Jeg har feiret 1. mai i Svolvær, og det var på mange måter en spesiell markering, med godt vær, super stemning og mange oppmøtte. For det første hadde som kjent Ap og LO trekt seg fra arrangementet. En kan bare spekulere i hvorfor, men det er jo grunn til å tro at den sterke oljemotstanden i Vågan kan ha noe med saken å gjøre.

For det andre ble 1. mai-feiringa en kraftfull markering med katastrofen i USA som bakteppe. Frykten innbyggerne i Vågan har for et utslipp nære kysten er en helt reell frykt for å skade fisken, figler, sjøpattedyr og en helt unik natur. Med andre ord store deler av livsgrunnlaget for landsdelen.

I talen min fokuserte jeg mye på dette: At det må bli slutt på en debatt der Nord-Norgestussliggjøres og framstilles som et u-land, og der de evigvarende (og enorme) verdien landsdelen sitter på nedvurderes. En offensiv fiskeripolitikk, sterkere satsning på fornybar energi og grønn industri, og å ta reiselivsnæringa mer på alvor og legge til rette for profesjonalisering, vil gi arbeidsplasser i mange, mange, mange flere år enn et 40-årig oljeeventyr med konstant frykt for at noe kanskje kan gå galt.

Å være mot oljeboring i våre mest sårbare kystområder er å ha respekt for at det uventede kan skje. Vi kan ikke gamble på at det går bra, når innsatsen er en over tusen år gammel fiskerinæring, et vakkert naturområde, sårbare dyrearter og et gryende mål for reiseliv. Det er unødvendig å starte en åpningsprosess nå, slik en konsekvensutredning er. Det kloke valget er å la oljen ligge utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det kom sterkt til uttrykk i går. Takk for en flott 1. mai!