Siden 1968 har først SF, og så SV, foreslått innføring av republikk i Norge. Nå gjør vi det for 12. gang. Ja, vi er litt sta.

Innføring av republikk er en viktig prinsippsak, og statsformen vår fortjener en ordentlig debatt. Det har vi ikke hatt i Norge på mange, mange tiår. Derfor fremmer Hallgeir Landeland og jeg nå et forslag om republikk i tre trinn:

1. En utredning av ulike former for republikk (skal presidenten være direktevalgt? Hvor mye makt skal presidenten ha? Skal vi bare beholde dagens system, uten kongen? etc.)

2. Vedtak i Stortinget om endring av grunnloven og innføring av republikk, som godkjennes hvis…

3. …folket gir sin tilslutning i folkeavstemning

Denne debatten trenger vi. For dette er ikke bare symbolpolitikk. Kongen er gitt en plass i grunnloven vår som “hellig”. Det strider med en av de mest grunnleggende demokratiske idealene om likeverd.

Tronarving Ingrid Alexandra vil i vår tid vokse opp uten å kunne engasjere seg politisk. Uten å velge (eller velge bort) religion. Uten å kunne ytre seg fritt om hva hun mener. Uten å velge selv hva hun skal bli. Hun vil føle presset fra millioner av nordmenn som forventer at hun skal være “ambassadør” og “representant for folket”, og sannsynligvis vil hun som sin far avlegge det selvsagte “ja, jeg har vurdert å abdisere, men det er rett at jeg overtar tronen”-intervjuet på NRK ikke så lenge etter hun blir myndig.

Det er ikke rett. Statsoverhoder skal velges, og stå direkte ansvarlig overfor sitt folk.

Mange er svært uenige i forslaget vårt. Og det er bra, vi vil ha debatt. Men jeg savner en ting. Og det er de faktiske argumentene for monarki.

“Åh, skal vi liksom ha Carl I. Hagen som president, da?” er ikke et argument for monarki. Det er et argument for å stemme på noen andre enn Carl I. Hagen.

“En politiker vil aldri kunne være like samlende som kongen” er ikke et argument for monarki. Det er et argument mot demokrati. Og det er for øvrig tull og tøys. Så klart folkevalgte kan være samlende og nasjonale symboler. På godt og vondt. Kennedy. Thatcher. Gro. Gerhardsen. Kohl.

“Det fungerer jo så bra i dag”. Jo da. Men det er fordi vi har et kongehus som vet å skikke seg. Og da sikter jeg ikke til guru/engle/dyre vesker/Ari Behn-debatter, som er helt på siden. Men at de stort stett avstår fra å drive politikk. Stort sett. Kronprinsen begynner å bevege seg inn i svært så politisk farvann med både Young Global Leaders, IMF-jobb og mye annet. Og kongen innkalte Trond Giske på teppet i 2008 for å gi beskjed om hvordan framtidas krav til trosbekjennelse for statsoverhodet burde være. Kongen gikk aktivt inn i beslutningsprosessene våre. Og det ble akseptert. Det er ingen bagatell, det er prinsipielt svært problematisk.

Er det i det hele tatt noen som er villig til å argumentere prinsipielt for monarki? Holde et flammende innlegg for kongens helligdom og ulastelighet? Forsvare arvemakt som prinsipp? Forsvare at statsformen vår setter en “hellig” monark over folkestyret?

Så langt har jeg ikke sett noen. Men det må kunne forventes. I et opplyst samfunn i 2012 bør bevisbyrden ligge på de som mener at dette jålete, utdaterte, symbolsk problematiske og stokk konservative styresettet er den rette måten å organisere Norge. Sjarm, nostalgi og vitser om dårlige presidentemner holder ikke lengre. Jeg gleder meg til debatt.

Mens Linda Cathrine Hofstad Helleland fra Høyre pynter seg, skal jeg holde en innledning for Oslo SV om hvorfor SV gjorde det så bra i skolevalgene i Trondheim sist. Etterpå skal jeg, etter et kort innhopp i Dagsnytt 18, møte gamle venner. Det prioriterer jeg i stedet for å gå i slottsmiddag denne kvelden.

Men jeg hadde nok ikke gått, selv om jeg hadde hatt tom kalender denne kvelden. For jeg har ikke lyst til å delta på en seremoniell feiring av monarkiet. Monarkiet er udemokratisk. Vi har ifølge loven et ikke-valgt og hellig statsoverhode. Det vil jeg endre.

Adressa skriver over en helside i dag at samfylkingen min (eller, hun er i hvert fall valgt fra Sør-Trøndelag), høyrerepresentant Linda C. Hofstad Helleland ”Vil presse Valen til slottsmiddag”.

