…som burde vært superdiva by now. Ingen er tøffere enn Annie! Hun er derfor et svært passende kunstnerisk bidrag på kvinnedagen. Gratulerer med dagen!

En av de mest spesielle øyeblikkene ved Peevish Penfriend-turneen i Palestina i sommer var konserten i utendørsarenaen i Sebastiyeh, et urgammelt romersk amfiteater fullpakka med ekstremt feststemte palestinere. Vi hadde venta i timesvis på at settlere og israelske militære skulle forlate område, så lydfolka fra Betlehem kunne rigge opp den gigantiske PAen og vi kunne begynne lydsjekk. Like bak scenen var utsikten til hele dalføret, en flottere konsertscene kommer jeg antakelig aldri til å se.

Det skjedde et eller annet spesielt mot slutten av settet. Det som til da hadde vært et svært entusiastisk publikum eksploderte helt, og absolutt alle begynte å danse til coveren vår av “Stop Breaking Down”. Har aldri vært så ydmyk i mitt liv.

Da jeg var 18 spilte jeg og kompisene i det overdrevent harry “ståkukrock-bandet” Surb Urban, der idealene var større, sterkere, raskere. Musikken var et klart sleivspark til flinkissegmentet blant våre samtidige, der det var om å gjøre å spille fortest mulig. Et slags trøndersk Spïnal Tap med andre ord, toppet med småpatetiske og lett kvinnefiendtlige tekster av ujevn kvalitet. Jeg trente meg opp til å nå/skrike høye B på den siste bridgen i hitlåta vår “Nitro” (se mp3-filen under).

Etter vi varmet opp for DDE på Lerkendal i 2003 gjorde vi et intervju med UKM-avisa der vi sammenliknet oss med det amerikanske hockeylandslaget, og la ut om våre planer om å være verdens første rockeband som spilte på Mars, så klart med en David Bowie-cover der vi spilte dobbelt så fort og sang dobbelt så lyst som følge av den lave tyngdekrafta. Seinere la vi planer om å turnere i vår egen romstasjon.

Vel, det ser ut til at Jesus Bono og U2 har kommet oss i forkjøpet med akkurat de planene. Rock har et problem/en fascinerende side: På et eller annet tidspunkt blir det hele så stort, så grandiost, og så blottet for sjølironi at skillene mellom parodi og virkelighet viskes ut. Som Bono sjøl sa: “I don’t know why, but we always had this belief that there was something sacred about our music, that it was almost holy”.

Hva annet kan vel bedre ledsage bildet av U2s megalomane nye penisforlenger scene (komplett med en kjempefallos på toppen), enn denne passasjen fra Maddox‘ Vertigo-anmeldelse fra 2004:

8. How To Dismantle An Atomic Bomb – U2 – Crumbs From Your Table

This song is about how America and its wealthiest people don’t do enough to help solve world hunger. The title suggests that crumbs from our table could help starving people in Africa. Bono indicts America for being hypocritical with these lines:

“Would you deny for others

What you demand for yourself?”

Bono could not be reached for comment as he was stepping off his private jet and into his limousine.

Virkeligheten overgår Spïnal Tap. Igjen.

Da har vi spilt den forste konserten i Ramallah! Paa taket av Al-Kamandjati musikkskole spilte vi for dansende barn, tenaaringer, og en og annen feststemt bestemor. Med utsikt over Ramallah, og korte pauser i spillinga nar bonneropene i moskeen ved siden av paagar, er stemninga noe helt utenom det vanlige. I morgen gaar turen til Hebron!

Lenge leve Ramzi Abu Redwan og musikkskolen han har viet livet sitt til! Vi gleder oss til rockekurs med kidsa. Bilder kommer!

Andreas, Joakim, Erik, Oyvind, Jonny og Snorre

Når vi leser om israelske militæres overgrep mot palestinske barn er det ikke akkurat første gang. Det er dypt traumatiserende å vokse opp under okkupasjon, og Ramzi Abu Redwan  er en av de som fikk oppleve det som barn under den første okkupasjonen. Han la imidlertid fra seg steinene, plukket opp fiolinen og startet musikkskolen Al-Kamandjati.

I januar møtte vi i Peevish Penfriend Ramzi på støttekonserten for Gaza på Britannia Hall i Trondheim, og der ble vi invitert til å åpne musikkdagene i Ramallah denne sommeren. I dag reiser vi. Vi skal spille fire konserter, holde workshops for barn og unge, og kartlegge mulighetene for å samle inn rockeutstyr for å kunne tilby mer rytmisk musikkundervisning på Al-Kamandjati.

Her må folk kjenne sin besøkelsestid! Er det noen som har en gitar liggende de ikke bruker? Bass? Synth? Ta kontakt, den kan komme til nytte.

Vi skal holde fire konserter:

10.06.2009: Ramallah

11.06.2009: Hebron

12.06.2009: Sabastia Amfiteater (se bildet!)

14.06.2009: Um Kamel, Jerusalem

Vi kommer til å blogge om turen når vi har muligheten, både her og på bandets hjemmeside.