Mye debatt om ytringsfrihet om dagen. En sak som har fått mindre oppmerksomhet enn de stadige Muhammed-rundene er Dagbladets oppfordring til Forsvaret om å sensurere materiale fra norske styrkers stridshandlinger i Afghanistan.

TV2 viste for få dager siden opptak fra kamper mellom norske soldater og afghanske opprørere. Norske styrker ble angrepet fra tre himmelretninger, og besvarte etterhvert ilden. I det en granat treffer angriperne, roper en av soldatene “lekkert!”.

Det ble for mye for Dagbladet. På lederplass skriver de følgende:

Nå er det kanskje forståelig at en norsk soldat reagerer med et slikt utrop i en dramatisk situasjon, men det er desto merkeligere at Forsvaret – som kontrollerer det meste av nyhetsformidlingen rundt det norske militære nærværet i Afghanistan – lot dette slippe igjennom. Dette var ikke lekkert, det var ekkelt.

At krigshandlinger er ekkelt vil de aller fleste være enige om. Men om det er problemer med norsk presses dekning av våre utenlandsoperasjoner, er det vel ikke akkurat at vi ser for mye av krigens virkelighet. Tvert i mot har jeg siden jeg gikk på ungdomsskolen hatt følelsen av at norsk krigføring behandles som noe rent, noe klinisk, og noe vi ikke trenger å forholde oss til her hjemme. Dette mener jeg helt uavhengig av hvilken politisk mening en måtte ha om disse utenriksoperasjonene.

Da jeg var 15 opplevde jeg og mine medelever en påfallende motvilje mot å diskutere Norges delaktighet i Kosovo-krigen på skolen. Ikke om krigen var riktig eller ikke (jeg var selv kraftig motstander, mens mange i SV var for) – men om hva krigen faktisk betød. Få mil fra der vi satt, ble norske jagerfly sendt fra Ørland flystasjon for å delta i luftkrigen mot Serbia. TV-nyhetene viste oss bilder av de forferdelige lidelsene til kosovoalbanske flyktninger, NRK hadde en egen (og smakløst pompøs) vignet med tittelen “Kampen om Kosovo”, og viste intervjuer med anonymiserte norske piloter på vei ut i strid. Men vi fikk ingen mulighet til å snakke om, og bearbeide dette i skolen. Det var ikke noe vi skulle forholde oss til. Norske ministre sa “eg lika ikkje bomber”, og generelt virket det som om vi ikke skulle forholde oss til at norske soldater kunne komme til å drepe. Men det er det som skjer i krig. Det er stygt og mennesker dreper hverandre. Og de aller fleste er enige om at det noen ganger er riktig.

Under den striden trykket Dagbladet regelmessige brev fra en serbisk akademiker som skildret hvordan krigen påvirket befolkninga i hjemlandet hans. Han var så klart motstander av krigen, og Daglbadet fortjente honnør for å gi disse tekstene redaksjonell plass gjennom hele krigen, selv om avisa så vidt jeg kan huske selv støttet krigen. Det var en måte å formidle krigens virkelighet, ikke bare fra Natos presserom og gjennom Jamie Sheas uttalelser.

Nå synes altså det samme Dagbladet at det er å gå for langt å vise hvordan krig med norske soldater ser ut. Hvorfor det? Om vi deltar i krig eller skarpe operasjoner, uansett om det måtte være på Balkan, i Afghanistan eller andre steder, er det vel nettopp vår fordømte plikt å vite hva det faktisk er vi deltar i? Jeg kan ikke fatte at verken motstandere eller tilhengere av norsk krigføring i Afghanistan skulle mene noe annet. Bildene TV2 har vist setter ingen i fare, og gjør ingen avsløringer som kan skade noen – andre enn Dagbladets behov for “rene” nyheter.

Gerhard Helskog har skrevet et svært godt blogginnlegg om dette. Men på et avsnitt bommer han:

Hvorfor refser Dagbladet Forsvaret fordi de “lot dette slippe gjennom”? En teori er denne. Dagbladet er en regjeringsvennlig avis med tidvis sterke sympatier med SV. For SV er krigen de fører i Afghanistan ubehagelig.

