Noe av det morsomste med å være folkevalgt er å kunne reise så mye rundt i landet, treffe flotte mennesker og se helt fantastiske landskap. Og ikke minst å jobbe for helt konkrete ting som betyr mye for folk og lokalsamfunn. Denne uka var jeg en tur i Møre og Romsdal for å kunngjøre 900 000 kroner til Runde Miljøsenter – et fantastisk senter som er forskningsstasjon på havmiljø, havenergi, fugleliv, marinbiologi, og mye mer. I tillegg har senteret en informasjons- og opplevelsesside som vi nå vil bidra til å styrke.

Ingrid Opedal, som er 1. kandidat for Møre og Romsdal SV til fylkestinget, har jobba dag og natt for å skaffe statlige bevilgninger til senteret. Hun har besøkt både meg på Stortinget, og ledelsen i Miljøverndepartementet. Og med god grunn – senteret er en opplevelse og fortjener all støtte det kan få for å ta neste skritt.

På tur til Runde var vi en tur innom Ivar Aasen-senteret. Og jeg fikk Ivar Aasen-boksershorts! Bakgrunnen for påfunnet er at Ivar Aasen ifølge sin egen liste reiste med kun én medbragt underbukse på sine reiser rundtom i landet (!). Men disse bokserne slår Björn Borg any day, sier jeg dere.

Bellona-leder Frederic Hauge vender seg nå mot Høyre og, hevder at ”Høyre er bedre for klimaet enn de rødgrønne”.

I SV skulle vi gjerne hatt mer miljøkonkurranse fra Høyre. Men dessverre har partiet gått i stikk motsatt retning de siste årene, og det er vanskelig å kjenne igjen tidligere miljøvernminister Børge Brende sitt parti. Høyre vil ribbe naturforvaltningen i Norge og gi kommunene alle rettigheter til utbygging i strandsonen, de vil åpne alle lovende havområder i nord for oljeboring, og droppe å rense gasskraftverket på Mongstad. Nå sår i tillegg talsmenn for partiet tvil om de nasjonale klimamålene i klimaforliket de var med på å inngå i 2008. SV var pådriver for å få et klimaforlik på Stortinget, med ambisiøse mål om å senke nasjonale klimagassutslipp.

Nå forbereder Regjeringen seg på å legge fram en klimamelding med tiltak og virkemidler til høsten. Den rødgrønne regjeringen, som SV er del av, har dessuten innført en kraftig økning i belønningsordning for kollektivtransport, der byer som reduserer biltrafikken får mest. Vi har sørget for en kraftig økning i bevilgninger til jernbane, og at ingen nye gasskraftverk bygges uten krav til rensing. Vi har tatt flytrafikken inn i kvotesystemet fra 2012, slik at de må redusere egne utslipp eller betale for utslippsreduskjoner i industrien. Vi har lagt om bilavgiftene slik at bensinslukere er dyrere og biler med lavere utslipp billigere. Vi har satt ned foten for oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. I tillegg har det skjedd en revolusjon i naturvernet.

SV er dessuten ikke bare et miljøparti. SV står bak den største barnehagerevolusjonen noen sinne, og har bedret resultatene i skolen. Og en Høyre-regjering ville ikke redusert forskjellene mellom folk, slik som en regjering med SV har gjort. Vi trenger utålmodigheten fra miljøvernere. Men vi trenger ikke Høyre i dagens innpakning.

De er ikke forhandlere, eller statsledere. Er de da unyttige?

Hvert år reiser veldig mange tusen mennesker til et eller annet sted på kloden for å følge, delta i (eller, i noen tilfeller, trenere) de internasjonale klimaforhandlingene. Det er en enorm operasjon, og enkelte av møtene fungerer bedre enn andre. De fleste husker København i fjor, som ga et godt bilde på manges kritikk: Endeløse køer. Organisasjoner og naturvernere som henger rundt, aksjonerer, lager kvalm og er i veien for de som skal ‘gjøre jobben’. Veganere i komiske kyllingdrakter som deler ut politisk korrekt mat ved inngangspartiet. En møteledelse som svarer på problemene med å stenge alle frivillige organisasjoner ute. Og sånn går no dagan.

I fjor ville Frps Ketil Solvik-Olsen kaste ut organisasjonene (her kalt NGOer – som Lars Haltbrekken skrev i et tidligere innlegg har alt, absolutt alt, en forkortelse på disse møtene). På en måte har klimasekretariatet tatt Solvik-Olsen på ordet: Det er riktignok lov å aksjonere her, men da må du søke to dager i forveien, oppgi formål og antall deltakere, og bli tildelt en egen plass. Det er ikke akkurat snakk om spontane markeringer som følger utviklinga i forhandlingene.

Kritikken tar en annen form også. Det er lett å stemple disse møtene som sløseri og meningsløse, som Dagbladet egentlig antyder når de dekker Norges ‘rekordstore delegasjon’. Og rett nok, når jeg sitter her og skriver, på en låne-PC utenfor plenumssalen, er det tett av folk rundt meg. Det er generelt mye ‘støy’. De er ikke forhandlere, eller statsledere. Er de da unyttige?

