There is no presence of American infidels in the city of Baghdad. We besieged them and we killed most of them

- Komiske Ali, med amerikanske tanks et par hundre meter i bakgrunnen

På fredag kom rapporten fra Oljedirektoratet med anslagene fra den svært omfattende seismikkskytinga utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. På forhånd hadde vi fått heftige lovnader fra oljebransjen: Statoil og oljelobbyen i OLF har vært høyt og lavt med sine “verdier for 1 500 milliarder kroner”, og med bakgrunn i sine “egne anslag” på minst 3 milliarder fat olje i områdene, har de lovt så mye som 2000 arbeidsplasser til landsdelen. LoVe Petro har gått enda lengre, og lovt 4500 arbeidsplasser. Tenkt på et tall! Noen høyere bud?

Noen av oss vil huske de samme luftige løftene om masse lokale arbeidsplasser, ilandføringsanlegg og gratis lunch til alle da oljebransjen lobbet for Goliat-utbygginga. I dagens VG ser vi en eksordfører angre bittert på at han var med å kjempe for oljebransjen – for lokalbefolkninga ble lurt. Han ber Lofoten og Vesterålen satse på fornybar energi i stedet.

Fredag kom anslaget fra Oljedirektoratet. De anslåtte verdiene er nede på en tredel av det oljelobbyen har brukt som utgangspunkt for sine tall og løfter. Den største andelen av ressursene ligger i områdene som er mest sårbare for utslipp og ulykker. En skulle tro at oljebransjen i møte med slike fakta tonet ned sin skråsikre (og ganske så offensive) retorikk en smule. Men den gang ei: Statoil tror ikke på Oljedirektoratets anslag! De vil holde fast på “sine egne tall”. Slik at de kan fortsette å love gull og grønne skoger til lokalbefolkninga.

Under Irak-krigen var det mange som moret seg over Mohammed Saeed al-Sahaf, den irakiske pressetalsmannen med uttalelser som var så ute av kontakt med virkeligheten at han fikk tilnavnet “komiske Ali”. Helge Lund er ikke like morsom.

For to uker siden uttalte OLF-sjef Gro Brækken at jeg var “ute av kontakt med virkeligheten”. Det er sterke ord fra en bransje som glatt overser kunnskapen de selv etterlyste. Jeg vet av en del fiskere i LoVe som gjerne ville ha sluppet all denne seismikken, og som sikkert ikke blir mer happy av å se hvordan statens oljeselskap blåser av resultatene.

11. mars 2010 er en stor dag. I dag blir havergiloven vedtatt! I den forbindelse fikk jeg og Marianne Marthinsen fra Ap overrakt ei vindmølle fra Natur og Ungdom utenfor Stortinget. Fin var den og. Når jeg ser komplett idiot ut på bildet, er det så klart fordi jeg svevde i lykkerus over begivenheten.

For 100 år sida viste Norge vei med sitt lovverk for vannkrafta. Det at rikets ressurser kommer fellesskapet til gode er ikke en hovedregel på verdensbasis. I en rekke land ser vi fortsatt resultatene av en villet politikk der noen få tjener enorme summer på å høste av verdier som burde tilhøre mange flere.

Spesielt gjør dette seg gjeldende for oljen. Spør for eksempel fattige i Nigeria om oljen har vært en velsignelse for dem. Nesten ingen land kan vise til den fordelinga av oljerikdom som Norge kan, tvert i mot er olje i mange deler av verden assosiert med uro, sosial ustabilitet og konflikt. Oljen er et eksempel på at ressursrikdom i seg selv ikke skaper velstand for folk, det er politiske valg som gjør det. Derfor er det og helt naturlig at vi skal ha en offentlig styrt forvaltning av vårt nye offshoreeventyr: Havvind!

Oljen tar jo slutt, selv om noen later som om festen varer evig. Med havbasert vindkraft i stor skala kan vi fortsette å være en stor energinasjon, samtidig som vi bidrar til mer miljøvennlig energi i Europa. Bra for miljøet, bra for arbeidsplasser i leverandørindustrien vår (få kan offshore bedre enn Norge, på grunn av 40 år med oljeutvinning), bra for teknologimiljøene våre (hey, jeg er jo fra Trondheim), og bra for samvittigheten.

