, og With må tåle friske tilsvar så lenge han drar fortidas skrekkregimer opp som argument mot kvinners frie valg. Da er til og med “eldrebølgen ville ikke vært noe problem uten selvbestemt abort”-tullet fra Sondre Olsen å foretrekke. KrF må gjerne fortsette “stakkar oss”-politikken sin, men den gjør seg bedre når Godwins lov ikke gjør seg gjeldende ved å dra Nazi-kortet.

I abortdebatten på denne bloggen har Geirmund Lykke fra KrF gjort noen interessante kommentarer. At den norske velferdsstaten har mye å si for at norske kvinner får flere barn enn mange i Europa, har han rett i (jfr. oppslag i Aftenposten i dag), men barnehagedekningen er det vel strengt tatt ikke KrF som har særlig ære for. Å betale foreldre for ikke å ha barn i barnehage er å betale kvinner for å bli hjemme med barn. Det er grunn til å minne om at vi ikke skal lengre tilbake enn til tidlig 90-tall for å finne uttalelser av typen:

“Det er barnemishandling å sende barn fra null til tre år i barnehage! Heller ikke eldre barn bør ga i heldagsbarnehage. Ethvert normalt utviklet voksent menneske er i stand til å ta vare på sine egne barn. “

Marit Luby Bakke (KrF)til VG, 20. desember 1990

“KrFs forslag er imidlertid at kontantstøtten skal finansieres ved at pengene tas fra statens tilskudd til drift av barnehager. Grovt sagt betales driften av en barnehage med en tredel statstilskudd, en tredel kommunaltilskudd, og en tredel foreldrebetaling. Statstilskuddet for en null til tre års plass på heltid ligger nå på 20-23.000 kroner. Dersom kontantstøtteforslaget blir satt ut i livet, blir tilskuddet på det nærmeste halvert.”

NTB-melding om KrFs forslag om å økse barnehagetilskuddet for å finansiere kontantstøtte, 28. august 1990

At KrFs holdning til abortloven bygger på oppfatningen av at det ufødte barn ikke er del av kvinnens kropp vet jeg. Det må likevel være mulig å gjøre nye (fåfengte) forsøk på framstøt i debatten uten å ty til håpløse ytterligheter. En konsekvens av selvbestemt abort er at man lar kvinnen ha et valg, uavhengig av motivasjon. Dette kan vi ikke grafse i. Det er i dag mulighet til å velge abort til 16. uke, om dette godkjennes av ei abortnemnd. Jeg mener tiden for abortnemnder bør være over, og da er en konsekvens av dette at enkelte kvinner tar et valg som KrF finner støtende.

Det er likevel helt usedvanlig rå bruk av virkemiddel å stemple disse kvinnene som utøvere av “nazi-liknende metoder”, for det er det With vitterlig sier, med mindre han mener at SV (og en del fagfolk) har en skjult agenda om utrydning av enkelte grupper. Slike påstander velger jeg eventuelt å overse.

KrF kan ikke det ene øyeblikket advare mot “SV-staten” som skal regulere ett og alt, mens de det neste øyeblikket moraliserer over en fullt lovlig handling i Norge (jfr. paragraf 2c). At Odd Anders With attpåtil anklager SV for å vile regulere folks familieliv får en utlisiktet komisk effekt når det er KrF som vil diskriminere homofile familier ved lov.

Den andre ytterligheten er jo Sondre Olsens “praktiske” argumentasjon. Den er så langt ute på viddene at det er vanskelig å ta mannen seriøst, noe han langt på vei vedgår selv. Å argumentere for abort med behovet for arbeidskraft indikerer at KrF har alvorlige problemer med å rettferdiggjøre sitt eget standpunkt. Forskning slår fast at kvinner opplever skyld og angst ved abort, selv i tilfeller der fosteret har manglet hjerne (!). I et slikt klima er det helt utrolig taktløst av KrF å gå løs på kvinnene som tar dette valget (med loven i hånd), attpåtil ved å hitlerifisere debatten.

Dette bør KrF kunne innrømme og beklage, i stedet for å drive retorisk akrobatikk ved stadig veksling mellom moralsk forankret og praktisk (konstruert) argumentasjon. Samfunnet tåler når som helst en debatt om selvbestemt abort, men vi bør alle få slippe argumenter av Ludvig Nessa-typen. “Tatt av dage” og “nazi-metoder” klarer vi oss fint uten.

Denne hadde jeg ikke fått med meg, men takket være Sindre Indregard har også jeg kunne la meg more/forferde over stadig nye höjdare fra KrF i kampen mot selvbestemt abort. Jeg gir ordet til KrF-komet Sondre Olsen, nestleder i Hordaland KrFU:

Jeg har lest litt om det i avisen idag, men også tenkt litt på det tidligere: Vi har en enorm eldrebølge foran oss, men det vel kanskje ikke så rart når vi teller hvor mange aborter som blir tatt hvert år.

15.197 ufødte barn ble tatt av dage ifjor. Omtrent 14.000 i snitt siden 1978. Med andre ord har vi tatt livet av 150.000 mennesker som ville vært et sted mellom 20 og 30 år idag, hvorav mange sannsynligvis ville jobbet i helse- og omsorgssektoren. Med disse 150.000 blant oss idag ville vi kanskje ikke hatt så stor grunn til å frykte noen eldrebølge.

Hva tror du?

“Tatt av dage”. I tillegg til å være samfunnsforskning av særdeles begrenset kvalitet, er jo dette nesten på høyde med vår egen Odd Anders With i Sør-Trøndelag, som sammenliknet selvbestemt abort med “nazimetoder” i Adressa for en tid tilbake. Har ikke Sondre Olsen lest bibelen?

“Med overmot følger skam”.