God MORGEN!

Jeg kan ikke tro det!! Monkey Island i Special Edition!? Skrevet på topp av den gamle SCUMM-koden!?!?

Og nytt spill?? Med Ron Gilbert???

AAAAAAAAAAAHH!!

Ha en fin dag!

Den første generasjonen digitale spillmakere som nådde et virkelig massepublikum, var virksomme fra starten av 80-tallet og benyttet det som (da) var store teknologiske gjennombrudd til å innføre narrativ, historiefortelling og personlighet til dataspill. Dette var før Electronic Arts støvsugde opp alt som eksisterte av gode spillstudio, og førstepersonskytere ødela all moroa, og mens en rekke sjangre fortsatt var på barnestadiet.

Jordan Mechner, som utviklet Prince of Persia, har en utrolig spennende blogg bestående dagbokinnleggene hans fra hele den fireårige prosessen. Tekstene viser et ambisjonsnivå og en sans for funksjonalitet og historiefortelling som jeg undrer meg om mange av dagens spillskapere besitter. 

En annen gammel helt av samme kaliber er Ron Gilbert, som utviklet Maniac Mansion og Monkey Island-spillene. Et besøk på bloggen hans er absolutt verdt tida, spesielt de eldre innleggene der han virkelig går spillindustrien i sømmene. Why Adventure Games Suck er helt herlig – og viser det samme analytiske og intelligente forholdet til hva et spill er som Mechner demonstrerer.

Man blir spillnostalgiker av mindre. Noen mener gamle spill ser helt jævlig ut, jeg synes det er helt topp. De teknologiske begrensingene framkalte en selvdisiplin og øye for funksjonalitet som man slipper i dag. Perioden på starten av dette tiåret var kanskje det verste i så måte, der nye muligheter innen grafikkort og prosessorkraft åpnet for totalt smakløse eksesser av noen spill.

Jeg savner de renskårne uttrykkene til Avril Harrison (som for øvrig er modellen for Elaine Marley i tidligere nevnte Monkey Island) eller Steve Purcell! Følelsen av å oppdage noe nytt, eller spill med virkelig personlighet. Det nærmeste jeg har kommet på veldig mange år er Grand Theft Auto 4 – bare i kraft av sin voldsomme størrelse og uforstyrrende detaljrikdom. Men ingenting slår gullalderen 1988-1994.