Helskog har helt rett i at krigen i Afghanistan er “ubehagelig” for SV. Mer presist: Vi er motstandere av Natos engasjement i Afghanistan, og strategien som er ført. Men jeg kan garantere Helskog at jeg selv, om jeg ble beskutt fra flere hold av en fiende og klarte å drive de tilbake med en granat, kunne komme til å rope ut langt mer støtende ting enn “lekkert!”. Denne saken handler ikke om hvorvidt en støtter norsk deltakelse i Afghanistan – men om å forstå hverdagen norske unge mennesker opplever når de er i krig. Jeg hadde ment akkurat det samme om opptakene var fra en utenriksoperasjon jeg var helhjertet tilhenger av. Jeg kjenner så klart selv mennesker som har tjenestegjort i Afghanistan. Det ville ikke falle meg inn å fordømme dem for å delta – for det er et politisk spørsmål. Og det ville i hvert fall ikke falt meg inn å ville skjule hverdagen deres fra den norske befolkninga, fordi det er ubehagelig å se på.

Jeg vet ikke hva Dagbladet egentlig etterlyser. Vil de ha sensur av krigens realiteter om den viser fullt forståelige spontane utbrudd fra norske soldater? Vil de kun vise norske soldater som snakker om de oppfører seg som kjekke offiserer av Filmavis-typen? Er “ekkelt” noe som tilsier at materiale fra krig ikke skal trykkes? I så fall burde Dagbladet også kritisere alle de som viste de mest hjerteskjærende bildene fra Israels bombing fra Gaza i fjor. Det tror jeg ikke de mener.

I oktober 2001 gikk USA til bombekrig mot Afghanistan, og invaderte seinere landet. Norge fulgte lydig med, og daværende utenriksminister Jan Petersen uttalte i intervjuer at det norske folk “ikke skjønte saken” da det viste seg å være flertall mot Norges delaktighet i krigshandlingene.

Arbeiderpartiets Marit Nybakk var blant de mer aggressive tilhengerne av angrepet. Hun nådde nye høyder i sosialdemokratisk vikarierende argumentasjon, og sa at det var for kvinnefrigjøringens del at Afghanistan måtte bombes. Hvilken blendende logikk. Vi bomber kvinnene, fordi Taliban undertrykker dem.

Noen av oss forsøkte å overbringe det budskap til Marit Nybakk og den “feministiske” delen av krigstilhengerne at Afghanistans egne modige og feministiske kvinner i f. eks. RAWA (landets eldste kvinneorganisasjon) syntes bombing var en særdeles uklok strategi.

Nybakk overså dette og foretrakk å omtale det norske forsvaret som “et brorskap av terrorjegere”. Logikken er den at norske styrker skal rundt om i verden, jakte på terroristene, frigjøre kvinnene.

Men hva sier du nå da, Marit Nybakk? Dagbladet melder om Afghanistans nye “familielov”. O lykke. Loven sier blant annet at kvinner ikke kan nekte ektemannen sex, og de bare skal kunne forlate huset, søke jobb eller gå til legen med ektemannens tillatelse.

Skal vi bombe mer, da kanskje?

Jeg forstår at tidvis ukontrollert USA-lojalitet alvorlig kan svekke ens dømmekraft. Men den “kvinnefrigjørende” retorikken Nybakk bidro til å legitimere (før vi bombet Afghanistan enda mer i stykker) er en trussel mot både feminismen og kampen for fred. Det er en av de mer vulgære argumentasjonene for krig i nyere tid. Nybakk er ikke troverdig før hun med samme moralske “patos” en dag krever bombing av for eksempel Saudi-Arabia, helvete på jord for kvinner – og lojal venn av USA og Nato. Jeg venter i spenning.

Kvinnene i Afghanistan ville ikke frigjøres med bomber. Nå skjønner kanskje også Nybakk hvorfor.

P.S. – Elisabeth Eide plukket Nybakks krigsretorikk fra hverandre allerede i 2002. Anbefales!

Enda en P.S. – Arild Rønsen er god i Klassekampen i dag:

Norge er påpasselig med å stoppe bistand til regimer som ikke holder orden på korrupsjon. Men regimet i Afghanistan, som har som uttalt politikk at halve menneskeheten kan behandles som esler – det regimet gir vi ikke bare bistand. Vi kriger for dem! Denne bandittgjengen! Med spesialstyrker som er utdanna som snikskyttere! 

I likhaugene ligger uskyldige sivile i hundretalls. Men altså først og fremst: Kvinner som i levende live nærmest blir behandla som lik. Magnhild Meltveit Kleppa, Liv Signe Navarsete, Marianne Marthinsen, og Anniken Huitfeldt: Hvordan kan dere være med på dette?