Denne gangen er det Unge Høyre som gjør politisk drittkasting ut av noe alle politiske partier egentlig er enige om – at mobbing er mobberens ansvar, og at arbeidet mot mobbing må videreføres og forsterkes. Den rød-grønne regjeringa underskrev det nye manifestet mot mobbing tidligere i år, og i mai kom tallene fra Elevundersøkelsen som viser at mobbinga er i svak nedgang.

Hva er det så som får Unge Høyre til å hevde på sine nettsider at “antall unge som utsettes for mobbing har gått kraftig opp”? Det er det Unge Høyres leder Henrik Asheim som skriver, og den lokale UH-lederen i Sør-Trøndelag Rolf Erik Tveten har gjentatte ganger hevdet det samme i Adressa.

“Mens mobbing i skolen ble redusert for første gang på ti år under Høyre-regjeringen, har den økt dramatisk under den rødgrønne regjeringen”, skriver Asheim. Hvordan forklarer da Asheim at Bård Vegar Solhjell rapporterer følgende:

Mobbinga har samla sett gått noko ned i den perioden vi har samanliknbare tal for, tilbake til 2005. Det er også færre elevar i år enn tidlegare som seier at dei opplever diskriminering på grunn av nasjonalitet.

Jeg støtter helhjertet opp om Unge Høyres engasjement mot mobbing, og jeg synes tiltakene de foreslår er gode. Men de undergraver kampen mot mobbing som samfunnsproblem ved å redusere den til en putekrig mellom politiske fløyer, og ved uredelig bruk av tall. Andelen elever som mobbes i skolen er alvorlig nok uten at Unge Høyre skal lyve om “kraftig økning”. Det er en ufyselig politisering av et samfunnsproblem det bør være tverrpolitisk enighet om å bekjempe.

Jeg anbefaler  for øvrig et besøk til Virrvarrs bokprosjekt Den store mobbeboken for voksne.