Derfor er det helt naturlig at Norge sikrer rettighetene for utnyttelse av vindressursene våre til havs. Det er del av en stolt tradisjon der helhetlig planlegging og politikk skaper verdier til fellesskapets beste.

Når vi sier ”bærekraftig vekst”, hva mener vi egentlig? Begrepet er strengt tatt en selvmotsigelse. Tanken ligger i bakhodet mitt hver gang vi politikere sitter i et panel og sier at ”klimautfordringene kan løses uten at vi ofrer vår levestandard”. Noen ganger sier vi det nok fordi vi tror og mener det. Andre ganger sier vi det for å gjøre de store endringene vi må gjennom mer akseptable for opinionen.

Men problemstillinga slår meg tydeligere når jeg i innledninga til NITOs energi- og miljøpolitiske plattform (i ei innledning som ellers er svært god og saklig) leser følgende:

Å redusere utslippene av fossilt brensel kan innebære at vi vil måtte leve annerledes i fremtiden, men det behøver ikke å bety at vi må senke levestandarden.

”Ikke det?”, spurte jeg meg selv. Jeg er sannelig ikke sikker. Skriver NITO dette fordi vi politikere så ofte sier det samme, eller fordi de er faglig og saklig overbevist om at vi kan løse verdens klima/energi/ressursutfordringer og opprettholde vestlig levestandard?

Det skal jeg komme tilbake til. Men først det jeg burde startet med: Det er veldig hyggelig å bli spurt om å diskutere NITOs energi- og miljøpolitiske plattform. Den er fra desember 2008, og jeg leste den under valgkampen i fjor. Jeg likte det jeg så. I denne bloggposten skal jeg derfor konsentrere meg hovedsakelig om de sidene ved dokumentet som jeg synes fortjener debatt, undring, motsvar eller kritiske spørsmål. Alternativet er en veldig lang gjennomgang av alle de ulike kapitlene, med vekselvis panegyrisk hyllest og kritikk. Det blir langt og uhåndterlig, og dessuten kjedelig å lese. ”NITO har rett i at det er et betydelig potensiale for energieffektivisering i husholdninger” er selvfølgeligheter som jeg skal forsøke å unngå.

Gjennom samarbeid med andre aktører og aktivisering av fagkunnskap i egen organisasjon og blant egne medlemmer, skal NITO bidra til at fagkunnskap og rasjonelle løsninger legges til grunn for fremtidsrettede og effektive miljøtiltak.

Jeg tar NITO på ordet, og synes plattformen leverer umiddelbart, med tallrike og gode utfordringer til regjeringa. Til mange av utfordringene vil jeg typisk svare ”de konkrete tiltakene får vi når Klimakur lanseres”, og det kan jeg si i ti dager til. For da leverer Klima- og forurensningsdirektoratet sin mye omtalte Klimakur, og da er ballen utelukkende på politikernes side. Og først og fremst oss rød-grønne, så klart.

NITO har valgt ut tre satsingsområder for sin energi- og miljøsatsing. Det er henholdsvis energieffektivisering og forsyningssikkerhet, fornybar energi og teknologiutvikling samt kommunenes rolle på klimaområdet.

Dette er helt naturlige områder for NITO å fokusere på. Jeg er spesielt glad for at kommunenes rolle løftes fram. Selve begrepet ”kommunenes rolle” høres trist og grått ut, men alle som vil ha et eksempel på hvordan en kommune kan være en forbilledlig klimaaktør kan ta et titt på Arendal kommune, og se hvordan god politisk ledelse og kompetente miljøarbeidere i kommunen lykkes i lokalt klimaarbeid. Arendal er nå på vei mot å bli klimanøytrale innen 2017 (!).

