14. November, 2011 | Tags: 22. juli, debatt, ideologi, media, politikk, rasisme, terror, utøya
Da jeg gikk opp Løvebakken torsdag denne uka var det uvanlig mange folk ved inngangen, uvanlig mange pressefolk og uvanlig mye sikkerhet. Ikke overraskende, med tanke på at justisministerens og forsvarsministerens redegjørelser om 22. juli var denne dagen i Stortinget.
Stemninga i Stortingsbygget den morgenen var merkelig. Det sitret. Det var en forventling i lufta, en spenning, om at nå skulle spillet spilles. En kunne begynne å peke. Nå kunne justisministeren slepes fram og tilbake over kritiske detaljer i omstendighetene rundt, og myndighetenes håndtering av, terrorhandlingene den 22. juli. Skjedde dette eller dette, hvem varslet hvem. Pårørende og andre berørte søker etter svar. I bakgrunnen satt et kommentariat som mente Høyre var for puslete fordi de ikke tøffet seg opp like mye som Venstre og Frp. Å vente til den uavhengige granskningen var ferdig og 22. juli-kommisjonen fikk snudd alle steiner, slik Høyre har varslet, var endog ”en trussel mot demokratiet”, i følge enkelte.
Det som skjedde i Stortingssalen torsdag denne uka var viktig. Det er ikke feil at opposisjonen med kritisk innstilling griller regjeringa på beredskap og hvilke prioriteringer som er gjort. Det som er feil, er at dette er den eneste debatten vi ser ut til å ha. Debatten om hatet mot muslimer, om venstresida som landssvikere, om ytre høyres antifeminisme og kvinnehat, og debatten om koblingen mellom ide og handling er borte.
22. juli-terroristen gjør det vanskelig for oss. Det absurde manifestet hans er en vulgarisert gjenklang av et langt mer sobert, men like fullt ubehagelig debattklima – på blogger, i nettidskrifter, i politiske parti. På kommentarfeltet i nettavisene våre. Og helt inn i mainstreamen. Dagbladet skrev for ikke så lenge siden en featuresak om hvordan et Norge med muslimsk flertall ville se ut, der de som ”hevdet dette ikke ville skje” ble behandlet som likeverdige parter med folk som tror på Eurabia-konspirasjoner. Saken var skrevet av en bejublet og fremadstormende norsk journalist. Aftenpostens Knut Olav Åmås anbefalte varmt rasistlitteraturen til konspirasjonsteoretikeren Bruce Bawer, angivelig for hans ”kamp for ytringsfrihet”. I vår skrev en Stortingsrepresentant på Facebook om hvordan han fryktet at ”et nytt korstog ville bli nødvendig”, mens en annen representant fra samme parti advarte mot ”kulturell, etnisk og religiøs” utslettelse i Norge.
Mener noen i ramme alvor at terroristens voldsfantasier oppstod i et vakuum fritt for politikk og ideer skapt av andre? At mannen var predestinert, født til å bli terrorist, og bare lette etter et tankesett hvis navn han kunne drepe i? Det tror ikke jeg. Jeg tror vi skaper vår egen verden – i fellesskap.
Begår vi samme form for bortforklaringer når islamister, når radikale serbere, når ETA-terrorister, når opprørsgeriljaer dreper for en politisk ide? Nei, det gjør vi ikke. Og vi kan ikke tillate oss å gjøre det denne gangen heller. Det er vanskeligere nå, han er en av oss. Men nettopp derfor må vi gå i oss selv og erkjenne. Og endre. Og forebygge.
For debatten om 22. juli må aldri bare være debatten om teknisk og materiell beredskap mot terror. Den er viktig, bevares. Veldig viktig. Men like viktig er kampen vår for et samfunn der rasismen, hatet, ideen om menneskegruppers underlegenhet ikke får grobunn. ”Aldri naivitet”, var statsministerens hale til mer demokrati og mer åpenhet. For meg er den verste naiviteten troen på at trollet sprekker i sola av seg selv. Historien viser oss at det gjør det ikke. Syttisju mennesker mistet livet for politisk vold 22. juli. Vi er mange som lovte å hedre dem. Skal dette ikke skje igjen, er det kampen om tankene som må vinnes.
29. September, 2009 | Tags: forskning, journalistikk, media, politikk
Harald Eia får gjennomgå fra en bukett norske forskere som føler seg misbrukt av den forhenværende humoristen. Eia er nemlig blitt journalist.
Eller ikke helt, for han produserer programmet “Hjernevask” for NRKs underholdningsavdeling.
Eller ikke helt, for han sidestiller jo selv sin “stille til veggs”-tilnærming til den politiske journalistikkens grilling av folkevalgte.
Eller ikke helt, for han forholder seg likevel ikke til Vær Varsom-plakatens punkt 3.3 – som slår fast at det er god presseskikk å gjøre intervjuobjektene klar over premissene for intervjuet, og hvilke kilder som benyttes.
