Med en aggressivitet og usaklighet som en bare kan finne i kunstdebatt har Stig Andersen tatt for seg Håkon Gullvåg i en kronikk i Aftenposten – “Talentet som brast”. Jeg tør ikke mene særlig mye om kunstdebatter, jeg tror verken jeg er interessert nok eller besitter kompetansen. Men det er som sagt noe med hele tonen i kronikken som interesserer. Det kraftige sinnet, eller bitterheten, som må ligge til grunn for en slik språkføring i en kronikk er noe jeg undres over (og dette er ikke første gang).

Teksten er full av emosjonelt ladet retorikk og selvmotsigelser. “Det pompøse er kunstens verste fiende”, skriver Andersen – men hva er hans egen kronikk da? Det ene stedet står det å lese:

Igjen og igjen viser Gullvåg at han unngår både anatomiske og komposisjonelle vanskeligheter

…og bare få linjer senere, som kommentar til andre kunsthistorikeres hyllest av Gullvågs “tekniske bravur”:

Når et maleris flottenheimerske og rent tekniske sider blir viktig, er det dessverre gjerne slik at det kunstneriske uttrykket er fraværende

Med andre ord: Jeg argumenterer teknisk når det passer meg selv.

Slike kronikker er trist lesning. Det er et angrep motivert av bitterhet, et angrep på karakter – og uten målsetning. Det hender folk spør meg: “Hvordan klarer du å være politiker? Hvorfor gidder du å slenge drit og få drit tilbake?”. Nå tenker jeg vel at det kunne vært verre. Jeg kunne vært kunstkiritiker med en agenda.

For noen dager siden skrev jeg en bloggpost om den mye omtalte” Vildanden”-oppsetninga på festspillene i Bergen. Den skal jeg ikke dvele mer med, annet enn å konstatere (med glede!) at innlegget skapte mye debatt og reaksjoner.

En av de som tok mest tak i innlegget mitt, var Sigve Indregard, en svært dyktig blogger og et godt politisk hode (som jeg feilaktig har omtalt som “Sindre” – beklager!). Han hadde mange innvendinger til mitt resonnement om at også kunstnere opererer innen en politisk sfære, enten de vil eller ikke. Indregards viktigste innvending var at det farlig, ja kanskje til og med totalitært, å kreve at kunstnere skulle vurdere de realpolitiske konsekvensene av sin opptreden.

Som han skrev i kommentarfeltet her på bloggen:

Det er for meg helt revnende åpenbart at det er illiberalt og skremmende å avkreve at kunstnere skal vurdere de realpolitiske effektene av sine kunstverk, i alle fall så lenge vi holder oss innenfor noen ytre rammer (jeg mener for eksempel at tyske jødekarikaturtegnere på 30-tallet til en viss grad bør holdes ansvarlige).

Sigve mener altså, rent prinsipielt, at kunstnere ikke skal vurdere de realpolitiske effektene av sine kunstverk, med mindre de “starter tredje verdenskrig eller fører til sameutrydding”. Dette høres både godt og prinsipielt ut.

Videre skrev han:

[Dette ljomer] i mine ører som et ekko av måten totalitære regimer på samme måte krever “politisk” innsikt fra statens innleide kunstnere. Vinge/Müller har aldri hevdet at de har noe politisk program.

Her blir det interessant. For på forsiden av dagens Dagbladet (et organ som vi trygt kan si har større injurierende kraft enn underegnede) blir vår alles kjære (min inkludert) Aleksander Rybak refset av selveste Amnesty, fordi han skal opptre i et TV-program i Hviterussland som i følge Amnesty er “skreddersydd for å framstille president Aleksandr Lukasjenko som en koselig folkevenn, noe han er milevis fra å være”.

Generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty Norge:

 Showet virker som et sirkus som skal avlede folket fra å kjempe for frihet i Hviterussland. Det heter jo at det en diktator ikke gir folket gjennom frihet, gir han dem gjennom sirkus. For meg virker det som om Alexander Rybak kaster glans over en diktators avledningssirkus

Berit Lindemann i Helsingforskomiteen følger opp:

Når Alexander Rybak har muligheten nå, kunne det vært lurt av han å spørre hvordan presidenten har tenkt til å bedre menneskerettighetene i dette landet. Alle diktatorer er opptatt av å skape et omdømme og bruker slike anledninger til å skape seg et omdømme. Det er alltid en fare med å være med i en slik sammenheng også for Rybak, og det er sikkert mange i Hviterussland som kunne tenke seg at han ikke stilte opp. (Min utheving)

Dette reiser et interessant spørsmål. Her er det to tunge politiske aktører som mer enn antyder at Aleksander Rybak ikke bør opptre i Hviterussisk propaganda-TV. Gjør dette Sigve Indregard like betenkt? Lyder også dette som “ekko av totalitære regimer”? Vil Sigve også uttale at dette er uttalelser Amnesty Norge og Lindemann fra Helsingforskomiteen “vil angre”?

Hvis ikke, vedgår Sigve Indregard at det han presenterer som et prinsipielt standpunkt ikke er nettopp det. Det er tvert i mot gradbøying. Enkelte artister fikk huden full (med rette) da de ville opptre i Sør-Afrika under apartheid-regimet. Var dette en kritikk som truet kunstens uavhengighet? Var det utidig politisering av rocken at Mannfred Mann og Trevor Rabin forlot landet i avsky i hvert sitt tiår – og brukte sine stjernestatuser for å formidle dette?

Så klart ikke. Det tror jeg Sigve er engig med meg i. Da gjenstår jo hundrekronersspørsmålet: Hvorfor er det mer uakseptabelt å kontekstualisere kunstneres handlinger i et snevert, lokalt perspektiv, enn å sette deres opptredener i en større, internasjonal realpolitisk sammenheng der internasjonale relasjoner og menneskerettighetsspørsmål inngår? Det undres jeg virkelig over.

Indregard mener jeg nok har latt meg blende av kommende valgkamp, og at jeg lider av såkalt partiifisering der alt som ikke hører hjemme i politikken tas til inntekt for politikk  - av politikere. Det tror jeg ikke.

Men derimot avviser jeg ideen om at kunst eksisterer kun i kraft av seg selv, uavhengig av virkeligheten rundt, og uavhengig av konsekvensene den får. Det lukter utdatert postmodernisme. Men kanskje vekker slik debatt større ryggmarksrefleks når avantgarden utfordres enn megastjernen Rybak?

PS: Ikke alle er enige i at Rybaks Hviterussland-regime-flørt er av det negative. Førsterektor i russisk kulturkunnskap ved UiO, Bjørn Nistad, mener “det burde vært mye mer kontakt med Norge og Hviterussland enn det er”, og kvitterer:

Situasjonen i de Baltiske statene er for eksempel langt verre enn Hviterussland.

???

???

Kan noen seriøst opplyse meg om hva det er ved Litauen, Latvia og Estland som med sin økonomiske utvikling, demokratiske styreform, friheter og pressefrihet i verdenstoppen  er “langt verre” enn Hviterussland? Jeg mener ikke dette polemisk, jeg lurer oppriktig på hva i all verden eksperten Nistad snakker om.