NITO peker helt riktig på det meningsløse i å investere 2,3 milliarder kroner på et sett macho/mobile gasskraftverk i Midt-Norge, framfor å bruke pengene på fornybar vindkraft og utbedring av nett. Akk, så rett de har i dette – noe undertegnede og fylkesordfører i Sør-Trøndelag Tore Sandvik jo har foreslått å gjøre noe med. Men jeg følger ikke NITO når de antyder at verneplaner bør endres for å gi rom for flere vannkraftprosjekter. Det ligger et stort potensiale i eksisterende kraftverk og utbedring av nett. De store utbyggingenes tid bør være over.

Men først og fremst er det det overordnete ved NITOs energi- og miljødokument jeg synes det er spennende å kommentere. At teknologer tar initiativ og ansvar i klimautfordringene, er veldig viktig. NITO deltar i prosjektet ”Future Climate – Engineering Solutions”, sammen med søsterorganisasjoner fra norden og Tyskland. Her trer ingeniørorganisasjonene fram med helt konkrete tekniske løsninger for å redusere utslippene av klimagasser, og understreker hvor avgjørende teknologene er for å kunne løse klimakrisa.

Jeg er ikke ingeniør, og min tekniske kompetanse begrenser seg til å kunne traktere musikkinstrumenter og PA-anlegg, så jeg leser naturlig nok NITOs dokument med øynene til en samfunnsinteressert ung musiker og halvstudert røver (og knapt nok det). Og i mine øyne er det en dobbelthet i NITOs presentasjon av klimakrisa og løsninger. NITO ”anerkjenner” FNs klimapanel sine hovedkonklusjoner, men bruker likevel IEA (det internasjonale energibyrået) som mal for framskrivninger av verdens energisituasjon i framtida. Mange vil ha det til at IEAs ”togradersscenario” er en slags forskningsbasert oppskrift på hvordan en løser klimaproblemet. Men her begynner problemene. IEAs ”klimascenario”, som legger opp til en co2-konsentrasjon i atmosfæren på 450 ppm, er slett ingen garanti for å nå FNs togradersmål. Ei heller er IEAs fordeling mellom energikildene uproblematisk. Om NITO vil ”bidra til at fagkunnskap og rasjonelle løsninger” skal legges til grunn for framtidas miljøtiltak, må dette også gjenspeiles i hva som legges til grunn for NITOs virkelighetsbeskrivelse. Og det er ikke ”rasjonelt” med en så stor økning i atomkraft som IEA legger opp til. Å satse på at 450 ppm er godt nok for å redde oss fra alvorlige klimaendringer, er ikke særlig kunnskapsbasert eller faglig solid. Det er riktignok et tegn på at IEA er på rett vei, men det er langt i fra nok til å være sikre på at økosystemet vårt overlever. Jeg ville aldri satt meg på et fly med like store odds for å styrte, som IEAs ”klimascenario” har for å være utilstrekkelig.

Kanskje er det herfra ideen om en utelukkende teknologisk løsning på klimakrisa kommer? Vår levestandard vil forbi uberørt, sier vi, selv om tallenes tale er klar: Vi må spise mindre kjøtt for at andre ikke skal sulte i framtida. Vi må kjøre mye, mye mindre bil. Vi må generere opp mot 85-90% mindre co2 når jeg er 66 år gammel. Og uansett hvor ung jeg føler meg, er ikke det særlig lenge til.

Det er ikke ingeniørenes jobb å være samfunnsforskere. Det har vi egne klimaforskere til, som CenSES på NTNU i Trondheim. Men samfunnsvitenskapen og teknologien henger tett sammen når løsningene på klimakrisa skal gjennomføres.

Klimapolitikk er sikkerhetspolitikk – millioner av klimaflyktninger og ressursmangel i framtida er et sikkerhetspolitisk problem.

Klimapolitikk er arbeidspolitikk – hvordan opprettholde industri og sysselsetting når vi skal slippe ut en brøkdel av co2en vi slipper ut i dag?