Her heier jeg på Agnes Bolsø & co. Selv vil jeg finne stor glede i å se et TV-program som problematiserer forholdet mellom arv og miljø som forklaringsmodeller for sosiale fenomen. Men om nyansene vil få plass i et underholdningsprogram under ledelse av Harald Eia med en selværklært slagside fra årets sommerdebatt, det tviler jeg mer på. Det er ingen sak å reise ut i verden og finne forskere som er uenige med hjemlige autoriteter innen ulike fagfelt. Selv kan jeg antakeligvis ta med meg et kamera og en mikrofon og skaffe til veie intervjuer med forskere rundtom i verden som er uenige i Norges erkjennelse av klimaproblemet, forskere som mener Norge ødelegger økonomien med velferdsordningene våre, eller forskere som mener det ikke er bra for barn å ha homofile foreldre (eller mer tilstedeværende fedre, for den saks skyld). Men det er hvorvidt disse intervjuene danner grunnlag for saklig og reflektert debatt, som er avgjørende. Avhørssituasjoner med “se den politisk korrekte forskeren fomle og drite seg ut”-effekt bidrar ikke til å heve nivået på debatten som Eia selv er så opptatt av å løfte.
Ofte synes jeg journalister underlegges (og underlegger seg selv) absurde krav om objektivitet. Troen på den helt nøytrale journalist kan like gjerne bidra til å tildekke maktforhold og agendaer. Aviser og øvrige medier tar stadig vekk parti i konflikter, både i meningsbærende spalter men også i sin nyhetsdekning av aktuelle saker. Få vil være uenige i at dekningen av for eksempel Valla-saken hadde en tydelig slagside. Derfor er jeg stort sett begeistret for medier og journalister som åpent kommuniserer et ståsted. Avisenes nyvunne hang til å anbefale partier eller konstellasjoner på lederplass på valgdagen er et godt tegn. Klassekampen, Vårt Land og Dagens Næringsliv er aviser jeg mener har stor troverdighet nettopp fordi de er åpne på sin egen politiske linje. Verre er det med Harald Eia, som kjører slalom mellom å forsvare sitt nye program som underholdningskonsept det ene øyeblikket og politisk journalistikk det andre, samtidig som han inntar den “nøytrale journalistrollen” i et program hvis eksistensberettigelse nettopp er Eias egen uttalte agenda innenfor feltet han skal dekke.
NRK har her rotet seg inn i en floke som det skal bli interessant å følge framover. Om det da i det hele tatt blir noe av programmet.
4. Juli, 2009 | Tags: media, politikk
Adresseavisen har en kort andreleder i dag. Jeg gjengir den i sin helhet:
Statsminister Jens Stoltenberg sier til VG at regjeringen ikke har noen mening om hva folk bør gjøre i sommerferien.
Vi takker statsministeren for friheten, og lover å nyte den. For til høsten blir det nok andre boller.
Tja, her bommer de oppe på Heimdal. “Andre boller” er vel Adressas eget favorittparti Høyres nye (og veldig flaue) slagord?
Men hva mener Adressa med denne lederen? Mener de å antyde at Jens Stoltenberg er en autoritær statsminister, til det punktet at han vil bestemme hva folk foretar seg i ferien? Eller er det bare en lett harselas med Jens’ “det viktigste er at du bruker stemmeretten”-standardtale?
Det er i hvert fall tydelig at valgkampen har begynt i Adressas lederspalter, og jeg ser fram til to og en halv måned med reflekterte og “borgerlig nøytrale” ledere i Midt-Norges Eneste Frie Stemme.
16. Mai, 2009 | Tags: fotball, media, politikk
På bildet: En casual! Det kan vel alle se?
Trine Eilertsen har som redaktør i Bergens største avis BT, ærklært krig. Mot pøblene. Mot casuals!
Det er en helt normal ting å ikke sette pris på pøbler som reker rundt og arrangerer masseslagsmål i forbindelse med fotballkamper. Men dette lukter Willy Haugli. Lang vei. Kan det tenkes at Eilertsen (som sjefredaktør i BT) sine harde utfall gjør et problem større enn det er? Hvorfor akkurat casuals? Eilertsen skriver:
I BT HAR VI diskutert saken, og vi har kommet til at BT ikke skal beskytte pøbler som dere. Vi kommer ikke lenger til å sladde bilder av dere i aksjon. Vi mener det har offentlighetens interesse å se hvem dere er, slik at folk, skikkelige supportere og fotballarrangører kan beskytte seg selv mot dere så godt som mulig.
Jeg kunne gjerne tenkt meg litt mer referat fra BT – hvor de har “diskutert saken”. For jeg synes det er interessant at det er fotballrelatert bråk som vekker de største reaksjonene fra en borgerlig avis. Dette minner om oppstøtene fra Adressa her i Trondeim, som i fjor hadde guts til å antyde at byens supportermiljø for Rosenborg hadde ideologisk slektskap til fascisme. Slik idioti slipper du bare unna med, om du skriver det om fotballsupportere.
Det er særdeles sterkt av en redaktør å skrive følgende:
Til fotballpøbler i Bergen: For BT er det et mål å sabotere det dere driver med, og vi vil bruke de virkemidlene vi har.
De virkemidlene vi har. Hvilket jo er en del, for en nr. 1-avis med drøye 80 000 i opplag. Jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg liker at pressen ikke har en politisk agenda om å sabotere noe som helst av de tingene de som presse har plikt til å rapportere om. There’s a new sheriff in town – Trine Eilertsen, sjefredaktør. I stedet for seksløperen har hun makt og mulighet til å henge ut hvem som helst – for mer enn hundre tusen lesere.
Casuals skal ikke lenger sladdes. De enkelt identifiserbare altså, som på ingen måte kan forveksles med vanlige supportere når en ivrig, blodtørstig fotograf (godt briefet av sjefsredaktørgeneralen) er ute på tokt. Med en agenda.
Men.
Skal horekundene fortsatt sladdes?
Voldsmennene?
De som slår ungene sine?
De som begår voldtekt på fest?
BT maler seg fort inn i et hjørne med denne overivrigheten sin. Skal bli spennende å se neste trekk.
Les også Filip Rygg og Eivind 2 Lindeberg skrive om dette.
21. Januar, 2009 | Tags: media
Med jevne mellomrom proklamerer Dagbladet sin nye innpakning, som skal gjøre alt så meget bedre. Magasinet får glanset papir! Sports-bilag! I nye Søndag kan du nå lese om hvordan den øvre middelklassen innreder sine hjem!
I 2002 kunngjorde de med pomp og prakt at dette var layouten som ville sikre avisa bedre tider. Dagbladet skulle bli mer gjenkjennelig, mer seriøs, og det skulle bli slutt på sexannonsene i avisa.
Det gikk ikke sånn. Dagbladet hadde akkurat like mange tullete forsider som før, og sexannonsene dominerte fortsatt seksjonen mellom debatt og kultur. Men Anne Aasheim kom på banen, og kunngjorde at Dagbladet skulle bli mer gjenkjennelig, mer seriøs, og det skulle bli slutt på sexannonsene i avisa.
Hun fikk slutt på sexannonsene, det skal hun ha. Men likevel synker opplaget. Jeg skal gi deg et tips til hvorfor, Anne Aasheim:
To av disse sakene har et seriøst innhold, hhv. om en tragisk drapssak og en rangering over homofile som har hatt mot til å endre homofiles levekår. Men du kan banne på at Dagbladet lever opp til Øystein Sundes Smi mens liket er varmt og gjør latterlige overskrifter av sakene når de har sjansen. Porno, pupp og homo! Innenfor 300 pixler på skjermen din! YEAH! Det var dette Anne Aasheim snakket om da hun kunngjorde «Dagbladets kamp for det liberale mennesket»:
I 2009 vil Dagbladet slå et slag for det liberale mennesket. Vi vil ha vern om individet. Det liberale mennesket vil ha endring. Det liberale mennesket er motsatsen til konformitet. Det liberale mennesket søker sammenheng mellom det individuelle og det kollektive fellesskapet. Det liberale mennesket ønsker å lære seg å leve med ulikheter. Det liberale mennesket ønsker respekt for hverandres tro – og tvil. En frisinnet og liberal avis åpner for andres definisjoner av virkeligheten. Dagbladet vil bejae debattene hvor spørsmålene er bedre enn svarene. Vi vil åpne våre spalter for annerledeshet. Og gi håp til de liberale som tror at individenes og fellesskapene gir gnist, vekst og endring i fortsettelsen.
«Vi vil åpne våre spalter for annerledeshet!» Homo-porno-puppe-individ-annerledeshet! Pluss nye skattesnyltetips fra vår skattekspert, som bare i kraft av å eksistere er godt førstesidemateriale! Se hans blanke isse! Ny iPod kommer i morgen! Det liberale mennesket er individet, individet er forbrukeren, forbrukeren forbruker pupp og porno! Derfor anmelder Dagbladet også pornofilmer nå om dagen. Det er nemlig liberalt å legitimere pornoindustrien.
Et sted der oppe i himmelen sitter en stolt redaktør og skuer ned på sin arv:
Med hensyn til Bladets Indhold ville vi have for Øie at meddele en saavidt muligt fuldstændig Oversigt over de vigstigste Begivenheder saavel i Utlandet som indenfor vort eget Land. — Hagbart Emanuel Berner, første utgave av Dagbladet.