Hun har sendt et brev hvor hun ber stortingspresidenten om å komme med «en sterk oppfordring til stortingsrepresentantene om å vise respekt for kongen og monarkiet». Presidenten har, som forventet, svart at dette er en frivillig middag. Det bør ikke komme som noen overraskelse. Det finnes representanter fra mange partier som av ulike grunner prioriterer annerledes enn Helleland. Presidenten har viktigere saker å sysle med enn å regulere festlighetene vi deltar i.

Hun synes det er umodent og barnslig, og at jeg er ute etter å skåre billige politiske poenger. Til Adressa sier hun at ”Har han problemer med å komme når kongen inviterer, burde han ikke la seg velge inn på Stortinget.” Altså: Aller helst bør du være monarkist for å velges inn på Stortinget. Jeg tror Hellelands karakteristikker heller slår tilbake på Høyre, som ellers er tilhengere av valgfrihet.

Helleland har for så vidt rett i en ting: Debatten om monarki er preget av billige poenger. Rommet for en prinsipiell diskusjon, og bli tatt seriøst, er lite. Mediene velger heller å plage Mette-Marit med hennes dyre håndvesker, kronprinsen med sitt vennskap til utenriksministeren, og kongen fordi han vaksineres for svineinfluensa. VG ringer meg støtt og stadig om slike saker, og forventer at jeg skal kline til med angrep på kongehuset. Jeg avslår hver gang (foruten da jeg forsvarte konge-vaksinasjonen). For det er ikke det debatten bør handle om. Det bør handle om hvordan staten vår er bygd opp. Så får heller VG, som til stadighet rystes over Mette Marits dyre klær, selv revurdere sitt syn på monarkiet.

Jeg ønsker, uten sarkasme, Linda C. Hofstad Helleland en hyggelig kveld på slottet. Selv har jeg det hyggeligere et annet sted.

Det er lett å le av amerikansk politisk “debatt” – helt til man minnes på de hjemlige tilstandene som ikke er stort bedre. Siden nyttår har den politiske debatten knapt hatt politisk innhold, alt har vært metadebatt knyttet til prosess, hvem sa hva, hvordan sa han unnskyld, etc. Opinionen kjedes i mellomtiden i hjel.

Siste “bone of contention” i junaiten er president Obamas bukk for kong Abdullah av Saudi-Arabia. Obama skal visstnok ha gjort en “bukkeliknende” bevegelse da han hilste på kongen. Slikt vekker harme i USA, og min første reaksjon var humringen over det faktum at den republikanske opposisjonen ikke går av veien for å kalle dette et bevis for at Obama er skapmuslim, samtidig som de selv er ivrige tilhengere av en midtøstenpolitikk der servil logring for det mest arkaiske kongehuset i verden (Saudi-Arabia) står sentralt. Taliban er et mål i krigen mot terror, mens læremesteren Saudi-Arabia er en alliert.

Anekdote: Nå glemte jeg for øvrig at “krigen mot terror” ikke lenger er et gangbart begrep (som om det noen gang var det), og jeg må innrømme at jeg også lo godt over Jonas Gahr Støres selvsikre “velkommen etter, USA” da Hillary Clinton slapp denne nyheten. Noen burde kryssklipt Støres “det er godt å se USA gå over til mer konstruktiv språkbruk” med partifelle Marit Nybakks hyllest til “brorskapet av terrorjegere”. Men den politiske debatten har som kjent kort hukommelse, så det blir vel med anekdoten.

Tilbake til saken. I noen saker, som sekulær stat og republikk som statsform, har vi mye å lære av USA. I Norge holder vi fast på en nesten komisk statskirkeordning, og et kongehus hvis popularitet kan måles etter hvor lite kongelig monarkene velger å oppføre/gifte/utdanne seg. En ekte sosialdemokratisk mutant-ordning. Washington Times, som jeg deler lite ideologisk med, skriver følgende om Obamas bukk:

Ingen amerikaner på noe nivå trenger å bukke for kongelige. Det er en av pillarene i amerikansk eksepsjonalisme at landet vårt forkastet tradisjonelle kasteinndelinger. 

Hvor jeg lengter etter en dag der det kan råde konsensus om noe så innlysende også i Norge! Ingen, noe sted, burde bukke for “kongelige”. Det absurd patriarkalske i å ha en statsform med blått blod som bærende element har oppslutning langt inn i Arbeiderpartiets venstreside. Pragmatiske argumenter av typen “kongen er jo så god og hyggelig” og “Håkon blir en ypperlig og progressiv konge” er fullstendig irrelevante i det som burde vært en soleklar, enkel, prinsipiell debatt. Norge er så heldig å ha et velfungerende demokrati, og det er et hån mot de millioner som lever i undertrykkende og seremonielt betingede despotier at vi topper demokratiet vårt med en hellig krone.

Reaksjonære Washington Post har med to linjer oppsummert hvorfor jeg til tross for at jeg kanskje blir stortingsmann, aldri blir å finne i ball på slottet.