Men først og fremst (og her kommer jeg til poenget): Klimapolitikk er fordelingspolitikk. Og bærekraftig vekst er et fint begrep, men svært, svært vanskelig å faktisk få til. NITO har valgt å bruke Stortingets klimaforlik, altså den etablerte politiske konsensus om klima i Norge, som utgangspunkt for sine utfordringer og forslag. Men plattformen trenger en oppdatering. I Soria Moria 2 slår regjeringa fast at vårt mål på sikt er at alle mennesker på jorda skal ha samme rett til å slippe ut co2. Det er et svært omfordelende og radikalt prinsipp. Det er den mest logiske tilnærminga til de store forskjellene i verden i dag, og prinsippet gjør at klimapolitikk og fattigdomsbekjempelse kan gå hånd i hånd.

I et slikt bilde er det åpenbart at vår levestandard må endres. Det betyr ikke at vi skal bli fattigere eller få en trasigere hverdag, men levestandarden vår vil uunngåelig endres av den endringa av forbruk og transport som vi står overfor. Men på en måte har NITO likevel rett:

Det er teknologien som skal gjøre dette mulig.

NITOs energi- og miljøpolitikk er anbefalt lesning, en god innføring i de teknologiske mulighetene vi har til å gjennomføre tiltak i dag, og hvilke utfordringer vi står foran. Den er godt, enkelt og pedagogisk skrevet, tar ikke lang tid å lese, og har en rekke lenker og henvisninger til videre lesning.  På enkelt punkter er den for slapp. Som organisasjon bør NITO ha større ambisjoner om klimakutt og tiltak enn det Stortinget klarer å bli enige om, og fraværet av en analyse av oljens utfordringer er påfallende. Om ikke NITO ærklærer motstand mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen (som jeg mener de bør) bør de i hvert fall problematisere Norges rolle som storstilt oljeeksportør i større grad enn det de gjør. Et av dagens store tabuområder i energipolitikken er å reise spørsmålet ”hvorfor skal vi ha retten til å utvinne all vår olje og gass?”. Alle land kan si det samme, og da kommer vi ikke langt. Det er både rasjonelt og klokt å ha en plan klar for hva vi skal leve av etter oljen – lenge før den tar slutt. Da må vi begynne å leve med tanken på at olje kan bli liggende igjen under havet, ubrukt (horror!). Der trenger vi teknologenes hjelp – selv om det er lettere å lene seg til IEA.

Dette er en tekst jeg har skrevet for NITOs blogg, på utfordring fra NITO. Spennende og hyggelig!

Jeg har vært pyton på å oppdatere den siste måneden. Jeg legger meg flat. Kunne jo ha skyldt på at “jeg er så travel” etc. – men helt ærlig tror jeg heller det bunner i at det hele er litt overveldende. Jeg har aldri i mitt liv lært så mye på så kort tid. Så kanskje jeg etter en sabbatsmåned har blitt en bedre blogger.

På mandag starter forhandlingene i København. Selv deltar jeg fra 13. til 20. desember, som en av de sju utsendte fra Stortinget.

 

Debatten om klima tar lett svært tekniske vendinger. Forkortelser som CDM (kvoter), CCS (co2-rensing) og IPCC (FNs klimapanel) er påkrevde ord i en klimapolitikers vokabular, og jeg mistenker at my av pratet går over hodet på mange. Jeg tror få av oss egentlig knytter noe konkret til det vi omtaler som “togradersmålet”.

Hva betyr egentlig to graders oppvarming? Vel, det er nok til å gjøre den europeiske gjennomsnittsommeren like varm som hetebølgen i 2003. Det kan være nok til å smelte hele Grønnlandsisen, som vil heve havnivået med flere meter (!). Det er også nok til å smelte isbreene i Andesfjellene og snøen i Sierra Nevada – med andre ord forårsake alvorlige problemer med millioner av menneskers tilgang til vann

To graders oppvarming er altså ikke noe å kimse av – det byr på store utfordringer for samfunnet – men det er overkommelig. Skal vi nå dette målet har vi om lag ti år på oss på å komme i rute.