Nei – tvert i mot. En sterk tilstedeværelse fra frivillige organisasjoner er en kjempestyrke for de internasjonale klimaforhandlingene. For de trenger ingen filtre på budskapet sitt. De sitter på enorm kompetanse (ta en ‘Klima-Quiz’ med en norsk politiker og Naturvernforbundets Bård Lahn som deltakere og se hva som skjer). Og de er med på å utforme, og formidle, politikk. Lars Løvold i Regnskogfondet nevnte et eksempel for pressen i dag, der NGOenes innsats overfor enkelte land bidro til å øke kunnskapsnivået hos forhandlerne og bringe forhandlingene videre. Det er ikke et søkt argument, når en tenker over at mange land ikke har råd til å sende flere titalls mennesker til disse møtene. På biomangfoldmøtet i Nagoya var enkelte fattige stater representert med tre-fire forhandlere. De var ikke engang nok folk til å følge hvert enkelt forhandlingsspor. Da er den internasjonale miljøbevegelsen et viktig bidrag til kunnskap.

Organisasjonene er gode rådgivere for norske politikere også. Og at de er her er med på å minne politikere om at det er en opinion der hjemme som skal stå til doms over hva vi får til, og ikke bare en sterk oljebransje som bærer seg om klimaambisjonene blir for store. For det er kanskje det viktigste punktet: Muligheten til å formidle. Å få noe meningsfylt og trekke en essens ut av disse møtene er vanskelig, når språket er så utilgjengelig (CCS i CDM, COP-MOP, blah blah blah), og forhandlingene er så kompliserte. Det er ikke rart at det er slik, historisk henger klimagassutslipp så tett sammen med verdiskapning og velstandsnivå at det er utrolig vanskelig å få alle verdens land med på en enighet om kutt. Men min erfaring er at organisasjoner og frivillige kanskje er de aller beste formidlerne og fortolkerne av denne kunnskapen, fordi de er avhengige av å få den ut. De har ikke salgstall og tabloidforsider som mål, og derfor ser dere verken dommedagsprofetier eller usakligheter på nettsidene til Bellona og Naturvernforbundet. Tvert i mot er jo miljøbevegelsens kamp avhengig av oppslutning, og oppslutninga avhenger av at folk forstår hva klimaendringene og forhandlingene går ut på, og hvorfor det er så viktig. Det er ingen liten oppgave, men et godt eksempel på at organisasjonene er en uunnværlig del av den norske delegasjonen. Jeg synes vi skal være stolte over å ha en uvanlig brei delegasjon. Det gjør oss sterkere, og kanskje litt mindre selvhøytidelige (og det er ingen dum ting her i trebokstavforkortelsenes og diplomatspråkets rike).

Blogginnlegg skrevet til Naturvernforbundets blogg fra klimatoppmøtet i Cancun.

Når man jobber med miljøpolitikk, finnes det ikke bare ett høyrepopulistisk parti i Norge. Det fins to. Høyre har etterhvert blitt eksperter på ping-pong-argumentasjon der de rød-grønne kan angripes for å somle for mye med co2-rensing samme dag som de selv foreslår å “fjerne de særnorske kravene til co2-rensing”. Nicolai Astrup kan si på TV at han “aldri ville antydet” at hans politiske motstandere slår mynt på katastrofen i Mexico-gulfen, mens hans komitékollega Siri Meling anklager SV og miljøbevegelsen for å “kynisk utnytte katastrofen”.

Heidi Sørensen gjorde meg oppmerksom på at Erna Solberg sier følgende på Høyres hjemmeside: “Som eksempler på hva hun vil ha mindre av, nevner hun overprøving av kommunenes arealplanlegging fra Fylkesmannens miljøvernavdeling, og enkeltpersoner som ikke får bygge ut fordi det ble sett en hubro i området for 15 år siden”.

Det er nesten ingenting igjen av det Høyre som en gang hadde Børge brende i rekkene. Nå løper Nicolai Astrup, Siri Meling og Erna Solberg om kapp for å overgå Frp i populistiske angrep på allemannsretten og naturvernet.

Jeg har feiret 1. mai i Svolvær, og det var på mange måter en spesiell markering, med godt vær, super stemning og mange oppmøtte. For det første hadde som kjent Ap og LO trekt seg fra arrangementet. En kan bare spekulere i hvorfor, men det er jo grunn til å tro at den sterke oljemotstanden i Vågan kan ha noe med saken å gjøre.

For det andre ble 1. mai-feiringa en kraftfull markering med katastrofen i USA som bakteppe. Frykten innbyggerne i Vågan har for et utslipp nære kysten er en helt reell frykt for å skade fisken, figler, sjøpattedyr og en helt unik natur. Med andre ord store deler av livsgrunnlaget for landsdelen.

I talen min fokuserte jeg mye på dette: At det må bli slutt på en debatt der Nord-Norgestussliggjøres og framstilles som et u-land, og der de evigvarende (og enorme) verdien landsdelen sitter på nedvurderes. En offensiv fiskeripolitikk, sterkere satsning på fornybar energi og grønn industri, og å ta reiselivsnæringa mer på alvor og legge til rette for profesjonalisering, vil gi arbeidsplasser i mange, mange, mange flere år enn et 40-årig oljeeventyr med konstant frykt for at noe kanskje kan gå galt.

Å være mot oljeboring i våre mest sårbare kystområder er å ha respekt for at det uventede kan skje. Vi kan ikke gamble på at det går bra, når innsatsen er en over tusen år gammel fiskerinæring, et vakkert naturområde, sårbare dyrearter og et gryende mål for reiseliv. Det er unødvendig å starte en åpningsprosess nå, slik en konsekvensutredning er. Det kloke valget er å la oljen ligge utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det kom sterkt til uttrykk i går. Takk for en flott 1. mai!