Det har vært lenge uten oppdateringer her nå. Forklaring følger. Men i mellomtida min kronikk fra dagens Adresseavis!

Sommerhilsen til Ola Borten Moe

Ola Borten Moes utsagn om at vi ikke har mye å lære av den arabiske verden, har naturlig nok skapt debatt. Jeg velger å tolke uttalelsen som en spissformulering i en opphetet debatt.

Vi skal likevel ikke mange år tilbake før Silvio Berlusconis uttalelser om at “vår sivilisasjon er overlegen” ble fremholdt som et eksempel på ekstreme uttalelser fra toppolitikere. I dag synes det å være gjengs oppfatning blant stadig flere i norsk politikk. Dermed lar mange seg lokke inn i en debatt der man, om man skulle være uenige med Borten Moe og hans kampfeller, får bevisbyrden. Den som er uenig med Borten Moe, er nyttige idioter for undertrykkere rundt om i verden. Saklighetsnivået synker. Fylkesordføreren vår framstilles av Borten Moe nærmest som tilhenger av diktaturet i Kina og kongelig enevelde i Jordan. Og spørsmålet stilles: “Ja, hva er det med den arabiske sivilisasjonen som er bedre enn vår, da?”.

Den diskusjonen forutsetter at vi kan dele verden inn i ulike sivilisasjoner. Og det kan vi ikke, nettopp fordi vår historie og historen til verden rundt oss henger så tett sammen. Det er meningsløst å i dag gjøre en slik inndeling. Det spesielle og konfesjonsbaserte libanesiske demokratiet har i dag like lite til felles med Syrias sekulære undertrykkere, som vi i Norge på 70-tallet hadde med våre NATO-allierte i militærjuntaen i Hellas. Det er så klart lett å hoppe over slike fakta, og det gjør da også Borten Moe når han trekker fram stereotypien om at alle arabere banker sine barn.

“Det er vår plikt å misjonere”, sier Borten Moe. Ja, det har vi jo gjort med stor suksess tidligere, fra korstogene til kolonisering,  tvangskristning og slavehandel (som vi selv deltok i), til USAs herjinger i Vietnam, Irak, Guatemala, Nicaragua og så videre. CIA spilte en sentral rolle da det gryende demokratiet i Iran ble ødelagt og Shahen innsatt. På det tidspunktet var ennå ikke USAs egen rasepolitikk avskaffet, og “overlegne” Norge drev fortsatt “misjonering” i form av fornorskingspolitikk mot samer. Kan det tenkes at vi selv bidrar til, og har skapt, konflikt?

Snakk om skinnhellighet når vi, etter en kald krig med Afrika som stormaktenes lekeplass og flere tiårs aksept av apartheid i Sør-Afrika, blodbad i Angola, manglende evne til å gripe inn mot grusomhetene i Rwanda og eks-Jugoslavia (der våre “overlegne” vestlige trosfeller slaktet over 8000 muslimer i Srebrenica), nå skal heise flagget vårt og “slå oss på brystet”.

“Vi har store utfordringer i møte med fremmede kulturer”, sier Borten Moe. Men mye av vår kulturarv er jo nettopp et resultat av vår kontakt med andre kulturer, som en stormakt til sjøs. Kristendommen, hanseaterne i Bergen, vikingenes handels- og erobringsreiser, alt er påvirkninger utenfra som vi har gjort til vårt. Og på et mer lokalt og nyere plan: Trondheims jødiske innvandrere fra øst-Europa, aktive tamiler, kurdere, vietnamesere og andre grupper – alt er blitt en del av vår felles kultur. Kultur møtes ikke til kamp, men til utveksling. Kulturen er som kunnskap: Den styrkes når flere deler. Å være redd for dette er å fornekte hvordan verden virker, og nøre opp under konflikt og i siste instans, hat. Å være stolt av egen kultur er noe ganske annet enn å hevde at den er overlegen alle andre.

Borten Moe bedriver dermed en øvelse som vanligvis er forbeholdt Fremskrittspartiet. Frp har blitt svært så opptatt av vår kulturarv, en kulturarv de riktignok ikke vil bruke en eneste offentlig krone på å bevare og videreutvikle. I Fremskrittspartiets verden er det innvandrere og asylsøkere som er en trussel mot kulturen vår. Jeg mener Fremskrittspartiets kulturpolitikk er en langt større trussel. Ikke minst for rekrutteringa av nye, unge kulturbærere: Partiet vil rasere både kulturskolen og det unike samspillet vi har i Norge mellom frivillig kulturliv og offentlig støtte.

Innvandrere til Norge er ikke en trussel mot vår kultur, men den historieforfalskninga som nå foregår er det. Hizbollah-terrorister er like lite (eller like mye) knyttet til folkevalgte i demokratiske, muslimske Mali som Senterpartiet i regjering er knyttet til vestens Ku Klux Klan. Vi befolker én verden, og bør begynne å tenke og snakke deretter. Utfordringene foran oss er for store og for mange til at vi kan bruke krefter på å bekrefte verdensbildet til europas høyreekstreme og Taliban.

I sommer har vi alle tid til å lese litt ekstra. Ola Borten Moe bør lese historie og kunsthistorie. Edward Saïds “Orientalismen” er en god start. Han kan så finne fram et foto av Rafaels  “Skolen i Athen”, og lese Dantes “Inferno”, som begge inkluderer den arabiske filosofen Ibn Rushd, en av sekularismens fedre, og et godt symbol på sammenflettingen av gresk, kristen og muslimsk filosofi som grunnlag for renessansen i Europa. Han kan sette seg inn i Jerusalems historie, og se hvem som har fremmet religionsfrihet oppgjennom historien i den hellige byen. Så kan han titte på bilder fra Betlehem (der han selv har vært?), der kirka og moskeen ligger side om side. Han kan lese “Blanke Løgner, Skitne Sannheter” fra 2002 av Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud – og stille seg spørsmålet om vi kanskje ikke selv bidrar til konfrontasjon og konflikt ved de fordommene og forestillingene vi spiller på. God sommer, Ola!

Med en aggressivitet og usaklighet som en bare kan finne i kunstdebatt har Stig Andersen tatt for seg Håkon Gullvåg i en kronikk i Aftenposten – “Talentet som brast”. Jeg tør ikke mene særlig mye om kunstdebatter, jeg tror verken jeg er interessert nok eller besitter kompetansen. Men det er som sagt noe med hele tonen i kronikken som interesserer. Det kraftige sinnet, eller bitterheten, som må ligge til grunn for en slik språkføring i en kronikk er noe jeg undres over (og dette er ikke første gang).

Teksten er full av emosjonelt ladet retorikk og selvmotsigelser. “Det pompøse er kunstens verste fiende”, skriver Andersen – men hva er hans egen kronikk da? Det ene stedet står det å lese:

Igjen og igjen viser Gullvåg at han unngår både anatomiske og komposisjonelle vanskeligheter

…og bare få linjer senere, som kommentar til andre kunsthistorikeres hyllest av Gullvågs “tekniske bravur”:

Når et maleris flottenheimerske og rent tekniske sider blir viktig, er det dessverre gjerne slik at det kunstneriske uttrykket er fraværende

Med andre ord: Jeg argumenterer teknisk når det passer meg selv.

Slike kronikker er trist lesning. Det er et angrep motivert av bitterhet, et angrep på karakter – og uten målsetning. Det hender folk spør meg: “Hvordan klarer du å være politiker? Hvorfor gidder du å slenge drit og få drit tilbake?”. Nå tenker jeg vel at det kunne vært verre. Jeg kunne vært kunstkiritiker med en agenda.