For noen ganger høres det ut som om vi har all verdens tid på oss. De virkelig ambisiøse målsetningene knyttes jo til år 2050, tenker vi. Men det er svært viktig å starte nå. For våre co2-utslipp er jo ikke et årlig nullsumspill – det er utslipp som oppakkumulerer seg i mengde. Derfor er forskjellen på å starte omleggingene nå, og å vente i 20-30 år helt avgjørende.

Det kan faktisk utgjøre forskjellen mellom to og fire graders oppvarming. Forskjellen mellom to og fire graders oppvarming er forskjellen mellom relativt levelige klimaendringer på den ene siden – og ørkenspredning i sør-Europa, massesult og sykdommer for millioner av mennesker, store ubeboelige områder på kloden, ekstremvær og sterk stigning i havnivået på den andre siden. Dette er ikke dommedagsprofetier. Det er tvert i mot de mest sannsynlige utfallene om vi lar være å handle.

Heldigvis har menneskeheten tidligere vist at vi finner veier ut av de største krisene

Jeg håper verdens stormakter viser fleksibilitet nå når det virkelig gjelder. Det skylder verdens ledere sin befolkning. For selv om det er helt riktig at løsningene på klimaproblemene ligger i teknologisk utvikling, er det helt ubestridelig at vi står foran svært omfattende endringer i samfunnet. Regjeringas mål om at hvert menneske på jorda skal tildeles samme rett (og de samme begrensinger) i adgangen til å slippe ut klimagasser er ikke en idealistisk ambisjon – det er en tvingende nødvendighet. Det er den eneste måten vi kan skape et bærekraftig samfunn som både løser våre umiddelbare klimautfordringer og sikrer at menneskeheten ikke havner i samme krise igjen.

For på dette viset blir klimapolitikk også omfordelingspolitikk. Her settes tilhengerne av ubegrenset frihandel og de rike vestlige landene som vårt eget på den avgjørende prøven:

Er vi villige til å ta de moralske konsekvensene av klimakrisa?

Hvis svaret er ja, må vi akseptere at vår rett til utslipp reduseres, mens de fattige får øke sin levestandard.

Er vi villige til å ta de prinsipielle konsekvensene av klimakrisa?

Hvis svaret er ja, må vi gå med på omfattende tiltak her hjemme.

Er vi villige til å ta de praktiske konsekvensene av klimakrisa?

Hvis svaret er ja, står vi foran store oppgaver.

Noen (les: Fremskrittspartiet) framstiller en omfattende klimasatsning her hjemme som ”selvpisking”. Jeg kunne ikke vært mer uenig. I vår ambisjon om et klimanøytralt Norge ligger utrolige muligheter for teknologiutvikling, nye arbeidsplasser og bedre liv. Men da må Sør-Trøndelags politiske ledelse omfavne visjonen om høyhastighetstog, og ikke avfeie den, slik fylkesordføreren gjør. Da må næringslivet og beslutningstakerne backe opp om sine egne her i regionen som satser på miljøteknologi og nye, spennende energiløsninger – og ikke fantasere om stadig mer oljeutvinning som aldri tar slutt. Og da må vi alle erkjenne at klimapolitikk er verdens beste omfordelingspolitikk. Vi kan ikke lenger tviholde på retten til å slippe ut langt mer klimagass, og forbruke langt mer energi enn det verdens fattige gjør.

Festen er over, men om vi slutter i tide kan vi slippe tidenes verste ”dagen derpå”. Dagen kan faktisk bli riktig fin. Og med smartere løsninger og en mer rettferdig fordeling enn noen gang tidligere.

I dag inngikk Trondheim Kommune avtalen med Samferdselsdepartementet som sikrer 370 millioner kroner i belønningsmidler. Belønninga er bl. a. for vår innkreving med rushtidseffekt – ikke helt som vi i SV ønsket, men en stor seier i forhold til den kontante avvisninga vi ble møtt med i valgkampen for to år sida.

Det er ikke alltid en kan la IBM argumentere for seg, men i dag vil jeg gjøre et unntak. Via Tore O. gir jeg dere IBMs glitrende innslag om rushtidsavgift i Stockholm. Den kan Frp-politikerne i Trondheim kose seg med mens de syter: